Ett år som nobelprisvinnere

Det er nøyaktig et år siden Edvard Moser tok flyet fra Oslo til München i forbindelse med et samarbeidsprosjekt ved MaxPlanck-instituttet i Martinsried. Han hadde ikke tenkt over at Nobelprisen skulle deles ut den dagen, men begynte å ane at noe var i gjære da han uten forklaring fikk blomster og ble hentet i en VIP-bil ved gaten. Da han skrudde på telefonen tikket det inn flere hundre tekstmeldinger. Den første var fra Göran K. Hansson ved Nobelinstituttet.

- Jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd med en gang. Jeg hadde jo tenkt at det kanskje var mulig å få en Nobelpris en gang, men ikke da.

Henvendelsene flommer over

Én av de store forandringene nobelprisen har ført med seg, er at Moserparet må prioritere mye hardere enn tidligere. Henvendelsene flommer over. Mange av dem gjelder representasjon, som åpning av konferanser, snorklipping og å kaste glans over forskjellige arrangementer. De er ønsket som foredragsholdere verden over, men må avslå det meste – som for eksempel å reise på tur med kongefamilien i Thailand. Edvard Moser tror det var snakk om å fremme vitenskap og forskning i Thailand.

- Bare det å svare på henvendelsene er en jobb i seg selv. Det har vært veldig hektisk, og det er det fortsatt, sier han.

May-Britt Moser skulle egentlig også være med på intervjuet, men har måttet prioritere annerledes. Neste uke skal hun holde en plenumsforelesning under Society for Neuroscience sin konferanse Neuroscience 2015 i Chicago. Konferansen har 30 000 deltakere.

- Jeg hadde tenkt at oppmerksomheten og henvendelsene ville roe seg i janaur eller februar. Det har det ikke gjort. Det er fortsatt mange henvendelser hver dag, sier Edvard Moser.

Arbeidsfordelingen ekteparet imellom har dels vært at Edvard har tatt på seg de fleste utenlandsreisene, mens May-Britt styrer skuta på Kavli-instituttet.

- Det er cirka én utenlandsreise i uka for tida. Det er ganske stressende. Jeg er oftere på Værnes enn på butikken, sier han.

- Må passe oss for hva vi sier

Telefonen hans er skrudd på lydløs, men vibreringslyden mot pulten flere ganger hvert minutt, sier sitt om hvor ettertraktet Moser-paret fortsatt er.

- Vi sier stort sett nei til det meste. Vi må prioritere forskningen, men samtidig er det jo et stort privilegium å få snakke om forskningen sin over hele verden. Når man har muligheten til å bli hørt, må man ofte bare gripe sjansen, men det er ikke alltid så lett å få dagene til å gå opp, sier han.

- Det dere sier veier trolig tyngre nå enn det gjorde før dere fikk Nobelprisen. Hva tenker du om det?

- Vi må passe oss mer for hva vi sier, da, sier Moser og ler høyt.

- Det er ikke noe jeg har gått inn for, men når vi er i en slik posisjon har vi mulighet til å si ifra når det er noe vi synes det er viktig å si ifra om. Men jeg er forsker, ikke politiker.

Mens Universitetsavisa intervjuer Moser på det trange kontoret på Kavli-instituttet, blir nobelprisvinnerne for 2015 offentliggjort. Edvard Moser har fått en rekke forespørsler fra internasjonale medier om å kommentere tildelingen, men har takket nei da han helst ikke vil uttale seg om andre felt enn nevrovitenskap. Prisvinnerne i fysiologi eller medisin er for øvrig delt mellom William C. Campbell og Satoshi Õmura, og Youyou Tu.

Moser-paret er unge i forhold til de fleste nobelprisvinnere. Er det da mulig at de i løpet av karrieren kan bli doble nobelprisvinnere? Edvard Moser er klar på at dette ikke vil skje.

- Det har jo skjedd et par ganger før, men da har det vært innen to forskjellige fagfelt. Hvis det skulle være aktuelt for oss, så måtte det ha vært om vi hadde startet med noe helt nytt, og så igjen fått et gigantisk gjennombrudd, slik vi gjorde med stedsansen. Men det er ikke noe vi går og tenker på. Det er så godt som umulig, sier han og legger til at de vil fokusere på stedssansen, og høste fruktene av arbeidet som allerede er i gang.

Hvordan fungerer en nobelprisvinners hjerne?

- Hva er den vanligste misoppfattelsen om hjernen?

Moser tenker seg om noen sekunder, men svarer raskt:

- Det må være at vi bare bruker 10 prosent av hjernen. Det er bare tull. Man bruker jo hele hjernen.

- Men ikke samtidig?

- Hvis man går inn i en gitt del av hjernen vil man se at veldig ofte er det bare et mindre utvalg av nervecellene som sender ut signaler i et gitt øyeblikk, mens noen andre kanskje tar pause noen sekunder. Men hele hjernen trengs over tid, og alle cellene er i bruk, selv om det kanskje veksler litt mellom hvilke celler er i bruk der og da.

- Så det er ikke slik at for eksempel nobelprisvinnere bruker hjernen bedre enn oss andre?

- Alle bruker like mye av hjernen. Men erfaringer, det folk opplever, har konsekvenser for hvordan hjernen blir koblet opp. Det går ikke primært på antallet nerveceller som er aktive, men hvordan de er koblet sammen. Man har sett at rotter og mus som vokser opp i et såkalt beriket miljø, versus i vanlige laboratoriekasser, har mye rikere koblinger mellom cellene. Sånn er det sannsynligvis hos mennesker også. Hvis man har masse erfaring, og har lært masse, reflekteres dette i koblingsmønsteret i hjernen. Å dra det videre til nobelprisvinnere er en helt annen sak. Det er mange faktorer som bidrar til vitenskapelig suksess, som for eksempel kreativitet, og at man tar noen sjanser her og der. Vi forstår ikke så godt hvordan kreativitet oppstår, men det handler om å sette sammen informasjon og kunnskap som gjerne er litt spredt rundt omkring i gjernen - sette det sammen, se det på en ny måte og finne en løsning på et hull i kunnskapen. Eksakt hvordan dette foregår i hjernen vet vi lite om, selv om vi vet litt om delprosessene.

- Naturligvis har vitenskapelig suksess noe med hjernen å gjøre

- Hva gjør at dere tilsynelatende har en høyere intellektuell kompetanse enn oss andre? Har det noe med hjernen å gjøre i hele tatt?

- Naturligvis har vitenskapelig suksess noe med hjernen å gjøre. Det handler mye om valgene vi har gjort om å jobbe veldig fokusert: Å sette veldig fokus på å løse et par definerte og sentrale spørsmål, å ingnorere alt annet som distraksjoner og å tenke seg fram til måter å besvare det man ser som sentrale spørsmål. Disse valgene reflekterer naturligvis beslutninger i kretser av nerveceller, men for å kunne forstå disse prosessene må man bryte dem ned i mye enklere problemstillinger.

- Et lite à propos: Hva er det dummeste spørsmålet du får fra journalister, og hva synes du om journalister?

- Journalister gjør en viktig jobb. Problemet for meg er at intervjuer tar mye tid som kunne ha vært brukt til forskning.

LES OGSÅ: Moser-effekten kan løfte NTNU på Times-ranking
LES OGSÅ: Årets THE-ranking: NTNU i fritt fall
LES OGSÅ: Dette betyr Nobelprisen for NTNU
LES OGSÅ: Edvard Moser om veien fra Haramsøya til Nobelinstituttet

Har fått mange fristende tilbud om å flytte

Da May-Britt og Edvard Moser kom til Trondheim var aldri planen å bli mer enn noen få år. Nå nærmer det seg 20 år, og Moser-paret har ingen planer om å flytte på seg.

- Vi har fått mange tilbud om å flytte laben vår tidligere. Men vi har ikke fått noen seriøse tilbud etter at vi mottok Nobelprisen. Det har vært snakk om store tilbud med svært gode økonomiske vilkår på steder med kolleger i den internasjonale eliten. Det faglige miljøet, med andre forskningsmiljøer i den internasjonale eliten, er naturligvis noe helt annet i London, San Francisco eller Boston. Når vi har lagt sammen alt, har vi likevel konkludert med at vi har det best på NTNU. Når det gjelder økonomisk og administrativ støtte så tror jeg ikke vi kunne ha fått det bedre noe annet sted. Jeg tror de som vil kapre oss forstår at vi har gode forhold her. Vi har ingen planer om å dra, men man skal aldri si noe for bråsikkert, sier Edvard Moser.

Man skulle kanskje tro at det er vanskelig for NTNU å holde på nobelprisvinnerne, men Nobelprisen kan ha stikk motsatt effekt:

- Nå vet alle ledende forskere på vårt felt hvem vi er, og hva Kavli-instituttet er. Tidligere har vi kunnet rekruttere doktorgradsstipendiater på elitenivå. Nå ser vi muligheter for å hente professorer på elitenivå, som kan danne sine egne grupper hos oss.

Utvider senteret med milliardærenkepenger

Moser-paret er i ”en forberedelsesfase” der de ser på rekruttering av eliteforskere og utvidelse av Kavli-instituttet. Tidligere i høst fikk de 50 millioner kroner av den ukjente milliardærenken Pauline Braathen til et nytt senter ved Kavli-instituttet. Pengene dobles etter avtalen med Kavli-stiftelsen. Dette skal knyttes enda nærmere til løsing av Alzheimergåten, som ofte blir sett på som en mulig langsiktig gevinst av Moserparets grunnforskning.

- Vi skal utvide satsingen på å lære mer om hjernebarken og stedsansen, men ønsker også å samarbeide tettere med sykehuset opp mot Alzheimer, sier Moser.

- Hva forsker dere på nå?

- I den store sammenheng er det hvordan stedsansen oppstår. Spesielt hvordan gittercellene blir til, og hvordan de samarbeider med andre spesialiserte celler. Samarbeid mellom forskjellige celler som har med forskjellige aspekter av stedsansen å gjøre. For eksempel retning, fart og koordinater. Det er ting vi ikke forstår særlig bra, men vi har satt inn store ressurser på dette i det siste.

- Totalt uansvarlig med sabbatsår

- Med Nobelprisen fulgte en betydelig pengesum. Hva har dere brukt pengene på?

- Vi har ikke hatt tid til å tenke på hva vi skal bruke pengene på.

- Hva drømmer dere om?

- Drømmen er fortsatt å forstå hjernebarken bedre, og spesielt å bryte ned barrieren mellom psykologi og fysiologi – at man kan begynne å forklare psykologiske prosesser som resultat av aktivitet i nervecellene.

- Hvordan skal dere feire ettårsjubileet for Nobelprisen?

- Nei (…). Det har jeg ikke tenkt på.

- Hvor lenge har dere tenkt å holde på?

- Det må jo bli til vi blir pensjonister.

- Frister det ikke med et sabbatsår?

- Nei, vi har det bra her, og det ville vært totalt uansvarlig. Vi må være her for å holde senteret gående.