Mener samfunnet taper på at forskerstillinger lyses ut internasjonalt
– Samfunnet investerer i utdannelsen vår, men får lite igjen for pengene når jobbene går til utenlandske søkere, sier Astrid Mork-Jansson ved Universitetet i Stavanger.
Mork-Jansson er postdoktor ved Universitetet i Stavanger. – Jeg forstår ikke hvorfor alle førsteamanuensisstillinger må lyses ut internasjonalt, sier hun.Maria Creighton/Universitetet i Stavanger
Mork-Jansson er nå i sitt tredje og siste år som postdoktor i biokjemi ved Institutt for kjemi, biovitenskap og miljøteknologi ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger (UiS).
Neste trinn på karrierestigen er en førsteamanuensisstilling, eller å velge en annen karrierevei.
– Listen for en førsteamanuensisstilling ligger høyt, det er svært vanskelig å få en fast jobb innen akademia, sier Mork-Jansson.
Sigrid Rønneberg, midlertidig ansatt-representant i NTNUs styre, mener attraktiviteten til universitetene som arbeidsgiver synker.
– Universitetene kan ikke konkurrere lønnsmessig med andre arbeidsgivere, og ikke alle er motivert for tiår med midlertidig ansettelse. Det er nødvendig å gjøre noe med midlertidigheten i akademia, sier Rønneberg.
Mork-Jansson mener det er et stort problem at stillingene lyses ut internasjonalt.
– Konkurransen er veldig hard. Vi konkurrerer med utenlandske forskere som ofte er svært godt kvalifiserte, de har ingen familie og dermed har de mulighet til å flytte, og har flere års arbeidserfaring bak seg, sier Mork-Jansson.
Hun synes det er underlig at staten bruker mye penger på å utdanne forskere som ikke får fast ansettelse, og som forsvinner ut av akademia.
– Jeg forstår ikke hvorfor alle førsteamanuensisstillinger må lyses ut internasjonalt. Norge må satse på sine egne unge, dyktige forskere. Samfunnet investerer i oss og vi investerer i utdanningen vår, uten å få mulighet til å bidra tilbake med kompetansen vår, sier hun.
Hun er enig i at det skal henge høyt å få en fast stilling.
– Men jeg føler at jeg har tapt før jeg har begynt.
Bør advare studentene
Hun mener at studentene bør bevisstgjøres om at det er vanskelig å få en fast stilling tidlig i utdanningsløpet.
– Det krever at du har et eget og ambisiøst forskningsprosjekt. Jeg har jobbet knallhardt i disse tre årene for å få til det, ved siden av selve postdoktor-stillingen jeg er ansatt i, sier Mork-Jansson.
Hun har greid å etablere et eget prosjekt.
– Det har skjedd på fritiden, og på bekostning av prosjektet jeg er ansatt på. Nå er jeg prisgitt å få innvilget søknaden til Forskningsrådet – og det er vanskelig, sier Mork-Jansson.
Hun er oppgitt, og kjenner flere som har gitt opp.
– De har begynt å jobbe for eksempel som lærer i videregående, innen forvaltning eller som ingeniører, sier hun.
Flere innstegsstillinger
Mange postdoktorer begynner på en ny postdok-stilling ved et annet universitet etter at den midlertidige stillingen utløper. Ifølge regelverket er det ikke mulig å få mer enn én postdoktorstilling ved samme universitet.
– Hvis jeg hadde hatt mulighet, ville jeg flyttet for å få en ny postdoktor-stilling. Men på grunn av familiesituasjonen er det umulig, sier Mork-Jansson som har tre barn.
Hun mener innstegsstillinger kunne vært veien å gå for å bedre situasjonen for unge forskere.
– I dag finansierer Kunnskapsdepartementet mange PhD-stillinger. I stedet burde de finansiert innstegsstillinger – midlertidige stillinger på tre til seks år, der forskeren får fast ansettelse dersom han når visse mål i løpet av perioden. På denne måten kan flere unge forskere få brukt utdannelsen sin, og samfunnet få noe tilbake.
– Skal være en rekrutteringsstilling
Styrerepresentanten for de midlertidige ansatte ved NTNU bekrefter at det for mange er vanskelig å få postdoktorstilling etter endt stipendiatperiode, og vanskelig å få førsteamanuensisstillinger.
– En postdoktorstilling skal være en rekrutteringsstilling. Men slik brukes det i liten grad i dag, dessverre, sier Rønneberg.
Hun oppfatter at det er lettere å få en førsteamanuensisstilling dersom du har bevist at du kan skaffe din egen finansiering, i tråd med det Mork-Jansson forteller.
– Jeg synes også at innstegsstillinger kan være verdt å forsøke, sier hun.
– Vi må flytte på oss
Rønneberg mener det er riktig at stillingene lyses ut internasjonalt.
– Hvis vi skal være internasjonalt fremragende, må vi ha internasjonale kandidater og søkere, og selv reise ut, sier Rønneberg.
– Da blir det vanskelig for de som ikke kan reise bort?
– Ja, akademia er lagt opp til at vi må flytte på oss. Det er nok en stor ulempe for de som ikke kan flytte rundt etter stillingene, sier Rønneberg.
Hun mener attraktiviteten til universitetene som arbeidsgiver synker.
– I dag er det så mange andre gode jobber man kan få. Universitetene kan ikke konkurrere lønnsmessig med andre arbeidsgivere, og ikke alle er motivert for tiår med midlertidig ansettelse. Det er nødvendig å gjøre noe med midlertidigheten i akademia, sier Rønneberg.
Hun er selv stipendiat innen konstruksjonsteknikk. Her er det svært vanskelig å få en fast stilling.
– Jeg er selv i tenkeboksen. Orker jeg å gå så mange år med midlertidighet, søknader og toårige prosjektstillinger, og kanskje måtte flytte? sier hun.
– Hard konkurranse
Øystein Lund Bø, dekan ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiS, sier tanken er at folk i rekrutteringsstillinger etter hvert kan komme over i faste stillinger.
– Men vi har langt flere rekrutteringsstillinger enn nye faste stillinger. Tanken er også at noen går videre til forskerstillinger i andre institusjoner i inn- og utland, sier han.
Han påpeker at det i enkelte disipliner er veldig sterk konkurranse om de faste stillingene, og at man kan diskutere om konkurransen er blitt for hard.
– I fagområder hvor det er få tilgjengelige forskerjobber utenom akademia, blir konkurransen hard. Når vi i tillegg lyser ut internasjonalt, hardner konkurransen enda mer, sier Bø.
– Finne den rette balansen
Han synes dette er en utfordring, og en problemstilling som er verdt å gå inn i.
– Vi må finne den rette balansen mellom det å ha den høyeste internasjonale kompetansen og kvaliteten, og det å bygge nasjonale stabile forskermiljø. Dette er en debatt for sektoren som helhet, sier Bø.
Han påpeker at forskningen ofte arbeider med internasjonale problemstillinger, og at mobilitet og utveksling med andre institusjoner er viktig.
– Dette blir vi også målt på av våre eier. Målet om mobilitet har dessverre som konsekvens at det nok i noen disipliner kan bli vanskelig å etablere seg med en forskerkarriere for folk med små barn, hvor det å flytte, gjerne til utlandet, er problematisk, sier han.
– Lite flinke til å lage gode karriereløp
Kristin Dæhli, nestleder i Forskerforbundet, understreker at postdoktorstillinger egentlig skal være en kvalifiseringsstilling til akademisk toppstilling.
– Isteden brukes de ofte som en mulighet til å ansette folk midlertidig. Jeg har inntrykk av at det blir mer og mer vanlig. Universitetene er generelt lite flinke til å lage gode karriereløp – de bør tenke på hvilke stillinger de har behov for i framtiden, og ansette postdoktorer ut fra det, sier Dæhli.
Hun sier det hviler et stort ansvar på universitetene her.
– Hvis postdoktorer forsvinner ut av universitetene etter endt stilling, er jeg enig i at det er en sløsing av samfunnets midler, sier Dæhli.
Hun mener imidlertid at det er naturlig at universitetene lyser ut stillinger internasjonalt, for å rekruttere blant de beste søkerne.
Dæhli tror ikke at innstegsstillinger er veien å gå.
– Det blir enda en mulighet for universitetene til å ansette folk midlertidig – man får ingen garanti for videre ansettelse etter at stillingen er avsluttet, sier Dæhli.
