- Intellektuell innavl truer forskningen

STOCKHOLM: - Ni av ti svenske professorer er ansatt ved universitetet hvor de disputerte, sier Bo Rothstein ved Göteborgs Universitet til UA.

Rothstein er en av Sveriges mest kjente statsvitere, og en flittig debattant og samfunnskritiker. I høst har han, sammen med professor Mats Alvesson ved Universitetet i Lund, gått til frontalangrep på hva de oppfatter som trussel mot forskningens kvalitet i Sverige. I en kronikk i Dagens Nyheter foreslo de blant annet at at det innføres en karantenetid for nydisputerte doktorander.

Bør få karantene

- Regelen bør være at de ikke kan få noen forsker- eller undervisningsstilling ved universitetet hvor de disputerte, før minst fem år er gått, mener Rothstein.

Selv har han vært gjesteforsker ved et titalls universiteter i USA, Storbritannia, Australia, Europa og Skandinavia. Han har også vært gjesteprofessor ved Universitetet i Bergen, og kjenner forholdene ved norske universiteter godt.

- Det er ikke bedre i Norge, sier han.

- For få gode forskere

De to professorenes bruk av uttrykket “Intellektuelt innavl” har satt sinnene i kok i svensk Akademia. I kronikken skriver de at man i Sverige har skapt et system som motvirker mulighetene til å få frem virkelig gode forskere. "Hovedproblemet i svensk forskning er ikke mangel på penger, men at vi har for få skikkelige forskere,” skriver Rothstein og Alvesson.

Deretter tar de til orde for å sette en stopper for "den systematiske innavl som er en følge av at svenske universiteter som regel bare ansetter egne doktorander”. Det er vanlig at svenske forskere tilbringer hele sitt yrkesliv ved samme institusjon: Det gjelder spesielt ved de eldre og tyngre universitetene, som står for hoveddelen av kunnskapsproduksjonen med størst innflytelse. Dette står i motsetning til verdens ledende forskningsnasjoner, der det tas for gitt at man ikke ansetter egne doktorander, hevder de to.

Fra lokal til global strategi

Overfor UA utdyper Rothstein synspunktene slik:

- Nordiske universiteter anvender en lokal strategi. Vi synes det er mye bedre med en global strategi. Da må man flytte på seg. Det fordrer blant annet at man oppretter såkalte “tenure tracks”, karrierestiger som gjør det mulig å gjøre forskerkarriere ved ulike universiteter.

- Dette kan høres ut som et slags militært beordringssystem?

- Vel – yrkesoffiserer må flytte på seg, det samme gjelder for prester og diplomater. Også for overlegers vedkommende forventes at man søker nye stillinger. Vi ser ikke at det skal være noe uoverkommelig problem for professorer i sin alminnelighet, mener Rothstein.

Skaper problemer

En av dem som har kastet seg ut i den svenske debatten, er professor Bo Malmberg ved Stockholms universitet. Han er delvis enig i Rothstein og Alvessons synspunkter, og har også gjort sin egen undersøkelse av innavlen ved eget universitet.

- I henhold til mine opplysninger ut fra et mindre tilfeldig utvalg, har 2 av 10 professorer doktorert ved et annet universitet. De øvrige 8 er rekruttert fra egen institusjon, sier Malmberg.

Han er enig i at tendensen til innavl utgjør et problem, men sier han tviler på om løsningen er å innføre et amerikansk system. I et slikt vil akademiske karrierestillinger være stengt for de som er utdannet og doktorert ved vedkommende institusjon. En viktig årsak til at akademikere er såpass lite bevegelige, er at doktorander underviser ved egen institusjon, sier han.

Professor Malmberg forteller at han vet av egen erfaring hvor mye bedre det oppleves å velge folk man kjenner når man skal fylle undervisningsposisjoner. Fremfor å ansette ukjente søkere utenfra, er det lettere å foretrekke unge, nydisputerte forskere fra eget miljø. Man kjenner deres sterke og svake sider, og har et nøyaktig bilde av vedkommendes kvalifikasjoner.

Tror ikke på beordring

- En måte å møte dette problemet på, er om Vätenskapsrådet (Forskningsrådet i Sverige) stilte midler til disposisjon, slik at nydisputerte undervisere kunne bli gratis å ansette for andre universiteter og høgskoler som ønsker å prøve ut vedkommende, sier Malmberg.

Denne første tida etter at man har doktorgraden i lomma, og før man har påbegynt en akademisk karriere for alvor, er den kritiske fasen. Det er her tiltakene må settes inn, poengterer professor Malmberg.

Etter noen år, blir det mye vanskeligere. Da er man i ferd med å etablere seg, også familiært, mener han.

- Jeg tror ikke på beordring, slik Rothstein og Alvesson synes å foreslå. Yrkesoffiserer og yrkesdiplomater har et slikt system, men i Sverige er antall forskerutdannede femti ganger større enn antall diplomater.

- Ikke seriøs

Bo Rothstein fnyser av av Malmbergs antakelse om at problemet er størst ved universiteter i mindre byer, som Malmø og Gøteborg. Han mener at Malmbergs undersøkelse ikke er seriøs, og har et for lite utvalg. Han har imidlertid forståelse for Malmbergs poeng om at doktorander involveres i undervisningsvirksomhet under og etter egen disputas, og bindinger det medfører.

- Det er bra at man skaffer seg undervisningserfaring. Disse kan utmerket godt anvendes ved et annet universitet eller høgskole, sier Rothberg.

- Fins det noen akademisk enhet i Sverige som ikke er ridd av slik innavl?

- Etter hva jeg har oppfattet, praktiserer Institutt for internasjonal økonomi ved Stockholms universitet etter disse prinsipper. Det er det eneste jeg kjenner til, sier professor Bo Rothstein.

Gjennom flere år har Bo Rothsten profillert seg som debattant på mange akademiske felt -fra nasjonaløkonomisk forskning til kjønnsforskning. I 2003 mottok han Sveriges universitetslärarförbunds pris for akademisk frihet.

Den fikk han for i ulike sammenhenger å ha understreket viktigheten av fri og uavhengig forskning.

I 2008 ble en del av hans tidligere debattartiklar sammenstilt med nytt materiale i boken: "Om konsten att inte sitta still i båten", som handler om den offentlige kritikerens rolle.