Det sier professor Per Morten Schiefloe ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU. Han fortsetter:
- Det er forsket en god del på fusjoner. Fire av fem når ikke målene. Utfordringene med å forene kulturer, it-systemer, personalsystemer, arkiv og mange andre faktorer blir nesten alltid undervurdert. Samarbeid er bra, men sammenslåing er å begynne i feil ende. En fusjon bør eventuelt komme som siste resultat av et langvarig samarbeid som har blitt stadig tettere, sier han.
Blir ikke gjennomført
- Hva er din spådom om fusjonen?
- At den ikke blir noe av. Den er ikke i nærheten av å være godt nok utredet. Et forsvarlig beslutningsgrunnlag ville ha tatt minst et år å utrede. Vi må vite hva, hvordan, hva det vil koste. Dessuten er jeg temmelig sikker på at motstanden blant det vitenskapelige personalet vil vise seg å være massiv når man får inn høringsuttalelsene. Et vedtak 28. januar vil være en ren symbolhandling.
- Spør NAV
Schiefloe trenger ikke betenkningstid for å finne sørgelige fusjonshistorier:
- Spør NAV. Eller Universitetssykehuset i Oslo. I sistnevnte tilfelle lå alle partnerne i samme by. I NTNUs tilfelle snakker vi om fem institusjoner med stor geografisk spredning. På papiret kan det se fint ut å samle institusjoner innenfor samme fagområde. Grunnideen kan være god. Gjennomføringen er uhyre krevende.
- Fins det ingen lykkelige fusjonshistorier?
- Det gjør det nok. Noen av finansfusjonene har gått rimelig bra, men de driver med det samme. Statoil og Hydro-fusjonen gikk ganske greit, men den var særdeles grundig forberedt, lang og tung. NTNU var også relativt vellykket, mens jeg tror du skal lete lenge for å finne faglige og økonomiske gevinster ved HiST-fusjonen.
Tre argumenter
Schiefloe peker på tre argumenter som går igjen når noen vil fusjonere:
- Det første er rasjonaliseringsgevinsten. At man kan utnytte ledig kapasitet på utstyr, innenfor administrasjonen eller i produksjonen, som i dette tilfellet i så fall må dreie seg om undervisning og veiledning. Det forutsetter at det fins slik ledig kapasitet. Og det ser vel ikke ut som om ansatte hos oss i dag har alt for lite å holde på med.
Argument nummer to er at man får utnyttet kompetansen bedre. At man kan overføre ledig kapasitet, dele kompetanse og spesialisere.
Tredje argument er større markedsmakt. At man blir mer synlig. At Coop og Ica kan sende ut ett reklameblad i stedet for to.
Men da må vi spørre oss: Blir det billigere drift? Bedre undervisning? Får vi mer eller bedre forskning? Hva vil det i så fall innebære i praksis? At forskerne på Gjøvik skal komme hit? Er det virkelig tilfelle at NTNUs posisjon blir styrket?
Hvordan skal vi i tilfelle nå disse målene? Én ting er sikkert: Å tro at vegen blir til mens man går, er en særdeles dårlig oppskrift, i følge Schiefloe.
Ulykksalig
- Hvis vi nå sier at fusjonen blir vedtatt, hva vil skje?
- Den vil være et tomt skall på toppen i uoverskuelig framtid. Vi vil kunne finne små biter av fornuft her og der, men de kan like gjerne finnes uten en fusjon. Det ulykksalige er at med en gang man begynner å snakke om sammenslåing, så handler alt om struktur. Det stjeler all oppmerksomhet. Alle bruker kreftene sine på organisasjonskart, piler og bokser .
Det man skulle ha spurt om, er hvor det fins potensial for samarbeid. Det er et vettugt spørsmål. Generelt har vi alt for stor tro på at strukturelle reformer løser problemer. Når det gjelder fusjoner, undervurderer en nesten alltid kulturforskjeller og hvor vanskelig og dyrt det er å samkjøre it-, økonomi- og administrative systemer.
- Stemningen på SAKS-seminaret kunne tyde på at høgskolene er mer positive til fusjon enn NTNU. Hva tror du om det?
- Hypotesen min er at høgskolene ser for seg litt av glansen fra NTNU og Nobelprisen, mens NTNU frykter en utvanning.
Langvarig omkjøring
- Og hvis vi sammenligner fusjonen med vegarbeid, vil det bli omkjøringer under vegs?
- Enhver organisasjon har begrenset kapasitet. Det trengs folk og kompetanse til å kjøre så tunge prosesser som det er snakk om her. Her må gjøres masse og ordentlig arbeid på studieplaner og nettløsninger og inntektsmodeller og opptak og søknader og studweb og og. Og hvis man IKKE samkjører alt dette og tar ut synergier, hva er vitsen da?
Har vi administrativ kapasitet til å kjøre strategiske satsinger, ombygginger og ny campus samtidig med fusjonsprosessen? Hvor mange nye skal vi eventuelt ansette? Folk sitter jo ikke på kontorene sine og later seg.
Fagfolkene må ville
- Kan det likevel komme noe godt ut i den andre enden av alt dette?
- Ja, det tror jeg. I utgangspunktet inneholder bestillingen fra statsråden mye fornuftig. Problemet oppstår når han som siste spørsmål i rekken tar opp sammenslåing. Da forsvinner alle de gode og relevante temaene ut vinduet. Holder vi fusjonsproblematikken utenfor, kan det være mye fornuft i avgrenset samarbeid.
Vi kan få til arbeidsdeling på noen områder, for eksempel tungt laboratorieutstyr og simulatorer. Vi kan få til sømløse overganger mellom bachelor og master, vi kan innføre arbeidsdeling på noen områder, og vi kan ha nettbasert undervisning. Vi kan utveksle studenter og kompetanse. I Ålesund er de gode på skipsdesign og skipsutstyr. De kan bidra på marin, og vice versa. Slike ting er ikke vanskelig å gjennomføre, men det er naivt å tro at de lar seg gjennomføre om ikke fagfolkene er interesserte i det. Slike ting må drives nedenfra.
