I morgen tirsdag skal Gunnar Bovim lede sitt første lederseminar som rektor. Det skjer på Oppdal, og alt som kan krype og gå av ledere og mellomledere ved NTNU vil være der.
- Hva vil du som rektor måles på i 2014?
- Det jeg har som ambisjon, er at vi skal ha et godt arbeidsmiljø ved NTNU. Vi skal gjøre det bedre i forskningskonkurranser enn før, og vi skal ha god søkning til studiene våre.
- ’"Forskningskonkurranser" – tenker du på de globale rankingene?
- Nei, jeg tenker på Forskningsrådet og på EU. Når det gjelder rankingene, tror jeg at vi kommer til å være der vi er i dag i flere år framover. Begrunnelsen for det er at vi er rigget slik at forholdet mellom antall ansatte, antall studenter, antall publiseringer, antall nobelprisvinnere for den del, er trege markører det tar tid å flytte. Jeg er for øvrig ikke sikker på om rangeringene, slik de er lagt opp i dag, er det vi skal satse alt på å møte. Her kommer Visjonsprosjektet inn.
- Hvordan da?
- Det handler om hva vi satser på. Om vi går for å øke antall studenter, får det konsekvenser. Om vi går for å bli et elitistisk universitet – med andre ord satser på rankinger, får det konsekvenser. Hvis vi satser på å bli et digitalt universitet, utvikler nye undervisningsformer – eller om vi prioriterer opp å bli et urbant universitet: alt dette får følger for hva vi bør gjøre. Men det blir ikke fremad i alle retninger. Vi må velge.
- Hva skal de ansatte måles på i 2014?
- Først: Vi har ikke som ambisjon å måle hver enkelt ansatt, men vi har felles mål, og der skal alle bidra. Vi skal ikke måle aktiviteten fra uke til uke, en god publikasjon kan ta år. Samtidig er det sånn at der utdanningen får gode evalueringer, der har vi de beste kandidatene – og der forskningen vinner priser, der har vi også den beste forskningen. Men vi kommer ikke til å innføre et barometer for den enkelte ansatte.
KVU: Dragvoll eller ikke Dragvoll
- KVU-en kan komme til å lande på en tredje løsning – den såkalte urbanmodellen – som verken er full integrasjon eller opprettholdelse av dagens tocampus-løsning. Er det til å leve med?
- Slik jeg forstår det, står KVU-en overfor to hovedvalg – enten satse videre på Dragvoll, eller å avhende Dragvoll. Der er det ingen mellomløsning. NTNU kan utvikle seg som universitet med begge valg. Hvis KVU-en anbefaler samling, fins det ulike modeller for dette. Jeg er ikke villig til å konkludere foreløpig.
- Men du ønsker et klart valg?
- Ja. Men det kommer ikke i KVU-en. Den presenterer en utredning, som skal kvalitetssikres og kompletteres og behandles politisk.
Er smått også godt?
- Du skal ha sagt i en forsamling før jul at det brenner et gult lys for fag med færre enn 20 studenter, og der antallet har sunket under 10, skifter lyset til rødt. Hva mente du med det?
- Jeg mente egentlig det som står i Tildelingsbrevet av 2014, der finner man en formulering om dette: «Departementet legger til grunn som hovedregel at det ikke er hensiktsmessig å gi undervisningstilbud til grupper under 20 studenter. Laveste kandidatmål settes derfor til 20.» Så er det slik at vi har en god del småfag med færre enn 20, hvor det er gode grunner for opprettholdelse. Men da må den begrunnelsen opp på bordet! Den begrunnelsen skal vi lytte til. Men om vi har små studietilbud, med få studenter, tolker jeg styringssignalene fra KD dithen at det må vi gjøre noe med. Det er jeg enig med departementet i. Det er ikke rett å ha et underkritisk studietilbud i Trondheim, om det samme er situasjonen i Bergen og i Oslo. Da er det bedre å slå det sammen og få ett, kraftfullt fag.
- Hva er et småfag?
-…Så er det sånn at man kan spørre meg om hva er det jeg mener med studietilbud, og det er da jeg blir diffus i formuleringene og flakkende i blikket. Er det et emne eller program eller hva? Poenget er at om vi har et studietilbud som krever uhensiktsmessig mye ressurser, må vi gå kritisk i gjennom og se om vi bør beholde det. Det er ikke ut fra en økonomisk synsvinkel, men fra en faglig sådan. Ressursene må settes inn der de har størst effekt.
- En personlig refleksjon: Jeg tok grunnfag i idehistorie i Oslo på åttitallet, et av studieemnene var Islamsk idehistorie. Meget bra; 4 studenter fulgte forelesningsrekka. Med tanke på tiårene som fulgte, var ikke dette et uviktig fag, og det ville vært dumt om det ble strupt fordi så få tok det?
- Ja, det ville vært dumt. Men om situasjonen var sånn at det ble kjørt liknende forelesningsserier i Bergen og Trondheim også, også med fire studenter i hver gruppe – da måtte det være bedre å samle faget ett sted og fått en gruppe på tolv studenter. Siden kunne det vokst og blitt større. Det er det som er poenget.
Den lille forskjellen
- Ser du noen forskjell mellom rødgrønn og blåblå utdannings- og forskningspolitikk?
- Statsråden lanserte nylig sin syvpunktsliste for hvordan forbedre norsk forskning og utdanning. Jeg leser lista på en elitistisk måte. Jeg ser konturene av en politikk som vil konsentrere ressursene mer. Alle internasjonale evalueringer konkluderer for øvrig med det samme. Videre ser jeg en vilje til økt satsing på lærerutdanning, og på etter- og videreutdanning. Når det gjelder forskning lanserer denne regjeringa ambisjoner som ikke er veldig ulik den forrige. Da er det gjennomføringskraften som avgjør. Jeg oppfatter også at dette er en regjering som ønsker å ta sektoren med på råd. Det er bra.
Så er det noe jeg er særlig opptatt av for tida – Norges forskningsinnsats i et internasjonalt perspektiv. Jeg mener at, satt på spissen, den neste Cern bør ligge her til lands. Med det mener jeg at Norge er kanskje det landet i Europa som har de beste forutsetninger for å investere tungt i forskningsinfrastruktur. Cern er en svær satsing innen et relativt smalt vitenskapelig felt: Antakelig ikke den neste relevante problemstillingen. Den må vi finne selv. Det kan være at det ligger innenfor noe Norge har naturgitte forutsetninger for å gå inn i – klima, energi, havromsteknologi. En slik massiv satsing på kunnskapssamfunnet får konsekvenser på ulikt vis. Kanskje er det slik at Norge skal holde seg med en høyere andel masterstudenter og stipendiater enn andre nasjoner.
Gulrot, ja. Pisk?
- Mooc er over oss. Universitetslærerne skal over fra enveis til toveis læring: Youtube-snutter, nye former for tilbakemeldinger, studenter som sensurerer hverandre, mer til. Men det finnes forelesere som ikke vil. Kommer du til å nøye deg med gulroten for å lokke dem med deg, eller har du en pisk på lur?
- Jeg er først og fremst opptatt av at det ved NTNU skal fremdyrkes en holdning som tilsier at det er lov til å eksperimentere, også med nye utdanningsformer. Min opplevelse er at de vitenskapelig ansatte er entusiastiske, og ser dette som en kjærkommen anledning til å sette utdanning på dagsordenen. Så jeg ser ikke noe behov for å lete i skapet etter pisken. Holdningen er: Det er lov til å eksperimentere og feile, men det er ikke like bra å feile uten å ha eksperimentert. Vi risikerer at de gamle utdanningsformene før eller siden feiler.
- I en tale nylig viste du til det faktum at 10 prosent av forskerne ved NTNU genererer 60 prosent av medieomtalen som blir universitetet til del. Hva har du tenkt å gjøre for å løpe i gang de resterende 90 prosentene?
- Igjen handler dette om kultur. Og igjen handler dette om å være aksepterende overfor hverandre når vi beveger oss fra vår nyanserte forskerverden og over i medienes unyanserte verden. Jeg ønsker at vi skal se på formidling som en del av samfunnsoppdraget vårt, og ikke som en unødvendig, plagsom tilleggsoppgave. Jeg tror kanskje at min oppgave her er å bidra til en kulturell beskjed – det er ikke bare ok, men faktisk en forventning, at vi skal bidra. Dette må vi diskutere – hvor stor andel av våre professorene skal være på twitter, på facebook? Ikke 100 prosent, men definitivt mer enn 10.
Ikke all kunnskap gir endring
- Slagordet er ”kunnskap for en bedre verden.” Kan du nevne noe kunnskap, produsert ved NTNU, som ikke bidrar til å gjøre verden bedre?
- Nei. Det fins ikke noe kunnskap som ikke bidrar til en bedre verden. Men ikke all kunnskap bidrar til virkelig endring. Vi skal vurdere å følge det vi driver med litt lenger, slik at endring kan skje. Så handler det om balansering. Hvordan vekter vi for eksempel vår forskning på de ulike energiformene?
- Der foregrep du mitt siste spørsmål, som handler om en av energiformene. Bør petroleumsforskerne bidra til å gjøre Statoil bedre til å utvinne olje, for eksempel gjennom fracking? Gjør dette verden bedre?
- NTNU har ikke som primærmål å gjøre Statoil bedre. Men vi har som mål å gjøre energiprosessene så rene og så kostnadseffektive som mulig. Om vi øker utvinningsgraden i en oljebrønn, kan den gå lenger før neste brønn må bores. I verden står kullkraft for tretti prosent av verdens energiutvikling, og hele førti prosent av elektrisiteten. Kanskje skal vi ha som mål å bidra til at verden blir uavhengig av kullkraft innen 2050. Det vil gjøre verden bedre. Men ja – jeg ser at dilemmaet er der. Det må vi leve i.
