Det finnes ingen klar kobling mellom størrelse og kvalitet

Dette kommer fram i notatet «Organisering av flercampusuniversitet», som Nifu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) har gjort på oppdrag fra NTNU.

- Størrelse og kvalitet synes å ha en kompleks relasjon og en rekke studier har ikke funnet noen direkte kobling mellom økt størrelse og kvalitet, skriver forskerne Bjørn Stensaker og Mari Elken, som står bak notatet.

Finnes ingen fasit

Nifus hovedsvar på NTNUs bestilling er at det ikke finnes noen fasit for organisering av gode universiteter. Forskerne har sett på flere av de beste universitetene med teknologiprofil i verden. Konklusjonen er at det er mange ulike organisatoriske veier som fører fram til eksellens, som er nye NTNUs mål.

Universitetene forskerne har sett på, er alle organisert forskjellig. Stensaker og Elken mener det bør være et godt utgangspunkt for en debatt om den fremtidige organiseringen av NTNU.

- Hvorfor er det bra, man skulle vel tro at mange vil ønske seg en klar anbefaling?

- I reorganiseringsprosesser er det flott at man orienterer seg om hva andre gjør, og de erfaringer andre har. Samtidig vil den nye institusjonen som blir etablert være relativt unik, og man skal være varsom med å imitere organisasjonsløsninger som kanskje ikke er tilpasset den norske virkeligheten, sier Bjørn Stensaker, som er professor ved Universitetet i Oslo og tilknyttet Nifu som forsker.

Han sier at deres gjennomgang antyder at det er et stort mangfold av organisasjons- og styringsformer som kan fungere godt. Det tyder på at universiteter tilpasser seg i forhold til sin egenart og nasjonale tradisjoner.

- Vi ser også at universitetene både har disiplinær og tverrdisiplinær organisering, og at grenseoppgangen mellom dette kanskje ikke er så tydelig som man skulle tro. Ofte opererer universitetene med parallelle satsinger, og de lever tydeligvis godt med relativt hybride løsninger.

Kan få stordriftsulemper

Notatet viser til en rapport fra den europeiske sammenslutninger av universiteter, EUA, som tar for seg 100 sammenslåingsprosesser fra 2010-2015. Den politiske begrunnelsen har særlig vært, på samme måte som i Norge, ønsket om mer kvalitet, økt økonomisk effektivitet og geografiske hensyn. Nifu-forskerne peker på paradokset i at begrunnelsene i begrenset grad er forankret i forskning.

Det finnes studier som viser stordriftsfordeler for noen funksjoner, mens det også finnes forskning som peker på at stordriftsfordelene kun øker fram til en viss terskel, og deretter avtar. «Generelt vil økt organisatorisk størrelse skape et behov for å dele inn i mindre enheter. Når et institutt eller en avdeling vokser over en viss grenseverdi, kan man ofte finne nye inndelinger i ulike fagenheter eller seksjoner», heter det.

Bjørn Stensaker beskriver dette som stordriftsulemper.

- Man har ganske gode indikasjoner på at større organisasjoner også fordrer mer komplekse administrative systemer, der mer tid og ressurser må brukes til kommunikasjon og koordinering internt.

Mer å hente på utdanning

- Dette handler om politikk. Det finnes mange argumenter for hvorfor man ønsker en sammenslåing, og i den grad man har sett kvalitetsgevinster, er kanskje de største å hente på utdanningssiden, sier Bjørn Stensaker.

Han fremholder at om fagmiljø er så små at de står og faller på enkeltpersoners innsats, så er det klart at dette utgjør et potensielt kvalitetsproblem. Større miljø gir større faglig bredde og gir mer bærekraft.

- På forskningssiden er situasjonen noe annerledes. Her tyder studier på at relativt små forskningsgrupper kan levere god kvalitet. For NTNU handler jo dette om hvordan utdanning og forskning organiseres på «mikronivå».

Ingen klar sammenheng

Nifu har sett nærmere på universiteter som amerikanske MIT og Stanford, ETH Zürich, Delft University of Technology og Kungliga Tekniska Högskolan. Alle oppviser et stort mangfold når det gjelder organisering og styring. Mens de to første har henholdsvis fem og syv schools organisert i insitutter på én enhetlig campus, har ETH 16 avdelinger delt i institutter på to hovedcampus. Delft opererer med åtte fakulteter.

Det er hybridformene som dominerer, snarere enn de rendyrkede modellene.

Dermed mener Nifu at det er vanskelig å se en sterk sammenheng mellom det å være eksellent og organisering. Det finnes andre, sterkere drivere for hva som bidrar til eksellens. Forskerne viser til at en av de største utfordringene for flercampusmodeller er behovet for effektivt lederskap.

Stram tidsfrist

Forskerne poengterer at tidsfristen de fikk på tre uker fra NTNU har vært i strammeste laget. Det begrenset muligheten til å samle inn og analysere data, og videre til å trekke bastante konklusjoner.

- Det er klart det er begrenset hva man kan gjøre på under tre uker, men vårt utgangspunkt har vært å gå inn i noen begreper som «svever rundt» i dagens debatt og som kanskje også bidrar til mer uklarhet enn innsikt. Et slikt begrep er organisering i «schools». Her er det jo noen som tror at dette betyr en bestemt form for organisering, men det er jo slett ikke tilfelle, sier Stensaker.

Universiteter i konstant skvis

Forskerne peker på at universitetene befinner seg i et konstant spenningsfelt mellom motstridende krefter. På den ene siden drives de mot desentralisering på grunn av faglige forskjeller. Samtidig utsettes de for mer rapportering, mer styring og tydeligere strategiske prioriteringer – som igjen krever mer sentralisering.

Stensaker sier at en del av presset for sammenslåing og sterkere intern styring av universitetene handler om at samfunnet rundt stiller sterkere krav til de resultater universitetene er ment å produsere. Han mener det ikke er unaturlig at universitetene har slike krav på seg.

- Samtidig ber jo også samfunnet om «innovasjon» og «nytenkning». For NTNU tenker jeg at det er viktig å finne en god balanse mellom å ha rom for dette i en organisasjon som også skal levere resultater – og da gjerne på kort sikt.

- Dere ser tegn til at utdanning og forskning er i ferd med å organiseres som atskilte aktiviteter? Hva er i så fall følgen av det?

Sterkere skille utdanning-forskning

- Hvis vi ser til utlandet, ser vi en sterkere tendens til dekobling mellom forskning og utdanning, men dette skjer gjerne på litt ulike måter. En variant er at man på individnivå ikke lenger har kombinerte stillinger, men rene forsker og undervisningsstillinger. En annen variant er at man skiller sterkere mellom lavere og høyere gradsstudier. En tredje variant er at man lager egne, og mer forskningsrettede studieprogram for noen studenter, og mer «anvendte» programmer for andre.

Mye av fusjonsdebatten speiler en bekymring rundt hvordan organisere, og fordele tid mellom utdanning og forskning. I Norge står prinsippet om at studenter har krav på forskningsbasert undervisning sterkt. Professor Bjørn Stensaker sier dette også handler om politisk vilje. Selv om man ser tydelige tendenser i utlandet, er det ikke sikkert at den norske utviklingen blir slik.

- For Norge handler jo dette om politikk også – og spørsmålet er hva «forskningsbasert utdanning» skal bety i årene som kommer.