- Jeg kan fortelle hvordan det var å komme som flyktning til Norge og hvordan det kunne ha vært, svarer hun når vi spør hvorfor hun nå ønsker å hjelpe flyktninger fra Syria og andre land.
UA møter 52-åringen utenfor Øya Helsehus. Her holder Institutt for samfunnsmedisin (ISM) til. Taso, og flere av hennes kolleger, er sentrale i NTNUs flyktningarbeid. De har fått i oppgave av NTNU-ledelsen å utarbeide ett av tre pilotprosjekt: Hvordan få integrert og videreutviklet kompetansen hos flyktninger med helsefaglig bakgrunn?
LES OGSÅ: Slik vil NTNU hjelpe flyktningene
Etnisk rensing i Bosnia
Med raske skritt og bestemte bevegelser tar Surur UAs reporter med seg inn på kontoret. Datoene for livets store hendelser kan økonomen på rams. Den 21. juni 1993 kom hun med mann og barn til Bergen. Hun fikk seg jobb i Trondheim kommune 14. februar 1994. Den 6. november 1996 ga daværende justisminister Anne Holt beskjed om at bosnierne fikk bosettingstillatelse.
Viktige datoer glemmer man ikke så lett - særlig én er umulig å glemme: 9. mai 1993, i Mostar. Byen er under angrep og muslimene er i livsfare.
- Vi hadde ikke noe valg. Vi måtte bare dra, forteller Taso.
Landet uten natt
På denne tida pendlet hun ukentlig mellom Kroatia og Bosnia, hvor hun jobbet som tolk. Taso er språkmektig, og behersket arabisk, fransk og engelsk, i tillegg til bosnisk. I Kroatia bodde hun sammen med sønnen i hytta til foreldrene. Ektemannen var i Mostar, i militæret.
9. mai var på en søndag. To dager i forveien hadde hun reist fra Mostar til Kroatia.
- Vi kom først til Bergen. Norge var et ukjent land for oss. Det var så lyst. Ingen natt.
Etter tre uker ble de sendt videre til Trondheim. Taso forteller at de var heldige. De begynte å lære seg norsk, først på mottaket, deretter på NTNUs norskkurs på Dragvoll.
Etter 8 måneder begynte hun å jobbe i Trondheim kommune, men ikke som økonom, slik hun var utdannet til. Etter hvert ønsket hun å jobbe med det hun egentlig var utdannet til, og tok et masterprogram på BI. Deretter søkte hun og fikk jobb i A-etat. Det ble jobb på St. Olavs hospital, og i 2006 kom hun til NTNU. Fram til 2010 jobbet hun hos Bibsys. De siste fem årene har hun jobbet som kontorsjef ved Institutt for samfunnsmedisin.
Mangel på veiledning
Alt har tilsynelatende gått på skinner for Taso. I 1995 kom barn nummer to, og familien slo for alvor rot i Trondheim. Men noen fallgruver var det underveis. Nå håper hun at hun kan bidra til at dagens flyktninger slipper å møte de samme hindringene.
Å få godkjent utdanninga fra hjemlandet var ikke lett. Hun endte opp med å få en uspesifisert cand.mag-grad, mens det etter dagens målestokk er snakk om en master. Økonomer og jurister falt utenfor godkjenningssystemet. Tannleger hadde også store problemer med å få innpass. Ingeniører fikk derimot godkjentstempel tvert fordi Norge hadde et ingeniørfaglig samarbeid med det tidligere Jugoslavia.
Det første Surur Taso tenkte på da hun kom til Norge, var å få oversatt papirene sine. Men ingen veiledet de nyankomne flyktningene og fortalte dem hva de burde gjøre. Mye av det bosnierne foretok seg, måtte de selv ta initiativ til.
- Alle vil stå på egne bein og fungere fra dag én selv om man er ny i et land. Å bli aktivisert med en gang og lære seg godt norsk, er alfa og omega, slår hun fast.
Leste Kardemomme by
Den bosniske flyktningen skryter av norskkurset på Dragvoll. «Norsk for utlendinger» tilbyr trinndelte norskkurs. Etter trinn 3 er deltakerne kvalifisert for videre fagstudier.
- Jeg lærte meg norsk ved å lese Folk og røvere i kardemomme by. Vi hadde ei lærebok, men den var så kjedelig. En av forskerne foreslo at vi heller kunne lese en barnebok, og det fungerte veldig bra. Etter hvert ble det mer avansert litteratur, naturligvis.
I dag er norskkurset på Dragvoll fylt til randen fordi pågangen er så stor. Ifølge Taso er det svært vanskelig for andre enn forskere ansatt ved NTNU å bli tatt opp på kursene.
Ett av forslagene fra de engasjerte kollegene ved ISM er å få flere inn på NTNUs egne språkkurs. De undersøker nå med NTNU om det er muligheter for dette.
- Bare det å være i et miljø med andre akademikere, gjør at hele gruppa lærer seg fortere norsk og får fagterminologien på plass, sier hun.
Unngå akademisk forvitring
Aktivisering er viktig. Taso viser til kollegene som bruker begrepet akademisk forvitring. Uten kontakt med fagmiljøene, mister man fort kunnskapen, eller den foreldes. Og aktivisering bør handle om at flyktningene får brukt utdanninga si - i et relevant miljø med felles fagbakgrunn.
Foreløpig rapporterer Trondheim kommune at det finnes åtte flyktninger med helsefaglig bakgrunn i Trondheim. Gjengen bak pilotprosjektet ønsker nå å ha et møte med dem for å høre hva de synes om forslagene deres. Men flere vil komme. Anslagene er at 600 flyktninger vil komme til kommunen fra nå av og ut neste år. Det er vanskelig å vite hvor mange av disse som er helsearbeidere.
Hjelper ikke med spontane tiltak
Fra Bosnia kom det på 90-tallet 15 000 flyktninger. Nå regner Norge med at det vil komme 33 000 flyktninger, men tallene justeres hele tida. Før helga ba Nasjonalt utvalg for bosetting av flyktninger, IMDI, kommunene om å bosette 18 000 flyktninger og asylsøkere i 2016.
Surur Taso har tallene klare: Hun opplyser at bosnierne i snitt satt i mottakene i opptil halvannet år. Og norskkursene tok de altså initiativ til selv. Dette mener hun vi nå bør lære av. Store organisasjoner som NTNU, St. Olavs osv. må dra nytte av de ressursene som kommer. Og Taso håper at de kan få på plass ordninger som ikke bare vil hjelpe de mange syrerne som kommer for tida, men også andre som kommer i framtida.
- Mennesker i nød fortjener ikke ad hoc-løsninger, fastslår hun.
LES OGSÅ: Foreslår tidenes utdanningsløft for flyktninger
Om å vende tilbake
- Tenkte du noen gang på å reise tilbake til Mostar?
- Vi tenkte først at innen 10 år, så reiser vi tilbake. Da barna var 9 og 12 år, foreslo vi for dem at vi kunne bo i Bosnia i ett år. Protestene var så enorme at vi slo det fra oss, sier hun.
Nå blir det diskutert om dagens flyktninger bør få midlertidig oppholdstillatelse. En gang blir det forhåpentligvis fred i Syria og da mener noen av de bør dra tilbake. Også bosnierne hadde midlertidig beskyttelse, som ble forlenget år for år.
- For mange bosniere var det veldig stressende. Hvorfor prøve å komme inn i samfunnet hvis du likevel skal sendes hjem? Og det var stadige diskusjoner i mediene om vi skulle returneres. Min familie tok det med ro. Når du er midt oppi en krig, så skjønner du hvor lite du kan kontrollere, forteller Taso.
Kanskje er det ikke rart at 6. november 1996 sitter som spikret i hukommelsen. Da kunne bosnierne puste lettet ut. Justisminister Anne Holt ga dem bosettingstillatelse.
Måtte gjøre noe
Tasos kollega, Linn Getz, har tidligere fortalt hvor sterkt berørt de ISM-ansatte ble av nyhetsoppslagene. Det var starten av september og vi kunne se slitne flyktninger som trasket langs motorveiene i Europa. Bildet av den druknede lille gutten på stranda gikk verden rundt.
Da Surur Taso, Nina E. Klevanger, Elisabeth Darj, Miriam Gustafsson og Linn Getz kom på jobb en mandag mens alt dette skjedde, var de ikke i tvil. Nå måtte de gjøre noe. De satte seg ned og laget en ideskisse,, noe som etter hvert har resultert i det omtalte pilotprosjektet.
- Da jeg så den lille ungen som lå drept i vannet, kjente jeg at jeg må gjøre noe. Jeg klarte ikke å la være. Jeg er heller ikke den typen som lar være å gjøre noe, konstaterer Surur Taso.
LES OGSÅ: Nokut vurderer tilliten til syriske dokumenter
