- Universitetets holdning til open access er naiv

Universitetets ukritiske støtte til open access hindrer en fordomsfri diskusjon rundt morgendagens publiseringsmodeller, mener forskerne Erlend Hem og Michael Bretthauer.

Ukritisk. Universitetets ukritiske støtte til open access hindrer en fordomsfri diskusjon rundt morgendagens publiseringsmodeller, mener forskerne Erlend Hem og Michael Bretthauer.
Publisert Sist oppdatert

– Jeg vil si det motsatt. Det er naivt å tro at vi kan holde på det tradisjonelle publiseringssystemet, svarer UiO-rektor Ole Petter Ottersen ifølge Uniforum.

Våren 2012 ble omtalt som den akademiske våren. Forskerne skulle ta kontroll over publiseringen. Pengegriske forlag skulle knuses, «open access» var løsningen, skriver medisinforskerne Michael Bretthauer og Erlend Hem i et innlegg i Aftenposten denne uken.

Tanken var god, hevder de. Forskning utført av offentlig betalte forskere skulle prinsipielt være fritt tilgjengelig. Fri tilgang er viktig for å spre kunnskap og gi bedre kommunikasjon mellom forskerne. Det er også solidarisk, fordi forskere i fattige land får tilgang til forskningsresultater som de ellers ikke ville ha råd til.

Kvaliteten blir underordnet

Men det er grunn til å tenke seg om, mener de to forskerne.

Mens leserne i tradisjonelle fagtidsskrifter må betale for å få tilgang til artikler, er det forfatterne som tar regningen i tidsskrifter med fri tilgang. Prisen er ofte 10 000 – 20 000 kroner per artikkel, og forretningsmodellen er slik at jo flere artikler som publiseres, desto mer tjener tidsskrifteierne.

Der mange tradisjonelle forlag satser på redaksjonell kompetanse og utvikling, driver mange av de nye kun etter økonomisk inntjening, hevder Bretthauer og Hem i sin kronikk.

De ser ikke at den enorme økningen i tidsskrifter med fri tilgang har ført til mer høykvalitetsforskning. Konsekvensen er snarere at dårlig forskning som tidligere forble upublisert, nå finner plass.

Naiv holdning

– Jeg er ikke imot open access, men jeg opplever holdningen til universitetet og Forskningsrådet som naiv, kommenterer professor Michael Bretthauer overfor Uniforum.

– Noen av de åpne tidsskriftene gir ut flere titalls artikler om dagen. Er prisen forskeren betaler for en artikkel 10 000 kroner eller mer, sier det seg selv at fortjenesten kan være enorm, påpeker han.

Universitetsforlaget sendte nylig ut en e-post til norske forskere med tilbud om hjelp til å opprette nye vitenskapelige tidsskrifter. Hvem som helst kan i dag starte et tidsskrift om hva som helst.

– Tidligere ergret vi oss over grådige tidsskrifteiere som melket markedet gjennom dyre abonnementer, men de samme aktørene står bak noen av de nye tidsskriftene, sier Bretthauer og trekker fram BioMed Central (BMC) som eksempel. BMC, som gir ut nesten tre hundre åpne tidsskrifter, er eid av Springer, et av de store tradisjonelle forlagene.

– Hva mener du er den beste løsningen?

– Det koster å redigere manus og foreta det redaksjonelle arbeidet for å gjøre artiklene instruktive og pedagogiske og derved bedre tilgjengelige for leserne. Noen må betale for det, og det er uklart om det er bedre at forfatterne betaler enn at leserne gjør det, sier Bretthauer.

– Mange tradisjonelle tidsskrifter gjør artiklene fritt tilgjengelige noen måneder etter publisering, og flere gir gratis nett-tilgang til utviklingsland. Dette kan være løsninger som fortjener større oppmerksomhet, mener han.

- Også trykkekunsten møtte motstand

Rektor ved Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen kjenner seg ikke igjen i påstanden om at universitetet har en naiv holdning til open access.

– Jeg vil si det motsatte. Det er naivt å tro at vi kan holde på det tradisjonelle publiseringssystemet bare fordi det er en del svakheter ved det nye. Da trykkekunsten ble utviklet for snart 600 år siden, var det også motstand og debatt, sier han og viser til hvordan trykkekunsten førte til dramatiske endringer i hvordan kunnskap ble spredt og kommunisert.

– Vi fikk en demokratisering av formidlingen. Det er det samme vi ser i dag, takket være digitalisering og internett og nye former for finansiering av publisering, påpeker Ottersen.

For enkelt å si at forskerne betaler

Hvorfor er det bedre å la forskerne betale for å få forskningen sin publisert, enn å la leserne betale for å få tilgang til forskningen?

– Det er ikke riktig at det skal være lesernes betalingsevne som avgjør om de får tilgang til forskning, svarer Ottersen. Han mener det blir for enkelt å si at forskerne betaler når vi snakker om open access.

– Det kan være bibliotek, forskningsråd eller institusjonene selv som betaler for publiseringsprosessen, ofte via dedikerte fond. Det utvikles hele tiden nye og bedre måter å organisere finansieringen på.

Ottersen trekker også fram det globale perspektivet.

– I mange utviklingsøkonomier begrenses tilgangen på kunnskap av høye kostnader og manglende tilgjengelighet til tidsskrifter, bøker og elektroniske publikasjonskanaler. Open access og åpne vitenarkiver er et viktig element i demokratiseringen av vitenskap. Jeg mener at det påligger oss alle et ansvar for å bidra til at ny kunnskap kommer fram til dem som trenger den. Dette vil samfunn og næringsliv tjene på, sier han.

Enorm profitt i begge leire

– Er du enig i påstanden «Der mange tradisjonelle forlag satser på redaksjonell kompetanse og utvikling, driver mange av de nye kun etter økonomisk inntjening»?

– Det er klart at en del ser muligheter til å utnytte svakheter i systemet. Men vi kan ikke frikjenne de tradisjonelle forlagene for å gjøre det samme. Mange av de tradisjonelle forlagene oppnår enorm profitt basert på arbeid skapt og bedømt av ansatte ved institusjoner som vår. Jeg sier ikke at open access-systemet er perfekt. Men at det er svakheter ved dette, betyr ikke at vi skal stoppe utviklingen mot et mer demokratisk publiseringssystem.

– Har veksten i antall forskningstidsskrifter med åpen tilgang ført til at det blir publisert mer forskning av høy kvalitet?

– Jeg kjenner ikke til noen studier som gir klare svar på dette. Utviklingen i antallet tidsskrifter kan gjenspeile en rekke faktorer, slik som økt vekst i forskningen som sådan, økt publiseringspress og utvikling av teknologi som kan gjøre terskelen for opprettelse og drift enklere, påpeker Ottersen.

– Mange open access-journaler har en kvalitetssikring fullt ut på høyde med kvalitetssikringen i veletablerte journaler. Men det er nok også mange open access-journaler som ikke holder nødvendig kvalitet. Det er rom for forbedring, men det betyr ikke at vi skal stoppe utviklingen og gå tilbake til betalingsmuren. Det ville være å helle barnet ut med badevannet, slår Ole Petter Ottersen fast.

Krever en kritisk holdning

– Det hevdes at open access fører til at dårlig forskning blir publisert. Kan konsekvensen bli at den gode forskningen drukner i den middelmådige?

Ole Petter Ottersen svarer at han ser en fare for det.

– Vi har tro på at universitetets forskere bruker sin kritiske sans og publiserer i tidsskrifter som holder høy kvalitet, men vi må nok i enda høyere grad enn før anvende vår kritiske sans som lesere, understreker han.

– Den kritiske holdningen må alltid være på plass. Artikler kan ha feil og mangler, uansett hvilke tidsskrift de er publisert i.