Når historien skal skrives om hvilke beslutninger som får de mest vidtrekkende konsekvenser for den enkelte vitenskapelig ansatte, er det ikke sikkert at kjempediskusjonen om én eller to campuser når opp. Ei heller Den Store Fusjonsdebatten – den om fusjon eller ikke fusjon. Selvfølgelig er det viktig om man må flytte rent fysisk fra en campus til en annen. Det er også like selvsagt viktig om institusjonen en jobber ved blir slått sammen med andre institusjoner.
Men disse sakene kan oppfattes som utvendige – de berører ikke nødvendigvis ens daglige virke som forsker og underviser.
Det vil saken NTNUs styre får på sitt bord over jul gjøre: Spørsmålet om hvilken organisatorisk tilknytning ens eget institutt skal ha. Dette vil legge føringer på hvilken akademisk frihet man kommer til å ha og hvilke resursmessige føringer man blir utsatt for.
UA har snakket med en del av de involverte i og utenfor styret, og i den prosessen fått sin forvirring hevet til et nytt, forhåpentligvis visere nivå. Vi har skjønt at i prinsippet kan alt skje.
I praksis kan man ende med fire kjempefakulteter, som i praksis blir som smale universiteter, gruppert sammen under en felles paraply med navnet ”NTNU”, hvor disse fakultetenes dekaner får en de facto makt som var de rektorer. Disse – uoffisielle – universitetene er som følger:
NTH gjenoppstår
Nye NTH. Består av nåværende fakultet for ingeniørvitenskap IVT, hvor instituttene for elkraftteknikk og teknisk kybernetikk tilføres fra et slaktet fakultet for informasjonsvitenskap, matematikk og elkraftteknikk (IME), samt hvor teknologimiljøene fra de tre fusjonerende høgskolene innlemmes.
Et universitet for Sciences . Bestående av fakultet for naturvitenskap og teknologi med tilførsel av det som er igjen av IME, samt av naturvitenskapelige miljø ved høgskolene.
Helseuniversitetet. Et av Nord-Europas sterkeste helsefakultet, med det nobelvinnende Kavli-senteret som kraftsentrum, videre med forskningsmiljøer innen medisinsk teknologi og det som fanges i begrepet ”muliggjørende teknologier” (biologi, nano, IKT innen helsevesenet), samt det meste som fins av helsefaglig utdanning.
Humsam, eller Universitetet for oppsopet. En odiøs betegnelse, likevel nokså dekkende, all den stund dette fakultetet faktisk blir hjemstedet for alle fag som ikke hører hjemme andre steder. Humaniora, det som er igjen av samfunnsvitenskapelige fag, kunst & kultur.
Denne modellen gir mektige dekaner makt som rektorer, med nåværende rektor som en overrektor. I en slik modell vil mange institutter bli så store at de blir som dagens fakulteter, og det blir nødvendig med et ekstra nivå under, gruppenivå, som vil kunne fungere som dagens institutter. Man får et nivå 4.
Akademisk mangfold
I andre enden av skalaen råder mangfoldet. Her finner man varianter av dagens løsninger, men hvor en del institutter og miljøer skifter fakultetstilhørighet. Slikt skifte blir uansett nødvendig, all den stund man skal rydde plass for institutter ved de innfusjonerende høgskolene. NTNU har fattet prinsippvedtak om at det ikke er aktuelt å la høgskolene Ålesund og Gjøvik få status som egne fakultet, og da må avdelingene der plasseres inn i en (modifisert) organisasjonsstruktur ved moderinstitusjonen.
Man kan altså få et antall fakulteter som i dag – syv – eventuelt åtte. Men inndelingen kan bli vesentlig endret i forhold til i nåsituasjonen. To versjoner av disse inndelingene fins i de to hovedkonseptene som er lagt fram, hvert i to alternative versjoner.
Disse fire variantene kan godt få selskap av flere versjoner. Det er for eksempel sterke krefter, ikke minst ved HiST, som jobber for egne fakultet for læring, og for økonomi og ledelse.
Videre kan det nåværende fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse (SVT) ende opp på svært ulikt vis. SVT kan bli brukt som delebil for andre fakulteter. På den andre siden kan fakultetet bestå som i dag, men med tilførsel av lærerutdanningen fra HiST, Handelshøgskolen samt det økonomiske miljøet i Ålesund.
SVTs mulige skjebner illustrerer bredden i valgmulighetene som kommer på NTNU-styrets bord i marsmøtet. Høringsfristen går ut 15. januar, hvorpå styrets medlemmer har 10 dager på seg til å lese gjennom den, ventelig voluminøse, papirbunken innen de møtes for første gang 25. januar, dagen før lederseminaret i Oppdal.
Teknologene mot røkla
Hvilken løsning kommer styret til å lande på? Det vet ingen, heller ikke styrets medlemmer. Likevel: Et, høyst uvitenskapelig, forsøk på å lodde stemningen basert på et lite dusin telefonsamtaler, er at styret går for en variant av ”bred” løsning, altså 7/8 fakulteter.
Men det er også tunge krefter som går i motsatt retning. Satt på spissen er det teknologene mot røkla. Teknologimiljøene ved samtlige fire, fusjonerende institusjoner ønsker seg et NTH opp av asken, og kan derfor godt tenke seg et NTNU som et løst gruppeekteskap mellom fire solitære kjempefakulteter, mens alle andre (muligens med unntak av enkelte innen det medisinske miljøet) er klart i mot en slik løsning.
Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at rektor Gunnar Bovim har sagt klart i fra om at han ikke anser ulik størrelse på fakultetene som noe hinder. Uansett: hvordan den endelige inndelingen blir, er så i det blå at det gir lite mening å gjette.
Det man imidlertid kan være rimelig trygg på, er at rektor kommer til å strekke seg svært langt for å unngå en ny kampvotering. Undertegnede har thrilleren fra NTNU-styrets januarmøte i friskt minne. Sett fra en reporters posisjon er dette et drømmescenario – avstemningen begynner, medlem etter medlem tilkjennegir sin stemme, ingen vet hvordan det ender før det hele er over.
Men reporterens drømmescenario er rektorens skrekkscenario. En tilsvarende runde i marsmøtet, med 6-5 for den ene eller den andre fakultet strukturen vil imidlertid være fatalt for NTNU-ledelsen. Det er alle involverte smertelig klar over.
Man må altså vente seg et omforent styre som går for endelig løsning, sannsynligvis den 9. Mars 2016. Hva de da vedtar, vet ingen.
