Emeritus på egne veier

– Tilknytningen til NTNU er gull verdt for meg. Uten den hadde jeg nok ikke kunnet skrive denne siste boka – som kanskje blir et punktum for denne type publikasjoner fra min side, sier metallurgen med den store lidenskapen for tidligere tiders jernutvinning.

Bør opptre generøst

UA har den siste tiden satt søkelyset på NTNUs seniorpolitikk som er nedfelt i noen enkle, overordnede retningslinjer. Disse legger opp til at det skal foretas en avveining av tjenestemannens behov mot tjenestens tarv. Det betyr blant annet at det er opp til hver enkelt instituttleder å bestemme om pensjonerte vitenskapelig ansatte får beholde kontorplass, e-post og andre bevis på tilknytning.

Mange vil fortsette å forske og publisere, men det finnes eksempler på at institutter velger å avskjære tidligere ansattes tilknytning til NTNU.

- Jeg synes universitetet bør opptre generøst, selv om kanskje ikke alle kvitterer fullt ut gjennom veiledning, undervisning eller publisering. Tilknytningen til NTNU er svært viktig. For meg betyr dette armslag. Jeg kunne ikke gjort dette hjemmefra, sier Arne Espelund, og viser til den rykende ferske «The evidence and the secrets of ancient bloomery ironmaking in Norway».

Boka er trykket i 600 eksemplarer. I den viser han blant annet at trøndersk jern trolig var eksportvare lenge før vikingtiden. I Trøndelag og midtre deler av Sverige er det funnet mer enn tre hundre produksjonssteder, som stammer fra tidsrommet fra 300 år før til 500 år etter Kristi fødsel.

Gått egne veier

Stoffet har han samlet de siste 10-20 årene, men selve skriveperioden har han hatt det siste året. Han valgte å starte Arketype Forlag for ti år siden, fordi det blir smidigere sånn. Kortere beslutningsveier og velsignet ubyråkratisk. Forrige bok kom i 2011, og handlet om jernutvinning i Tolga og Os.

- Den brede strømmen i dag vet du, må forholde seg til og finansieres via Forskningsrådet, EU-prosjekter og industristøtte. Det blir fort for mye byråkrati. Noen av oss foretrekker å gå våre egne veier, og det kan man jo, når man har gått alle de akademiske gradene og oppnådd den tryggheten det gir. Selv har jeg nok alltid vært individualist, sier Arne Espelund.

Bekreftelsen på det siste, henger i form av et lite ekstra skilt på kontordøra: "I mangel av et bedre og offisielt anerkjent navn er dette Nasjonalt Senter for arkeometallurgi og historisk metallurgi". Under henger et print av hans egne koronaarterier, henholdsvis før og etter en stentbehandling i 2002.

- Den operasjonen der, samt en ny hofte, ga meg minst 18 år ekstra, konstaterer han fornøyd.

På helsa løs

Han medgir at hans måte å jobbe på, kanskje har gitt litt lite tilbake i form av ringvirkninger til prosjektarbeider og masteroppgaver. Men det har jo ikke stått på ham, det er vel mer det at fagområdet "arkeometallurgi" kanskje fortoner seg noe smalt og usikkert for dagens studenter.

På den annen side slår han fast at forskningsinnsatsen hans har vært usedvanlig billig.

- Jeg har levert masse resultater og jobbet mye gratis, sier han.

Han har skrevet bøker på engelsk, tysk, norsk hovedmål og sidemål. Alt i alt har han 170 publikasjoner, men da teller alt med, fra aviskronikker til internasjonale tidsskrift.

Han legger ikke skjul på at arbeidet med den siste boken har tatt på. Det har vært en meget intensiv skriveperiode.

- Det har nesten gått på helsa løs. Jeg har holdt på natt og dag, og hadde hverken rist eller ro, som det heter i eventyrene, sier han.

Unngå byråkrati

- Men som sjef på eget forlag er det vel du som bestemmer deadline?

- Joda, men jeg må jo ta hensyn til alderen også. Jeg har lyst til å gjøre andre ting, og så er det sånn at jeg har vennet meg til å gjøre ett og ett prosjekt om gangen. Jeg vil gjøre meg ferdig, i stedet for å ha mange baller i luften med masse møter og byråkrati.

- Og så er det jo viktig da. I min høye alder, at man faktisk blir ferdig. Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg holder, sier Espelund.

Aner et blått lys

Han aner at det snart brenner et blått lys for privilegiet med eget kontor i andre etasje på Berg.

- Jeg vet jo at andre professorer nå avspises med et skrivebord i stedet for kontor, sier han.

Metallurgen har ikke fått noe varsel om utkastelse ennå, men sier han uansett føler stor takknemlighet overfor instituttet.

- Det er jo en stor infrastruktur rundt meg. Den er usynlig, men uhyre viktig. Men jeg synes vel også at det har kommet mange faglig gode resultater ut av dette kontoret, sier han.

Snart 84 år gamle Espelund har merket seg at hans 13 år yngre kollega, psykologiprofessor Arnulf Kolstad, er blitt avskåret fra NTNU. Han stiller seg kritisk til universitetets behandling, og mener de burde vært mer generøse mot professoren som er en av NTNUs mer kjente forskerprofiler.

Jakten på sammenhenger

Selv har han vært ansatt ved NTNU siden 1960, og han er den første til å innrømme at han ikke alltid har vært så lett å tøyle. Den sterke interessen for samfunn, kultur og historie har ført ham over i en faglig grenseoverskridende tilværelse mellom naturfag og humaniora. Den ferske boken er et produkt av dét: Jakten på helhet og sammenhenger.

- Jernfremstilling har vært en sterk, indre motivasjon for meg. Jernet er for meg en input til å forstå historien, sier Espelund.

Bok for mange

I bokens forord er han nøye med å understreke at han ikke går arkeologene i næringen. Han ønsker å nå ut over egne fagkretser. Boken er både for metallurger, arkeologer, smeder, lærere, historielagsfolk og andre interesserte.

Han viser til at tidligere tiders jernutvinning og produksjon i Norge var langt mer avansert enn vi tidligere har trodd. Trolig kom påvirkningen fra områdene rundt Svartehavet. Kunnskapsdimensjonen er viktig, mye tyder på en godt organisert industri oppe i fjellene, med store transportavstander og eksport av jern med svært høy kvalitet. Også selve måten å organisere produksjonen på, har mange likhetstrekk til dagens industrielle produksjon.

Selv kaller Espelund denne tiende boken for sitt mulige testament. Han har akkurat presentert den på en konferanse i London. Han skal fortsette å skrive, foredra, reise og undersøke – men har ikke planer om å gi seg i kast med flere tykke bøker.

Tettpakket program

Senere i sommer skal han snakke om den på et arrangement ved Nordøsterdalsmuseet på Tynset. 83-åringen er medlem av et titalls historielag og skal være med på tre slåttonner, henholdsvis ved museene Vingelen, Kvikne og i Numedal.

Rundt år 200 var det nemlig en betydelig produksjon av ljå i Norge. Også dette vet Espelund en god del om – i tillegg til at han er ekspert på å håndtere dette redskapet.

Videre på sommerprogrammet hans står et foredrag om ostekoking i Raudsjødalen. Ostekoking handler også om jern. På det noe uoversiktlige skrivebordet ligger en tidligere bok signert Espelund, nok et bevis på metallurgens tilbøyelighet til å følge jernets vandringer og kulturelle anvendelse.

Verket heter «Brunosten - Historien til et godt næringsemne gjennom 300 år».

-Jeg overveier å få den oversatt og kanskje markedsført i Midtvesten. Den burde være interessant for de mange med norske røtter der borte, sier han.