Toppforsker sliter med å få statsborgerskap på grunn av forskningsreiser

Kravene for å oppnå norsk statsborgerskap er at man må ha vært i Norge i minst sju av de siste ti årene. Dessuten kan man ikke ha reist mer enn to måneder hvert år.

Disse kravene kan være vanskelig å oppfylle for toppforskere som reiser svært mye gjennom jobben.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Én forsker med dette problemet jobber ved Kavliinstituttet ved NTNU, sammen med Edvard og May-Britt Moser.

Hvis han skal oppfylle kravene, kan det i praksis bety at han må sette sin toppforskerkarriere på pause i mer enn tre år, noe som vil ramme forskningsmiljøet hans hardt.

Rektor Gunnar Bovim frykter konsekvensene, og at forskeren skal bli tvunget vekk fra Norge.

Vanskeligere å rekruttere

Universitetsavisa har gjennom offentlige arkiver fått innsyn i brevveksling fra professor Edvard Moser og Kavliinstituttet til Kunnskapsdepartementet, der de gjør oppmerksom på problemet.

Forskeren selv ønsker å være anonym på grunn av den pågående saken, og ønsker heller ikke å uttale seg til UA.

I ett av brevene skriver Edvard Moser at for enkelte forskere innenfor dette faget er det nødvendig å oppholde seg ved forskningsinstitusjoner i andre land mer enn to måneder i løpet av et år.

«Med dagens lovverk vil det for forskere med utenlandsk opphav innenfor denne lille gruppen kunne bli svært vanskelig å opparbeide den botid i Norge som kreves for statsborgerskap. I verste fall kan det medføre at en forsker av internasjonalt format som velger å bosette seg i og satse på Norge, aldri vil kunne bli norsk statsborger, uansett hvor sterk tilknytningen er til Norge», skriver han.

Moser mener regelverket kan medføre at det blir vanskeligere for Norge å rekruttere forskere i toppformat. Dette vil være uheldig for Kavliinstituttet, NTNU og norsk forskning, skriver han.

Bygd opp forskningsgruppe

Toppforskeren ved Kavliinstituttet reiser mye, blant annet på grunn av samarbeid med forskningsinstitusjoner over store deler av verden. Hans oppdrag har vært å nyetablere en forskningskompetanse som har manglet innenfor landets grenser, fra et kunnskapsfelt som er ungt også i internasjonal sammenheng.

Toppforskeren ønsker å bli norsk statsborger ettersom han har bygd sitt liv og sin karriere i Norge. Håpet er at forskning og arbeidsreiser han har gjennomført skal bli inkludert i beregningen av botid i Norge.

Saken om statsborgerskap vil bli fremmet overfor Utlendingsdirektoratet.

Reisevirksomheten medfører altså at forskeren ikke oppfyller kravet til bo- og oppholdstid i Norge. Hvis han skal oppfylle kravene, vil det ifølge ett av brevene i praksis bety at han må sette sin toppforskerkarriere på pause i mer enn tre år.

Forskeren har mottatt flere utmerkelser for sin forskergjerning i tiden han har vært bosatt i Norge.

Bovim bekymret for konsekvensene

NTNU-rektor Gunnar Bovim er bekymret.

– Denne problemstillingen gjelder heldigvis ikke mange forskere, men akkurat nå er en av NTNUs toppforskere i denne triste situasjonen. På noen få forskningsfelt besitter NTNU, og for så vidt Norge, kritisk kompetanse, sier Bovim.

Han sier dette er miljøer hvor man har ansatt og rekruttert noen av de beste i hele verden, og hvor man jakter på kunnskapsfronten internasjonalt. 

– Når en av våre nøkkelpersoner nå kan bli tvunget vekk fra Norge fordi hun eller han ikke får unntak for kravene når det gjelder forskningsreiser, blir jeg bekymret for konsekvensene det kan få for våre fremragende forskningsmiljø, sier han.

Dette vil igjen kunne påvirke Norge som kunnskapsnasjon i den internasjonale konkurransen vi står i, mener Bovim. 

– Det er avgjørende at små forskningsmiljø har muligheten til å samarbeide med hverandre, og at vedkommende som sitter i Norge må kunne samhandle vitenskapelig med grupper utenfor landet vårt. Samarbeid gjennom besøk til og opphold i andre forskningsgrupper er avgjørende for å formidle og holde ved like forskningen, og ikke minst utvikle den, sier han.

Han mener det vil være trist hvis landet mister toppforskere på grunn av denne regelen.

– Jeg mener dette er en unik situasjon som gjelder ytterst få, og at det derfor vil være riktig å gi unntak for den det her gjelder, sier Bovim.

– Nødvendig å reise

Kay Gastinger, instituttleder ved Kavliinstituttet, NTNU, vil ikke gå i detaljer om saken.

Men han gjør det klart at denne forskeren er nødt til å reise mye for å bygge opp kompetansen i dette nye forskningsmiljøet.

Det er flere grunner til at reisingen er så viktig. Toppforskeren skal formidle og skape interesse om norsk forskning i de internasjonalt ledende forskningsmiljøene, og få tilbakemelding. Han skal lære hva andre forskere jobber med, og hva som rører seg i forskningsfronten, ifølge Gastinger.

– Dessuten skal han utvikle gode forskningsprosjekter som kan danne grunnlaget for samarbeid med utenlandske forskningsgrupper, og rekruttere forskningstalenter til Norge, sier Gastinger.

- Bør regelverket endres når det gjelder denne type saker?

– Vi har vært i dialog med Kunnskapsdepartementet om de særskilte utfordringene som rammer internasjonale toppforskere som rekrutteres til Norge for å etablere nye kompetansemiljøer. Vi opplever at KD har god forståelse for de utfordringene dette representerer for hjerneforskningen ved Kavliinstituttet spesielt og norsk toppforskning generelt, og har tillit til at saken vil få en god løsning, sier Gastinger. Han understreker at saken er veldig viktig for Kavliinstituttet.

– Norge må være attraktivt for toppforskere

Statssekretær Tom Erlend Skaug i KD sier departementet ikke kan kommentere en enkeltsak.

– Men på generell basis kan jeg si at det er viktig at Norge har gode og enkle regler som gjør det attraktivt for toppforskere å arbeide i Norge. Mange toppforskere har forskningsopphold i utlandet som en del av sin forskerstilling. Dette gjør det vanskelig for dem å fylle kravet til botid for norsk statsborgerskap, sier Skaug

Justis- og beredskapsdepartementet hadde i 2017 på høring forslag om endringer i statsborgerregelverket. Det ble blant annet foreslått at søkere skal gis adgang til reiser på oppdrag fra arbeidsgiver i to måneder per kalenderår, uten at oppholdet kommer til fradrag ved beregning av oppholdstiden.

Vurderer å tilpasse regelverket

– Kunnskapsdepartementet vurderer tilpasninger i statsborgerregelverket for å legge til rette for at toppforskere kan ha utenlandsopphold i forbindelse med sin forskerstilling i større grad enn i dag, uten å miste muligheten til å bli norsk statsborger, sier Skaug.

Regjeringen vil utrede og endre statsborgerloven slik at det som hovedregel er åtte års botid for å få statsborgerskap, men at det skal gjelde unntak for personer som etter fastsatte kriterier er selvforsørget.

– For disse skal botidskravet settes til seks år. En slik unntaksbestemmelse tror vi vil komme toppforskere til gode, sier Skaug.

Kreves mye for å få opphold

Ifølge UDI skal det mye til for å få unntak fra kravene til opphold.

– En søknad kan innvilges etter dispensasjonshjemmelen § 19 dersom de vanlige vilkårene ikke er oppfylt, men det må foreligge «særlig sterke grunner». Grensen på to måneder utenlandsopphold per år betyr imidlertid ikke at man er forhindret fra å få statsborgerskap. Dersom en person har f.eks. tre måneder i utlandet årlig, vil disse trekkes fra ved beregning av oppholdstid, slik at vilkårene for statsborgerskap blir oppfylt senere enn dersom vedkommende ikke hadde noen utenlandsopphold utover to måneder per år, ifølge Kjetil Jacobsen, fungerende områdeleder, område for statsborgerskap i UDI.