Advarer mot seigpining av humaniora

 Kan noe sånt skje i Norge? Og ved NTNU?

«Jo da, utdanningssystemet bør forholde seg til hva samfunnet trenger. Men det er ikke det samme som å oppføre seg som en nykapitalismens bensinstasjon»

Eagletons essay er fullt av slike spissformuleringer. Han flesker til mot det han mener er ei kommersialisering av høyere utdanning: Professorer blir til bedriftsledere. Studenter til forbrukere. Og det er de humanistiske fagene som lider og får reduserte bevilgninger. De greier ikke å tiltrekke seg lukrative forskningsstipender fra næringslivet, eller lokke til seg studenter i stort antall.

Fire fra HF om stoda

«Akademisk verdi måles i hvor mye penger man kan skaffe, mens en utdannet student omdefineres til å bety en som er attraktiv på arbeidsmarkedet. Det er ikke en god tid for å være paleograf eller numismatiker, fag vi snart ikke engang vil klare å stave navnet på, for ikke å snakke om å praktisere.»

Essayet ble først publisert i The Chronicle of Higher Education. Morgenbladet har oversatt det til norsk og publisert det på sin hjemmeside.

UA ba fire ansatte ved Det humanistiske fakultet om å lese det og kommentere det etterpå. Er den flengende kritikken han serverer, relevant for NTNU og de andre norske universitetene?

- Hårene reiser seg

- Eagleton skisserer et scenario som er grotesk. Men grunnen til at det slår såpass og at hårene reiser seg på ryggen når vi leser essayet, er at tendensene er til stede i Norge. Retninga er den samme, men skalaen er mindre. I aller verste fall kan vi se for oss et slikt framtidsscenario for norske universiteter også, sier Kristin Melum Eide.

Eide er professor ved Det humanistiske fakultet og styremedlem i NTNUs styre. Hun er språkviter og jobber med teoretisk grammatikk. Som en ytterst språkbevisst person er hun derfor raskt ute med å kommentere hvor velskrevet essayet er og hvor godt Morgenbladet har oversatt det til norsk.

Skvetter til av rektor

Eide vil gjerne snakke om retorikken til dagens ledelse ved NTNU. Hun mener språkbruken ikke er tilfeldig og at retorikken illustrerer utviklinga ved universitetet.

- Jeg skvetter hver gang rektor på styremøtene omtaler departementet som ‘vår eier’. Det mener jeg han gjør for å skape en konsensus om at vi må være lydige overfor det eieren vår ønsker. Ved å velge en annen retorikk kunne han ha framhevet universitetenes autonomi. Når han velger å ikke gjøre det, er det så klart et bevisst valg.

Ansatte i mindretall

Førsteamanuensis Solveig Bøe ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap er også opptatt av universitetsdemokrati og universitetenes selvstendighet.

- Eagleton snakker om næringslivsvennlige universiteter. Bedriftsmodellen som norske universiteter nå har valgt, er tatt fra næringslivet. Og når den blir normen, blir det vanskeligere å ta vare på den demokratiske universitetstradisjonen. Hvis et universitet blir ledet av et styre der de ansatte er i mindretall, kan demokratiet bli satt til side. Tradisjonelt har man diskutert seg fram til enighet. Utviklinga går i retning av at alt skal måles og styres fra staten og samfunnet rundt. Målene er effektivitet og styringslinja går ovenfra og ned, sier Bøe.

Snikbyråkratisering

«I stedet for akademikerstyre er det hierarkisk herredømme, en god del ugjennomtrengelig byråkrati, juniorprofessorer som ikke er stort annet enn løpegutter, og universitetsdirektører som oppfører seg som de er sjef for General Motors.»

- Vi blir snikbyråkratisert, sier Heidi Brøseth, førsteamanuensis i nordisk språk.

Hun forteller at mange kolleger har delt essayet til Eagleton på Facebook og tror han setter fingeren på noe viktig. Men det er også mye hun ikke kjenner seg igjen i.

- Slik Eagleton skriver om Oxford før i tida; det er ingen tilstand å lengte tilbake til. Han spissformulerer sikkert, men hvis du skal bli lønna for å skrive en artikkel om portugisisk verbbøyning hvert tiende år, så høres ikke det ut som en god deal for samfunnet. Vi bør kunne bidra med litt mer enn som så.

Men skildringene av byråkratiet vinner gjenklang hos Brøseth.

Vekst i byråkratiet

- Jeg spøkte her en dag om at jeg siden jul ikke har gjort annet enn å skrive svar på bestillinger, svar på nedlegging, uttalelser om sensurordning og om Plan, budsjett og oppfølgingsprosessen. Jeg har skrevet emnerapporter og prosjektrapporter, ramser hun opp.

Ifølge Brøseth har all denne rapporteringa og tellinga også i Norge ført til en enorm vekst i byråkratiet. Hun peker på tilstandsrapporten fra 2015, som viser at andelen byråkrater og administrativt ansatte øker i forhold til de faglige ansatte.

- En ting er tallene, noe annet er hvordan det er å være ansatt i et slikt system. Jeg har sagt at jeg skal søke meg jobb i administrasjonen. Da kan jeg gjøre det samme som jeg gjør i dag, men i stedet gå hjem fra jobb med en følelse av å ha gjort skikkelig mye. Nå er det slik at jeg gjør alt det administrative og går hjem fra jobb med en følelse av å ikke ha fått gjort det jeg skulle, nemlig alt det faglige, sier Brøseth.

LES OGSÅ: Nye NTNU må ha flere byråkrater

LES OGSÅ: Fusjon kan gi stordriftsulemper

Beslutninger ovenfra og ned

Jacques Koreman er professor i fonetikk. Han var instituttleder i 2012 da fakultetet vedtok å foreta store endringer på grunn av dårlig økonomi og for få studenter. Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier ble slått sammen med to andre språkinstitutter, og Allmenn lingvistikk og Språklig kommunikasjon ble lagt ned.

- Det Eagleton skriver om, skjer overalt. New Public Management fører til prosesser som ikke er faglig forsvarlig, noe vi så forut for fusjonsvedtaket. Argumenter spiller ingen rolle, det blir mye synsing og magefølelse. Ved NTNU i dag er de ansatte redusert til en arbeidsressurs som kan utføre det ledelsen har bestemt. Beslutningene skjer ovenfra og ned, og de faglige har ingen innflytelse.

Koreman peker på at det som skjer i England, skjer i mange europeiske land. Nylig var det protester i Amsterdam, der studentene protesterte mot kutt i de humanistiske fagene og manglende demokrati på universitetene.

Professorer under press

«Universitetene overbyr hverandre i en uverdig kamp for å sikre seg studentenes skolepenger. Idet disse kundene er trygt innenfor portene, presses professorene til ikke å stryke dem og slik risikere at lærestedet taper penger.»

I motsetning til Eagleton som skriver at studenter er kunder som krever høy undervisningskvalitet, opplever Koreman at studentene kan ha en forventning om å få gode karakterer uten å strekke seg for langt.

- Derfor sier jeg tydelig fra nå, sjøl om det kan være en ubehagelig sannhet: Også ved NTNU presses professorer til å la være å stryke studenter for å få dem gjennom systemet, sier Koreman.

NTNU har ikke skolepenger. Men, ifølge Koreman, blir universitetene presset i samme retning som i England ved at universitetene får betalt for produserte studiepoeng.

- Jeg har faktisk blitt forsøkt presset til å la en student ta eksamen til tross for at vedkommendes obligatoriske oppgave var klart utilstrekkelig. Og jeg veit også at personer er forsøkt presset til å overse juks. Dette er veldig bekymringsfullt. Vi må alltid sette kvaliteten først.

Publisering og forskningstid

Kristin Melum Eide trekker fram diskusjonen om forskningstid.

- Det at man mistenkeliggjøres, kontrolleres og blir avkrevd regnskap: Hvis du ikke publiserer nok, skal du fratas forskningstid.

Hun ser på de humanistiske fagene som en samfunnsmessig beredskapstropp. Innenfor noen områder er det kanskje vanskelig å se den umiddelbare nytten for samfunnet, men den er der.

"Hvorfor dra på daukjøtt?"

- Vi produserer kritiske røster, det får man ikke eksterne midler til. Det er lett for vitenskapelig ansatte som publiserer mye og som er sikret ekstern finansiering, å trekke på skuldrene. «Dette angår ikke meg. Jeg får mange midler. Hvorfor dra på daukjøtt?» Denne argumentasjonen finner vi også innenfor heldig stilte miljø innenfor humanistiske fag, sier Eide.

Og blir litt visjonær:

- Humaniora handler også om å holde seg med en bank av kunnskapsrike og kompetente folk som kan overvåke samfunnsutviklinga. At man ikke kan ta seg råd til det, er en fallitterklæring for samfunnet.

Nyttig for arbeidslivet

«Generelt er tanken at universiteter må rettferdiggjøre sin eksistens ved å opptre som ekstrahjelp for næringslivet.»

- Universitetene har i økende grad blitt et redskap for å utdanne studenter næringslivet har bruk for. Ved NTNU utdanner vi helsefagarbeidere, ingeniører og lærere – yrkesgrupper ethvert samfunn har bruk for. Men vi kan ikke bare utdanne disse gruppene, understreker Solveig Bøe.

Hun viser til krav fra NOKUT om at emnebeskrivelsene må ha et eget punkt om jobbmuligheter. Studentene skal ha ei realistisk oppfatning av hva de kan bruke faget til.

Filosofer på jobbmarkedet

- Innfor filosofifaget kan dette kravet være vanskelig å tilfredsstille. Filosofi er et fag der kritikk og refleksjon er det sentrale, og ferdighetene i dette kan brukes overalt i arbeidslivet. Så når vi skal liste opp hva studentene kan bli, er det et vanskelig arbeid å gjennomføre.

Bøe peker på at mange 18-åringer ikke er sikker på hva de skal jobbe med i framtida. Slik studieprogrammene er utformet, skal studentene som starter på et program komme ut på den andre siden med en klart definert arbeidslivsrelatert kompetanse.

Trendy emner overlever

- Det å skape rom for å la studentene utforske ulike områder, blir lett nedvurdert til fordel for fokus på frafall, gjennomstrømming og effektivitet på alle plan. Tradisjonelt har det som har foregått på universitetene ikke vært lett å måle. Nå skal alt måles.

Heidi Brøseth er inne på det samme.

- Man må gjøre seg attraktiv. Det blir markedet, studentene, som bestemmer hvilke studier som skal leve og hvilke som skal dø. Dette skjer indirekte ved de valgene de gjør. Hvis få melder seg på et emne som for eksempel semantikk, ser ikke ledelsen på det som bærekraftig. Da får vi brev om at vi må legge det ned, eller skaffe flere studenter. Alle emnene skal lønne seg. Små fag blir nedleggingstruet. De trendy emnene klarer seg, sier hun.

Må ta vare på disiplinfagene

Jacques Koreman anvender fonetikk innenfor logopediutdanninga ved NTNU. Ei utdanning som er rettet mot arbeidslivet og som skal dekke arbeidslivets behov. Det er stor mangel på logopeder i Norge. Derfor har han ingenting imot at fag er arbeidsrelevante, men:

- Vi må ikke bare fokusere på arbeidsrelevans, for da mister vi disiplinfagene. Det er bare universitetene som har ansvaret for utdanning av framtidige forskere. Forsvinner disiplinfagene, gjør vi ikke jobben vår overfor samfunnet. Tenk på hvor mye forskning som ligger bak lærerutdanningen, uten slik forskning blir resten av utdanninga for overflatisk.

Undervisning taper, eller kanskje ikke...

“Akademikere har dermed hatt mindre insentiv til å satse på undervisning og desto større til å publisere for publiseringens skyld – kverne ut meningsløse artikler, starte overflødige tidsskrifter på nettet, pliktoppfyllende søke om eksterne forskningsmidler uansett om de trenger dem eller ikke, og bruke time etter time på å pynte på cv-en.”

Terry Eagleton refser, harselerer og spissformulerer – og våre fire HF-ansatte kjenner seg igjen. Men ikke i alt. Heidi Brøseth, som sjøl har fått priser for sin undervisning, er ikke enig i sitatet fra Eagleton ovenfor.

- Så ille er det ikke. Det har vært en skjevfordeling i favør av forskning, men jeg har et klart inntrykk av at det holder på å snu i Norge. NTNU har opprettet NTNU toppundervisning, og jeg har i flere sammenhenger hørt prorektor Berit Kjeldstad argumentere for et pedagogisk meritteringssystem. Det høres lovende ut, sier hun.

Får høyere status

Førsteamanuensis i filosofi, Solveig Bøe, er enig.

- Tidligere var det direkte dumt å satse på undervisning framfor forskning. Men jeg har inntrykk av at mye skjer for å høyne statusen på undervisning. Jeg håper vi får et meritteringssystem på plass sånn som i Sverige, og jeg tror prorektor for utdanning er veldig opptatt av dette.

HF vil overleve

- Kan hele humanistiske fakultet ende med å bli lagt ned i Norge, slik Eagleton spår kan skje i England?

- Den som visste det, du, ler Heidi Brøseth.

- Vi har snakket om det, vi kollegene. Fusjonsprosessen kan jo gi en gylden mulighet for omstrukturering. Kanskje NTNU blir strukturert på en annen måte, slik at vi får fakultet for utdanning, fakultet for helse og så videre. Da blir de humanistiske fagene spredt rundt på de ulike områdene og det nåværende HF blir mye mindre. Men jeg aner ikke. Dette er kun spekulasjon og vill gjetning, sier Brøseth.

Kritiske røster - eller norsk og dorsk

Heller ikke Kristin Melum Eide tror at hele fakultet blir lagt ned. Men det kan være like drastisk, mener hun, hvis de humanistiske fagene blir redusert til en tjenesteleverandør.

- Det er grunnleggende viktig for at demokratiet skal fungere at vi holder oss med fag som produserer kritiske røster. Det er ikke tilfeldig at det var etter 2. verdenskrig at humanistiske fag fikk vind i seilene. Da fikk vi illustrert alvoret – når fascismen vinner fram, er det fordi de kritiske røstene blir for spede og for redde. I dag, for det norske, dorske samfunnet er det ikke like selvfølgelig at vi holder oss med institutter som produserer disse kritiske røstene. New Public Management har fått rotfeste i alle deler av samfunnet. Bare det som kan telles er det som teller, sier hun.

Og understreker til slutt:

- Men det er opp til hver enkelt av oss å bidra til en motstrøm. 

LES OGSÅ: Splittet styre vedtok fusjon