- Valgt rektor er best og mest fremtidsrettet

I de nærmeste ukene arrangeres valg av rektor ved universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø. Mens NTNUs rektor Gunnar Bovim er ansatt, holder de tre øvrige breddeuniversitetene seg med valgte rektorer. Kun fire kandidater har -foreløpig- meldt seg som kandidater. Forsvarerne av at øverste, faglige leder for et universitet skal være valgt begrunner det med at det er den mest demokratiske ordningen.

- Hvor godt stemmer dette argumentet overens med virkeligheten, Dag Rune Olsen?

Jeg er arbeidende styreleder

- Jeg har gjort meg til talsmann for at valgt ledelse kan være en veldig god ledelsesmodell for universitetene. Men det ligger noen forutsetninger til grunn for at det skal kunne fungere, sier Olsen, og utdyper:

- Det viktigste er at valgt rektor, som også er styrets leder, ikke bare fungerer som det i forbindelse med styremøtene, men definerer sin rolle som arbeidende styreleder. Det betyr at det ikke er tilstrekkelig å stille til styremøtene og ha samtaler med direktøren som forbereder sakene, men også ta aktivt del i ledelsen av universitetet i det daglige. Om man ikke gjør det, vil man få et administrert universitet. Om man er opptatt av at den som leder universitetet skal ha en sterk faglig forankring, må altså den valgte lederen, rektor, også delta i det daglige styre og stell.

- Betyr det at du oppfatter mange av de arbeidsoppgavene som tradisjonelt hører innunder den klassiske universitetsdirektørens domene, som tilhørende ditt beslutningsfelt, slik du definerer din rektorrolle?

- Nei, ikke før neste valg. Her er det noen misforståelser ute og går. Veien fram til rektorstolen er demokratisk, ved at vedkommende velges. Derifra svarer rektor overfor styre og Kunnskapsdepartementet. Dette er felles for alle rektorer, valgte som tilsatte. Demokratiet ivaretas løpende gjennom de valgte organer, slik som fakultetsstyrene ved institusjonen.

Dysfunksjonelt?

- Enkelte mener at den valgte modellen er gammeldags og faglig dysfunksjonell?

- Der er jeg av en annen oppfatning. Jeg tror faktisk den er både velfungerende og fremtidsrettet spesielt i ledelse av kunnskapsorganisasjoner. En av hovedinnvendingene har vært det er vanskeligere for styret å føres tilsyn med virksomheten når valgt rektor også er leder styret. Jeg er altså både rektor og styreleder, og vil vanskelig kunne føre tilsyn med meg selv og virksomheten, hevdes det. Dette ville vært et gyldig argument – dersom det var tale om privat sektor, hvor det eneste som er overordnet styret er generalforsamlingen, sier Olsen.

Han innser at om man ser på universitetenes styre og stell med det private næringslivets briller, er det lett å henfalle til slik argumentasjon.

- Men argumentasjonen er helt feil, slik jeg ser det. Universitetene får et årlig tildelingsbrev fra KD, som ikke bare forteller hvor mye penger vi får hvert år, men som også sier noe om hvilke sektormål vi forventes å oppfylle. Disse målene er vi forpliktet til å oppfylle som en hver annen statlig institusjon. Kunnskapsdepartementet fører tilsyn gjennom våre årlige rapporter, gjennom å lese våre styresaker og –referater, og – ikke minst – gjennom etatstyringsmøtene hvor styre og ledelse innkalles til departementet for gjennomgang av virksomhetens virke. På toppen av det kommer naturligvis Riksrevisjonen som – i motsetning til det mange tror – ikke kun reviderer budsjettene, men også ser på andre forhold ved virksomheten. Dette innebærer en tilsynsordning som langt ut over det tilsyn som et styre det private næringslivet er underlagt.

Olsen viser også til at ordningen med valgt rektor har vist seg å bringe fram kandidater som er interessante utenfor landets grenser, i det at rektorkollega ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen har vært forsøkt rekruttert til rektorstillingene ved både Gøteborg universitet og Karolinska Institutet.

- I dette ser vi at valgte universitetsledere kan være interessante, i hvert fall i en nordisk sammenheng, mens jeg ikke ser så mange toppleder i privat sektor bli headhuntet til internasjonale toppstillinger.

Valgte rektorer ikke dårligere på å lede

Olsen viser videre til innvendingen om at valgt leder ikke vil tørre å lede, fordi man leder dem som har valgt en inn i rektorstolen.

- Jeg kjenner ikke til noen forskning eller annen empiri som tilsier at vi valgte rektorer er mindre i stand til å foreta strategiske prioriteringer, sammenliknet med tilsatte rektorer. Jeg oppfatter min oppgave til å være å søke å forløse det akademiske miljøets potensiale. Du kan ikke lede et universitet som en besserwisser, som vet alt bedre enn alle andre og som bare skal fortelle alle hvordan ting skal være. Man må vite at det er medarbeiderne ved institusjonen som kan løse oppgavene og det er dem man må spille på lag med.

Olsen mener modellen med valgt rektor er framtidsrettet.

- Det snakkes så mye om at Norge skal leve av våre hjerner og vår kunnskap i framtida. Dette krever en annen type leder enn samlebåndet.

- Mener du at også andre virksomheter, som til eksempel private, kunne gjort det vel så bra med valgte toppledere?

- Det kan man tenke seg. Vi vet for eksempel at det fins selskaper hvor arbeidstakerne er aksjeeiere, og det har mye til felles med valgt ledelse.

Å vedta endringer er lett

- Men er det ikke lettere å ha ansatte ledere når det må foretas mer grunnleggende endringer ved en institusjon? Slike prosesser går jo gjerne mer ut over de ansatte?

- Nei, ikke når det gjelder å gjennomføre endringer. Det hevdes at valgt ledelse har vanskelig for å fatte vedtak om større endringer i organisasjonen. Det er verdens enkleste ting å vedta endringer, det ledelse ved et universitet dypest sett handler om, er å sørge for at endringene materialiserer seg, involvere de ansatte, får dem til å jobbe på lag og dra lasset sammen. For å gjennomføre må du ha folk med på laget og da er det ikke så dumt å ha det mandatet valgt ledelse innebærer.

- Men hva med den demokratiske kontrollen etter at du er valgt Du kan ikke kastes dersom velgerne er misfornøyde med hva du foretar deg?

- Nei, ikke før neste valg. Her er det noen misforståelser ute og går. Veien fram til rektorstolen er demokratisk, ved at vedkommende velges. Derifra svarer rektor overfor styre og Kunnskapsdepartementet. Dette er felles for alle rektorer, valgte som tilsatte. Demokratiet ivaretas løpende gjennom de valgte organer, slik som fakultetsstyrene ved institusjonen.

- Så hvem svarer du for til syvende og sist, de som har valgt deg, eller de som gir deg – UiB – penger, altså KD?

- Jeg svarer overfor de som har valgt meg ved neste valg. Slik må det være. Hvis mine velgere ikke synes jeg har skjøttet mine oppgaver tilfredsstillende, kan de kaste meg. Men samtidig er jeg ansvarlig overfor KD og vi er en del av staten, ikke bare fordi de gir oss penger men fordi de er vår myndighet. De får sitt mandat fra Stortinget, som er demokratisk valgt.

Demokratiproblem

- Men hvor demokratisk er det om man får mandatet sitt fra valg med sviktende oppslutning?

- Det du peker på der er et allment demokratiproblem. Om valgoppslutningen er svært lav, er mandatet man får ikke nødvendigvis veldig sterkt.

- Men hvor viktig er det med demokrati? Er det ikke viktigere å få utrettet noe?

- Men hvorfor setter du det opp mot hverandre? Tilbake til utgangspunktet: Hvordan få de vitenskapelig ansatte til å prestere på toppnivå? Det kan ikke piskes fram av rektor. Det handler om å legge forholdene til rette slik at vårt potensial kan forløses og vi kan innfri samfunnsoppdraget vårt på en best mulig måte. Her gir mitt mandat som valgt leder meg et godt utgangspunkt.

- Ville du vært en dårligere rektor om du var tilsatt?

- Det er et altfor enkelt spørsmål. Om man som rektor er god eller dårlig handler om den enkelte persons ferdigheter og rolleforståelse. Siden jeg har valgt å definere min rektorrolle som arbeidende styreleder, er det ingen vesensforskjell i min rektorrolle sammenliknet med en tilsatt rektors, i hvordan gjerningen utøves. Om jeg skulle valgt å være en tradisjonell, valgt rektor, ville det vært annerledes, da ville en god del falt på universitetsdirektøren.

En forskjell er det likevel, legger Olsen til.

- Som valgt rektor har jeg en legitimitet fra dag én, som en tilsatt rektor utenfra vil måtte opparbeide seg over tid.

Umulig med student som rektor

Da Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo stilte til gjenvalg for fire år siden, ble han utfordret av en student – som fikk nær 30 prosent av stemmene. Etter det er valgreglementet endret ved UiO til at det kreves professorkompetanse for å stille til valg som rektor. Ved UiB er det fortsatt slik at en student kan bli rektor. Hva tenker rektor om det?

- Valgt leder har ofte blitt omtalt som primus inter pares – fremst blant likemenn. Jeg tror konseptet forutsetter en solid faglig forankring hos de som faktisk velges. Det betyr i praksis at studenter er utelukket.

- Men om en student likevel ble valgt?

- Ja, da kan du se på det som en seier for demokratiet, men jeg er ganske sikker på at det samtidig ville blitt slutten på ordningen med valgt rektor ved norske universiteter. Da ville Stortinget satt ned foten.

- Per i dag har det ikke meldt seg noen kandidater som vil stille mot deg. Hvor demokratisk er det?

- Dette er en ”mid term”, hvor jeg stiller til valg for den andre av maksimalt to perioder. Det kan tenkes at man velger å ikke stille, så lenge man ikke er dundrende uenig i den retningen jeg fører. Om man ikke er svært misfornøyd, men selv kan tenke seg å stille fordi man selv mener man har noe å tilføre som rektor, kan det tenkes man vurderer det slik at det er best å vente til åtte år er gått. Da vet man at det vil være et reelt og tøft valg mellom de kandidater som foreligger på det tidspunkt. Som man ser ved UiO i disse dager.