1 av 6 seksuelt trakassert

Nyere forskning viser at hver sjette arbeidstaker i Norge, av begge kjønn, har vært utsatt for seksuell trakassering på arbeidsplassen. Og det er ingen grunn til å tro at akademia er et unntak.

Det ble hevdet i invitasjonen til seminaret Seksuell trakassering – problemet som (ikke) finnes, som fant sted forrige fredag. Det nøyaktige omfanget for akademias del er det imidlertid ingen som kjenner, det er ikke kartlagt.

– Saken er så betent, og så vanskelig, at selv de som er satt til å jobbe med den, synes det er fryktelig tungt, sa Svandis Benediksdottir under paneldebatten.

Likestillingsrådgiveren på NTNU brukte hele to år i likestillingsutvalget der på å få tiltaksplanen for seksuell trakassering vedtatt. Den har fått tittelen «Seksuell trakassering – Maktmissbruk vi ikke tolererer».

Til UA sier hun at med denne planen er NTNU på ingen måte dårligst i klassen – men:

- Det hjelper lite å holde seg med en plan om den ikke blir brukt. Altså må folk rapportere inn mulige tilfeller av slik trakassering.

• «En kveld kom foreleseren inn på lesesalen. Det var ingen andre enn oss der. Han stod bak meg og begynte å stryke brystene mine.» (Kilde: Seksuell trakassering)

"For vanskelig"

– Hva i all verden er dette her? tenkte jeg. Og jeg spurte en kvinnelig forsker i medisin om hvorfor hun ikke støttet meg i en så viktig sak. «Nei, det er for vanskelig», svarte hun, gjenga Benediktsdottir.

Til UA framholder hun at NTNU på ingen måte er dårligst i klassen. Hun er stolt over planen som ble vedtatt – men:

- Det hjelper ikke mye med en plan dersom ikke folk rapporterer! Vi må få saker til behandling hvor folk kjenner seg utsatt for slik trakassering.

At saken er vanskelig, bekreftet også seniorrådgiver Kirsti Godal Undebakke fra NTNU. Hun deltar i utviklingen av UH-sektorens nye arbeidsmiljøundersøkelse ARK, der de ansatte verken skal bli spurt om seksuell trakassering eller mobbing.

• «Mange av dem er jo på festene og ser hvordan noen holder på.» (Kilde: Seksuell trakassering)

– Må respektere at det er vanskelig

– Undersøkelsen er et prosessverktøy som har hovedfokus på fellesskap og den kollektive opplevelsen av arbeidsmiljøet, forklarte Undebakke. Den er designet for å brukes lokalt, og det legges opp til diskusjoner i kollegafellesskap. Da undersøkelsen ble testet ut på NTNU, oppdaget Undebakke at dette ikke var like lett for alle.

– Mange, særlig menn, synes det er vrient å snakke om hvordan de har det på jobben. Derfor er det kanskje bedre å spørre om lettere ting, og ikke snakke om det aller vanskeligste først, som seksuell trakassering. Vi må ha respekt for at de ansatte synes det er vanskelig å snakke om dette, mente hun.

– Men det kan være at når vi har holdt på en stund, så vil universitetene og høgskolene bli mer klare for å gå inn på de vanskelige temaene, foreslo seniorrådgiveren.

Claus Jervell, seniorrådgiver i Likestillings- og diskrimineringsombudet var imidlertid helt uenig.

– Dere har en plikt til å søke å hindre seksuell trakassering på arbeidsplassen uansett om de ansatte synes det er vanskelige å snakke om eller ei. Jeg blir bekymret dersom det er slik at man skal sitte og snakke om det gode arbeidsmiljøet, samtidig som seksuell trakassering blir en individuell erfaring som skal tas opp et annet sted, argumenterte han.

• «Jeg tror ikke han mente noe galt med det.» (Kilde: Seksuell trakassering)

Sintef kartlegger forekomsten

Ved Sintef, som er Skandinavias største uavhengige forskningskonsern, tenker de annerledes. Her kartlegges forekomsten av seksuell trakassering.

– Vi spør om det i medarbeiderundersøkelsen, både for å kartlegge omfanget og for å markere en holdning, forklarte HR-direktør Ingeborg Lund.

Hun mente at dette også gjør det lettere for dem som opplever seksuell trakassering, å ta kontakt med noen de har tillit til, som fagforening og verneombud eller andre.

Han bare er sånn

I tillegg til at det er vanskelig å snakke om, er det også vanskelig å identifisere seg med uttrykket «seksuell trakassering», beskrev sosiologen Gunilla Carstensen fra Högskolan Dalarna i sitt foredrag.

Hun har intervjuet forskere som har vært utsatt for nettopp dette. Det viser seg at mange vegrer seg for å betegne det de har opplevd, som seksuell trakassering, selv om det etter definisjonen er det, og selv om de har begynt å tilpasse seg den nye hverdagen for eksempel ved å unngå fester og spesielle personer.

– Erfaringene ugyldiggjøres av dem selv. Delvis skyldes det egne forestillinger om hvem det er som blir trakassert: Det er en viss type kvinne; en søt, liten jente. Det blir et motbilde til hvordan de ser seg selv: en tøff jente som ingen tør utsette for noe slikt, forklarte Carstensen.

Det har også å gjøre med forestillingene om hvem det er som trakasserer.

– Her handler det blant annet om mannens intensjon. Kvinnene kan tenke at han mener ikke å trakassere, han forsøker bare å være vennlig. Eller de sier at «han er sånn», han gjør sånn mot alle kvinner, ikke bare mot meg. Og siden han er en sånn person, så er det synd på han, og det er også veldig synd på hans kone.

Andre grunner til bortforklaring som Carstensen nevnte, er om mannen kommer fra en annen kultur, om aldersforskjellen er for stor, eller om han var full.

Enkelte kvinner tenker også at de kan skylde seg selv, fordi de ikke sa ifra da det skjedde.

– Jeg får tilpasse meg

Men kvinnene er ikke dumme når de tenker sånn, understreket sosiologen.

– Akademia er en veldig hierarkisk organisasjon. Her finnes det både en formell og en uformell maktordning, noe som gjør at relasjoner og nettverk, både sosiale og profesjonelle, får stor betydning. De tilhørende normene for profesjonalitet og kollegialitet gjør at mange føler de ikke kan si fra om en situasjon oppstår, forklarte hun.

I tillegg handler det om selve forskeridealet.

– En forsker skal være sterk, selvsikker og vite hva han eller hun vil. Og i en slik forestilling passer det ikke inn å si at man er blitt seksuelt trakassert, beskrev Carstensen.

Sist har det også å gjøre med akademias angivelige kjønnsnøytralitet. Her er det kun formell kompetanse og meritter, og ikke kjønn, som skal ha betydning.

– Det kreves veldig mye av en som har opplevd seksuell trakassering, å gå imot alle disse strukturene. Jeg tror mange bare tenker at «jeg skal bare være her noen år. Jeg får tilpasse meg», sa Carstensen.

• «Jeg er redd for å bli sett på som en forsurer av miljøet på instituttet hvis jeg tar opp måten han behandler meg på.» (Kilde: Seksuell trakassering)

– Merkelige vennskap

Forskerforbundets leder, professor Petter Aaslestad representerte både fagforeningene og forskerne i panelet, og vekslet mellom de to rollene.

– Som professor må jeg si at jeg synes det er rart hvor mange merkelige vennskap som bygges i veiledningssituasjonen, sa han, og erklærte seg som motstander av både sex og vennskap mellom veileder og studenter eller stipendiater.

– Dertil er relasjonen for ulik. Jeg synes det er altfor mye naivitet knyttet til den type relasjoner, slo han fast.

– På NTNU inngår vi kontrakt mellom veileder og student og institusjon, som sier noe om når en veiledersituasjon skal opphøre. Men det er ikke alltid nok, forklarte professoren.

Mest stipendiater

Til Forskerforbundet sentralt kommer det ikke mange, men noen, henvendelser om seksuell trakassering. Da som regel fra stipendiater. Å ta kontakt med fagforeningen er naturlig i en slik situasjon, mente Aaslestad, og forklarte at de fleste slike saker blir løst av fagforeningene og arbeidsgiver lokalt på institusjonen.

I likhet med Gunilla Carstensen var det også Aaslestads inntrykk at mange kan ha vansker med å identifisere seg med et begrep som seksuell trakassering.

– I Nederland snakker de om uønsket intimitet. Det synes jeg er et fint begrep. Kanskje er det lettere å identifisere seg med, samtidig som man forstår at det man har opplevd, faller inn under det som i lovverket kalles seksuell trakassering, foreslo han.