Ytring

Hva skal vi med fakultetene?

"Jeg utfordrer herved fakultetene (ved dekaner) til å registrere hvordan de rundt 350 fakultetsbyråkratene ved ”gamle NTNU” konkret har bidratt til bedre undervisning og forskning i året som har gått", skriver professor Aksel Tjora, hvor han spør om hva man skal med fakulteter i det hele tatt.

"En kontrollkultur har vokst fram ved NTNU", skriver Aksel Tjora.
Publisert Sist oppdatert

I de siste månedene har mangfoldige kalorier blitt brent ved gamle og nye NTNU for tanker og forslag om ny fakultetsstruktur, det såkalte nivå 2. Nye modeller har blitt foreslått som i hovedsak handler om man enten vil ha mange og små fakulteter (bred struktur) eller færre og store fakulteter (smal struktur).

Det underlige med denne diskusjonen er vel særlig hvor løselig den er knyttet til kjerneaktiviteten til NTNU, utdanning og forskning, siden fakultetene i all hovedsak utgjør et rent byråkratisk nivå, som verken studenter eller ansatte forholder seg særlig mye til i sitt daglige arbeid. Trenger vi fakulteter?

En kontrollkultur har vokst fram

For en menig professor er det vanskelig å se hva slags oppgaver fakultetet i dag løser som ikke kunne løses på instituttnivå eller bare droppes. I tråd med mange av prinsippene innenfor New Public Management har det vokst fram en kontrollkultur som fakultetene ivaretar over instituttene som har svært begrenset effekt siden de faglige kulturene så sterkt regulerer arbeid og faglige prioriteringer.

I mange tilfeller måtte et bortfall av fakultetsnivået medføre sammenslåtte institutter for at disse skulle kunne håndtere flere administrative oppgaver, men disse ”nivå-3-endringene” ser ut til å presse seg fram i neste omgang selv med opprettholdt fakultetsnivå. Vi vil komme til å strukturere oss i hjel.

Hva bidrar de med?

For når man først legger innsats ned i strukturendring bør man være opptatt av hva strukturene er til for i det hele tatt, og da særlig nivå 2 (fakultetene) som ikke har noen undervisning eller forskning.

For når instituttene ivaretar fagmiljøene som står for selve ”produksjonen” og dessuten mye av administrasjonen tilknyttet denne, hva er det egentlig fakultetene bidrar med? Hvorfor skal de gjøre det de gjør? Kunne viktige fakultetsoppgaver blitt utført på annet nivå? Hvorfor er ikke disse spørsmålene stilt før man går løs på hvordan fakultetene skal fordele instituttene seg i mellom?

Fra singel-loop til dobbel-loop

Fra min studietid på NTH ind.øk husker jeg organisasjonsteoretikerne Argyris og Schöns modell av læring, hvor «single-loop-learning» baserer seg på enkeltkorreksjoner, mens «double-loop-learning» stiller spørsmål ved underliggende policy og målene for det man gjør. Strukturdiskusjonene ved NTNU i dag er nettopp slike enkelt-loop-læringsøvelser, hvor eksisterende nivåer og arbeidsfordeling tas for gitt uten at man har noen indikasjon på at disse er hensiktsmessige.

En dobbel-loop-læring, hvor kjerneaktiviteter og kunnskapsverdier ble satt i høysetet og struktur testet mot dette, ville være universitetet som kunnskapsorganisasjon verdig.

350 fakultetsbyråkrater

I disse dager blir vi vitenskapelige ansatte bedt om å registrere våre publikasjoner fra 2015 i databasen Cristin. Jeg utfordrer herved fakultetene (ved dekaner) til å registrere hvordan de rundt 350 fakultetsbyråkratene ved ”gamle NTNU” konkret har bidratt til bedre undervisning og forskning i året som har gått.

Det er på tide å snu hele NTNU-pyramiden og stille spørsmål ved hvordan hver enkelt byråkrat, hvert enkelt organisasjonsnivå og hvert enkelt strategiske tiltak bidrar til større mulighet for oss produksjonsarbeidere å få gjort jobben vår. La oss kalle det administrasjonspoeng, og la oss bruke samme frist: 20. januar!