- UH-sektoren sendes baklengs inn i framtida

I dag legger regjeringa fram stortingsmeldinga om strukturen i UH-sektoren. Sohlberg er professor i vitenskapsteori ved Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, og svært bekymret over retningen på regjeringens reformarbeid. Én ting er rekkefølgen; å bestemme organisatorisk struktur før man har diskutert kvalitet i substans. Enda mer alvorlig er hvilke føringer som styrer prosessen.

Ille ute

- Kjernen her er to ulike logikker. Opprøret blant de ansatte handler om at departement, universitet og fakultet følger en administrativ logikk. De vil ha kontroll, standardisering og forutsigbarhet. De vil ha lik organisering over alt.

Dette er stikk i strid med god akademisk logikk. Der går ting på tvers. Kontroll er ikke nødvendigvis et gode. Standardisering strider mot all akademisk tradisjon. Det hindrer kreativitet. Forutsigbarhet er en ukjent størrelse. Den gjelder ikke. Hvis man ikke skjønner den grunnleggende motsetningen mellom disse to logikkene i en forandringsprosess, er man ille ute, slår Sohlberg fast.

Velger det målbare

Han henter eksempler fra egen virkelighet når han skal illustrere hvilken veg det bærer:

- Hvert semester underviser jeg 15-20 stipendiater. Nesten ingen av dem leverer monografier. Det er artikler som gjelder. De kan måles og belønnes. Artikkelbaserte avhandlinger er uproblematiske som sådan. Problemet oppstår hvis de fra en standardiseringslogikk blir den eneste aksepterte publikasjonsformen. Da blir det kravet til målbarhet ikke substans som driver formen for forskning. Da seirer den administrative logikken. Derfor er det interessant hvilke svar jeg får når jeg spør hvilke skrifter de selv har ansett som viktigst i studiet. Da er svaret svært sjelden artikler, da kommer bøkenes verdi til syne.

Lite faglig input

Professoren har også et annen diskusjon i mente:

- Den handler om kritisk masse på en institusjon. I departementets og universitetets og fakultetenes forestillingsverden handler det gjerne om en viss organisatorisk størrelse. I stedet burde det handle om de akademiske miljøene er gode nok faglig. Svært små miljø kan være uhyre dyktige. Det har jeg selv sett på nært hold, også ved mine tidligere arbeidsplasser i Uppsala og Stockholm. Denne debatten er omtrent fraværende. Argumentene kommer baklengs. Man diskuterer organisasjon, og til overmål med ganske lite faglig input, om hva som er et godt kreativt miljø.

Deprofesjonalisering

Sohlberg mener at sektoren er på veg inn i et rankingsystem som vil føre til deprofesjonalisering.

- Jeg kjenner til eksempler der behandlingen av antall publikasjoner har blitt mer eller mindre automatisert. Der må vi for all del ikke ende. Jeg kunne også ønske meg en debatt om traktingen etter fremragende forskning. Selvsagt er det bra i seg selv, men svært få diskuterer undervisning og forskning på laveste nivå. Det er fort gjort å glemme at den kan si vel så mye om kvaliteten på en institusjon og et universitet.

Advarer mot svenske tilstander

Peter Sohlberg er svensk, men ønsker seg ikke svenske tilstander. Derfor advarer han mot å rokke ved forskningstiden.

- Den norske ordningen er et veldig fortrinn. Hvis man tar fra vitenskapelig ansatte noe av den halve tiden de har til forskning, beveger man seg i retning svenske universitetslektorer, som er rene undervisningsstillinger. Da får man undervisere som ikke orker å følge med på forskningen. Det er en svært lite anbefalelsesverdig situasjon. Studenter må få møte aktive forskere som er engasjerte i sin gjerning. Dette er et helt grunnleggende kvalitetsspørsmål på sikt.

Verdikonservativ inspirasjonskilde

Sohlberg innrømmer gjerne at han er skolert i en gammeldags tradisjon. Han har liggende et utdrag av juristen Stig Strømholms selvbiografi. Strømholm kjenner vi alle, kanskje helst uten å være klar over det. Ikke fordi han var rektor ved Universitetet i Uppsala i mange år, men fordi han er opphavsmann til begrepet verdikonservatisme. Det introduserte han i boka «Kämpande konservatism» fra 1971. Det er altså ingen rabulist Sohlberg henter inspirasjon fra. I selvbiografien skriver han om hvordan man oppnår akademisk legitimitet. Det handler om å være fremragende, om så innenfor et svært snevert felt. «Utan sådan legitmitet får man inte vetenskapsmän att lysna.» skriver Strømholm.

Uønsket gudegave

Videre skriver han lederbegavelse sikkert eksisterer som gudegave, og at en slik gave er svært verdifull i virksomheter som har en klar retning og et klart formål, slik som bedrifter eller militære operasjoner. Der gjelder det å få mennesker med seg på den valgte retningen. «Jag har sett goda exempel på båda dessa områden», skriver Strømholm.

Så fortsetter han: «Vid ett universitet förhåller det sig annorlunda…. …Det tillkommer ingen att peka i någon bestämd riktning och försöka pressa eller locka verksamheten åt det hållet.»

- Jeg er uenig med Strømholm om mye, men i dette tilfellet er vi helt på linje, konstaterer Sohlberg.

Museumsvokter?

- Er du ikke bare en gammel museumsvokter som helst vil at alt skal være som før?

- Nei, men jeg er kanskje naiv. Å alltid være realist gjør noe med idealene. For meg er grunnen til et universitet den kollegiale prosessen. Får vi prosesser som styres av makt og ikke av argumenter, er vi ille ute. I så måte støtter jeg meg på Jürgen Habermas. Jeg vet godt at han har blitt kritisert for å overse at folk har ulike interesser, men for meg er det grunnleggende at arbeidet ved et universitet må ha legitimitet.

Jeg har selv vært med på EU-prosjekter der man må ha delmål og milestones, men spørsmålet er: Hva er målsettingen, «deliverables» og «milestones» i en administrativ prosess? Fremragende holder ikke. Vi må heller ikke glemme at det fins mange førsteklasses vitenskapsfolk som publiserer veldig lite i kvantitativ forstand, men som er uhyre verdifulle for kolleger og studenter. Ei heller kan vi glemme analogien fra det darwinistiske perspektivet: Du får ingen «mutasjoner» i et system som er standardisert. Alt blir statisk og forutsigbart.