Kurs lærer stipendiater å nå bredere ut med forskningen

Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen slo nylig fast at akademikere trenger trening i å formidle fordi de ofte leverer absurd dårlige manus. NTNU prøver å bøte på problemet ved å kurse PhD-studenter i formidling.

Lærte mye om å lære bort: Nora B. Kulset, Nancy Lea Eik-Nes (kursansvarlig), Diana Ivanova og Magnus I. Vestrum
Publisert

- Det blir fort at vi jobber i vår egen boble. Det er mye press på å publisere, og vi må lære oss det tørre, vitenskapelige ikke-kommuniserende språket. Til slutt glemmer du nesten hvordan du snakker til vanlige folk, sier Nora B. Kulset.

Hun deltok på det første kurset høsten 2014 og skryter det opp i skyene. Selv er hun tilknyttet Institutt for musikk, har sin egen forskningsblogg og er vant til å drive med formidling. Likevel fikk hun i løpet av kurset mange aha-opplevelser om hvordan hun kan gjøre sin egen forskning mer begripelig for allmennheten.

LES OGSÅ: - Akademikere mangler skrive- og formidlingstrening

Ansvar for å formidle

Kurset « Vitenskapelig kommunikasjon – publisering og allmennrettet formidling» er et fast tilbud til doktorgradsstudentene og arrangeres hvert semester. Neste kurs er i januar og februar, i uke 3 og 5. Emnet heter HFEL8000 og har fortsatt noen ledige plasser.

Primus motor for kurset er Nancy Lea Eik-Nes, som har utviklet kurset i tett samarbeid med NTNUs kommunikasjonsavdeling. Og dette er noe førsteamanuensen brenner for. Hun jobber ved Institutt for språk og litteratur og lister opp skriftlig kommunikasjon, akademisk og vitenskapelig skriving og publisering - og vitenskapelig kommunikasjon som sine forskningsinteresser.

- Vi snakker blant annet om hvem vi har ansvar for å formidle til. Det skjer veldig fort at stipendiatene peiles inn på å skrive artikler og å publisere. Men hva med politikere, pårørende og andre instanser som er interessert i fagfeltet. Hva får de vite om forskningen, spør Eik-Nes.

Kurset ønsker å gjøre deltakerne mer bevisste på hvem de henvender seg til og hvordan de presenterer forskningen sin. Hvordan formidle forskningen på en slik måte at målgruppene forstår den? Hvordan få fram de viktigste poengene og ikke snakke om alt på en gang?

Unngå å snakke til veggen

UAs reporter tenker at det kan umulig være lett. Her har vi med flinke forskere å gjøre, som kan fagterminologien til fingerspissene, og som har inngående kunnskap om sitt fagområde. Og så, når de skal fortelle om alt det interessante som de forsker på, så får mottakeren dette fjerne uttrykket i øynene som forteller at vedkommende har falt av lasset nesten umiddelbart.

«Her eyes glazed over», som de beskriver det på engelsk.

- Folk må kunne snakke om forskningen sin til andre, og det øver vi på, forteller Eik-Nes.

Diana Ivanova og Magnus I. Vestrum tok emnet i høst. Begge er PhD-studenter ved Program for industriell økologi. Nå sitter de tre tidligere deltakerne rundt et kantinebord i Realfagbygget og prøver å sette ord på hva de synes er vanskelig med formidling.

- Vi blir fort fokuserte på det vi holder på med. Vi blir smale. Og jeg føler det å opptre i media er litt skrekk og gru. Da blir vi liksom med en gang eksperter, sier Vestrum.

Ivanova poengterer at de forsker på spørsmål knyttet til miljøvern; spørsmål som betyr noe for folk.

- Da er det viktig at vi engasjerer folk med vår forskning. Jeg synes det er en givende utfordring: Hvordan gjøre ting forståelig og få fram at det vi holder på med er viktig for deg. Kurset lærte oss å formidle dette på best mulig måte.

Kurset driller stipendiatene i å presentere hva de forsker på, både muntlig og skriftlig.

- Deltakerne deles opp i grupper på fire. De kjenner ikke hverandre fra før. Der må de prøve å forklare hva de holder på med. Da oppdager de raskt at de strever med å snakke om sitt eget felt. Alle er helt utslitte etter den første formiddagen. Men på slutten klarer de å få fram budskapet på kort tid, og de får kokt ned budskapet til noen få, vesentlige poenger, forteller Eik-Nes.

Endret syn på formidling

Alle er enige om at synet på formidling har endret seg innenfor akademia. Før ble kanskje medieprofilerte forskere sett litt ned på og ikke tatt helt seriøst. Sånn er det ikke lenger.

- Jeg lurer på hvordan de forskerne som uttaler seg så mye i media får tid til det. Men i dag kan du absolutt være i media og bli sett på som seriøs. Vi er avhengige av å få finansiert forskningen vår. Da er det viktig at vi formidler hva vi forsker på, sier Vestrum.

Kulset skyter inn:

- Kurset hjelper oss til å oppfylle det ansvaret vi har for å vise mannen i gata hva pengene går til.

Ivanova tror forskere trenger å bli utfordret til å kommunisere mer. Og synes kurset er så bra og viktig at det burde bli obligatorisk for alle PhD-studenter.

Det er Kulset enig i.

- Du lærer å se forskningen din med andres øyne. Selv synes vi det vi jobber med er ekstremt interessant, mens kanskje bare en flik av det er av interesse for folk flest. Da må vi vite hvem vi kommuniserer til, og formidle det som har allmenn interesse, sier hun.

Kan du tenke deg å delta på kurset, eller å lese mer om det? Da finner du mer informasjon på Innsida til NTNU (kun tilgjengelig for ansatte og studenter).

LES OGSÅ: Flere må formidle mer