"Tjora kjemper ikke alene. Han har mange bak seg."

Tjora har skrevet flere gode innlegg om fusjonen og fremtiden for NTNU, men han kjemper ikke alene. Han har mange bak seg.

Det kan være mange grunner til at disse ikke uttalte seg i høstens høringer. Elisabeth Noelle-Neumanns idé om «taushetsspiralen» sier at folk vil være tilbakeholdne om de tror majoritetens holdning er mot dem. I disse dager kan det synes som om NTNU søker å formalisere en form for stillhetstyranni, blant annet ved å nedfelle i sine flunkende nye etiske retningslinjer at «lederbeslutninger skal lojalt følges opp med mindre det dreier seg om ulovlige eller uetiske beslutninger».

Vi tror ikke taushetsspiralen eller lojalitet til ledelsen er gode forklaringer på stillheten. For oss fremstod idéen om en toppstyrt fusjonsprosess med NTNU dansende etter regjeringens pipe som absurd. Hvorfor skulle et anerkjent universitet, som i kjølvannet av en nobelpris har høstet internasjonal anerkjennelse for sin satsing på kvalitet og langsiktighet framfor kvantitet, ville fusjonere med andre institusjoner kun for å bli størst? Hvorfor skulle man investere i å samkjøre et massivt forvaltningsapparat mens det ennå er forbedringspotensial for forskning og undervisning på NTNU?

Trøtte av uendelige administrasjonsdebatter

Andre er nok trøtte av uendelige administrasjonsdebatter. Mange NTNU-ansatte har gjennomlevd én fusjon, en sammenslåing som fortsatt kaster av seg i form av en endeløs samlokaliseringsdebatt samt betydelige kultur- og praksisforskjeller. De av oss som ikke har jobbet her så lenge sitter gjerne på midlertidige stilinger, og føler derfor at vi må prioritere egen overlevelse fremfor å engasjere oss for en institusjon som vi ikke vet om vi kan bli værende ved.

Atter andre er antakelig desillusjonerte og fremmedgjorte fra prosessen som ruller frem. I praksis har vi sett at engasjement er fåfengt: på tross av hyppig bruk av fagre ord som innspill, dialog og medvirkning er det lite som tyder på at universitetsledelsen er interessert i å lytte. Fusjonsvedtaket, som ikke inneholdt noen informasjon om utforming, tidsplan, budsjett eller konsekvensanalyse, ble klubbet gjennom mot samtlige ansatterepresentanters stemmer. Det er forskjell på innspillsrett og medbestemmelse. Argumentet om at ansatte ble gitt mulighet til å uttale seg og engasjere seg på et tidligere tidspunkt, og insinuasjonen om at ‘ingen gadd’, er misforstått. Når forsøket på å skape medvirkning blir utformet som et kjapt pliktløp, og manglende engasjement og deltakelse deretter brukes som et legitimeringsargument om at de ansatte ‘fikk sjansen’, så vitner det kun om manglende forståelse av hva medvirkning er og hvorfor det er helt nødvendig for en vellykket prosess.

Bovims pussige poeng

I sitt tilsvar til Tjora søker Bovim demokratisk legitimitet for dette ved å peke på at debatten har vært farget av ulike stemmer og synspunkter. For oss er dette i beste fall et pussig poeng. Alle de som er satt til å representere de ansatte har stemt imot fusjonen. Dette betyr at de ansatte er mot fusjonen. Dagen etter styrevedtaket ble dekanene hasteinnkalt til et møte tidlig om morgenen med beskjeden om «å sette i gang fusjonen». Det er en toppstyrt prosess, som på ingen måte har vokst ut av konkrete forsknings- eller undervisningsbehov på NTNU. Hvilke prinsipper bør egentlig ligge til grunn for endringsprosesser i en organisasjon som NTNU? Det er fint hvis enkelte miljøer entusiastisk deltar i slike prosesser, men er de representative?

Universitetsledelsen har fortsatt til gode å vise hvorfor og hvordan en fusjon skal lede til mer kompetanse og hvorfor ikke vanlige forskningssamarbeid, gjesteforelesninger eller studentutveksling holder. Sannheten er nok at det ikke finnes svar på disse spørsmålene. Fusjonen handler ikke om kunnskapsutvikling, men om en langvarig endring i universitetspolitikken både i Norge og i utlandet.

Som vanlig ligger vi noen år bak andre europeiske land. Reformene er imidlertid de samme: innføring av målstyringssystemer som flytter fokus fra kvalitet til kvantitet, nedbygging av universitetsdemokrati, innføring av systemer som øker konkurransen mellom institusjoner og vitenskapelig ansatte, fusjoner slik at man får «robuste» institusjoner, fokus på toppforskning, innovasjon og en økende jakt på, og avhengighet av, eksternfinansiering til tross for særs kostbare søknadsprosesser. I land som Nederland, Canada og Storbritannia har dette ført til opprør blant studenter og vitenskapelig ansatte som nå føler at situasjonen er fullstendig uholdbar.

Vi står foran et veiskille

Mye tyder på at vi står ved et veiskille i den norske universitetssektoren, og ved NTNU. Vi kan selvsagt følge resten av Europa inn i tåka av robusthet, eksellense, effektivisering og fusjon. Vi er opptatt av at dette ikke er eneste farbare vei. Norge står overfor massive omstillingsutfordringer i årene som kommer, og for å løse disse utfordringene kreves det at vi utdanner studenter som har et sterkere etisk kompass enn «lojalitet til ledelsen» tilsier. Det vil kreve kritisk refleksjon og forståelse, empati og lesekyndighet, samarbeidsevner og vidsyn. Heller enn å «produsere» studie- og publikasjonspoeng burde vi kunne snakke om å utdanne medborgere, og å gjennomføre god forskning. 

Terje Finstad, Anja Johansen, Henrik Karlstrøm, Tomas Moe Skjølsvold og Heidrun Åm

Støttes av følgende ansatte ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier:

Deniz Akin

Marie Antonsen

Kristine Ask

Jenny Melind Bergschöld

Agnes Bolsø

Håkon Fyhn

Sara Heidenreich

Lina Ingeborgrud

Marius Støylen Korsnes

Guro Korsnes Kristensen

Stig Kvaal

Ann Kristin Kvellheim

Vivian Anette Lagesen

Nora Levold

Merete Lie

Lucia Munoz Liste

Robert Næss

Malin Noem Ravn

Marianne Ryghaug

Gisle Solbu

Jøran Solli

Håkon B. Stokland

Knut Holtan Sørensen

Siri Øyslebø Sørensen

Ingvild Kvale Sørenssen

Gunhild Tøndel

Trine Unander

Per Østby