Universitetene ansetter forskere fra egne rekker

UA ønsket å få svar på følgende spørsmål: I hvor stor grad jobber de vitenskapelig ansatte på samme sted som de studerte? I hvor stor grad har de utdanning fra et annet lærested? Og hvor stor andel har utdanning fra utlandet?

Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, NIFU, har derfor utarbeidet en oversikt for Universitetsavisa:

Figur 1: Professorer i 2014:

free
Seniorrådgiver Hebe Gunnes i NIFU har innhentet tall fra Forskerpersonalregisteret fra 2014. Hun har tatt utgangspunkt i andelen professorer, førsteamanuenser og postdoktorer som har utdanning på master- og hovedfagsnivå fra eget lærested, annet lærested eller fra utlandet. Universitetene er med i oversikten, i tillegg til de tre høgskolene som nå er fusjonert med NTNU.

For å gi et enda mer utfyllende bilde, har seniorrådgiver Bo Sarpebakken laget en oversikt hvor dem som avla doktorgrad i årene 2010-2014, tok sin grunnutdanning. Tallene er hentet fra Doktorgradsregisteret.

- Går utover kvaliteten på forskninga

«Intellektuell innavl» kalte den svenske samfunnsdebattanten Bo Rothstein den interne forskerrekrutteringa i Sverige da UA intervjuet ham i 2011. Han gikk så langt at han ville innføre fem års karantene for ferske doktorander før de kan jobbe ved samme universitet. Han mente den lave forskermobiliteten gikk utover forskningskvaliteten.

Diskusjonen pågår fortsatt i Sverige, der Vetenskapsrådet nylig la fram en rapport som viser at universitetene og høgskolene rekrutterer mesteparten av lektorene og forskerne internt. Vetenskapsrådet mener derfor at det bør legges vekt på mobilitet når institusjonene skal ansette folk. Også i Norge er det et uttrykt ønske om at flere vitenskapelig ansatte bør være rekruttert eksternt – fra andre norske læresteder, og særlig fra utlandet.

LES OGSÅ: "Lärosätena rekryterar forskare internt"

Ifølge Hebe Gunnes er det ikke overraskende at det er Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og NTNU som har flest professorer med utdanning fra eget lærested. Dette er de tre eldste universitetene, og var også dem som uteksaminerte flest kandidater på 1980-tallet da flesteparten av 2014-professorene avla hovedfag.

Figur 2: Førsteamanuenser i 2014:

free
Ser vi på tallene for førsteamanuenser, er det igjen Universitetet i Oslo som prosentvis har flest førsteamanuenser med hovedfag/masterutdanning fra samme lærested. 62 prosent tok grunnutdanning ved eget lærested. Ved Universitetet i Bergen er andelen 58 prosent og 53 prosent for Universitetet i Tromsø.

Mens Universitetet i Oslo og NTNU hadde en lavere andel førsteamanuenser rekruttert fra eget lærested enn tilfellet var for professorene, var andelen høyere ved Universitetet i Tromsø og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Ansatte ved nye universitet utdannet seg utenbys

Oversikten viser også at de tre universitetene som før var statlige høgskoler – og NTNU-høgskolene – hadde den høyeste andelen professorer med utdanning fra andre norske læresteder. Dette kan skyldes manglende mulighet for å ta mastergrad/hovedfag lokalt på 80-tallet da størsteparten av 2014-professorene fullførte hovedfaget sitt.

Over halvparten av professorene ved Universitetet i Stavanger og Universitetet i Agder hadde hovedfag/mastergrad fra Universitetet i Oslo, Bergen eller NTNU.

Ved Universitetet i Nordland hadde nær halvparten av professorene utdanning fra Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen eller Universitetet i Tromsø.

Ifølge Gunnes er det de ferskeste universitetene, med unntak av NMBU, som har den høyeste andelen førsteamanuenser med utdanning fra andre læresteder i Norge. Mange er utdannet ved UiO, UiB eller NTNU. Og ikke overraskende: Mange ved Universitetet i Nordland er utdannet ved Universitetet i Tromsø. 

Lite påtrykk for å flytte på seg

- I norsk sammenheng er det å flytte mellom institusjonene ikke nødvendig for å rykke opp i stillingshierarkiet. Universitetene har dessuten relativt lik status og like arbeidsbetingelser for fagpersonalet. Blant universitetene er den viktigste statusforskjellen mellom fag, ikke mellom institusjonene. Det siste ser vi mer av i andre land, sier NIFU-forsker Agnete Vabø.

Vabø har blant annet forsket på rekruttering til høyere utdanning og forskning.

Hun peker også på at det i Norge ikke er slik at man må ta doktorgraden ved et annet lærested enn der man tok mastergraden. Dét er en forventning i USA, og Tyskland har noe av det samme.

Norge har heller ikke noe opprykkssystem som krever at man må bytte lærested for å bli professor. Og alle kan bli professorer så lenge de er godt nok kvalifisert, det er ikke antallet stillinger som begrenser antallet professorer. Vabø forteller at slik var det før. Da for eksempel Universitetet i Tromsø ble opprettet, kom det flyttende folk fra Oslo fordi det ikke var nok stillinger der.

- Uheldig med snever rekruttering

- Det er viktig å forstå dette i et historisk perspektiv. Dagens utdanningsinstitusjoner ble utbygd på 60-tallet. Det handlet om å bygge opp miljø og få konsolidert seg. Da hadde man ikke dette fokuset på mobilitet mellom lærestedene, poengterer hun.

- Hvorfor er det så om å gjøre at forskerne skal flytte på seg, enten til andre norske læresteder eller til utenlandske læresteder?

- Det kan være uheldig at man rekrutterer fra en begrenset pool når stillinger skal besittes. Det er betenkelig hvis det blir slik at man blir avhengig av gode lokale kontakter for å lykkes.

Agnete Vabø sier at selv om mange forskere blir ved det samme lærestedet der de tok sin utdanning, kan det likevel være snakk om mobilitet. NTNU-forskere, for eksempel, jobber noen år i Sintef eller andre lokale forskningsinstitutt, før de kommer tilbake til moderinstitusjonen.

- Nordmenn flytter ikke så lett på seg som vi ser i USA. Kulturen er annerledes her. Men det trenger ikke å være negativt for kvaliteten så lenge vi har regionale kretsløp: Teknologiske forskningsmiljøer møter stor konkurranse fra privat sektor, og mange flytter på seg regionalt og har erfaringer fra regionale kunnskapsbedrifter eller det regionale arbeidsmarkedet, sier hun til UA.

Figur 3: Postdoktorer i 2014:

free
Her blir bildet noe annerledes. Andelen postdoktorer rekruttert fra utlandet er mye høyere enn for professorer og førsteamanuenser. Høyest andel utenlandske postdoktorer finner vi ved Universitetet i Nordland, 64 prosent, og UiB og NMBU, begge 59 prosent.

Figur 4: Avlagte doktorgrader 2010-2014:

default default free
Aldri for sent å flytte på seg...

- De fleste som disputerer for doktorgraden, har grunnutdanning fra samme lærested – med unntak av dem som kommer fra utlandet. Vel tre av fire har grunnutdanning og doktorgrad fra samme lærested - dersom vi ser bort fra dem som har utenlandsk grunnutdanning, sier Bo Sarpebakken i NIFU.

Og føyer til:

- En del har grunnutdanning fra høgskoler som ikke har akkrediterte doktorgradstudium

Vi spør om det kan være en del nordmenn som tar doktorgraden i utlandet før de vender tilbake til det universitetet der de tok sin grunnutdanning. Han sier det ikke finnes gode tall på dette, men at det i så fall er snakk om et fåtall.

- Når vi diskuterer mobilitet, handler det ikke bare om studentperioden. Selv om man har grunnutdanning, doktorgrad og stilling ved samme lærested, kan man bevege på seg etter hvert, understreker han.

NTNU-ere må ut i verden

NTNU ivaretar den siste biten i sin internasjonale handlingsplan. Der er hovedregelen at nytilsatte som ikke har utenlandsk grad eller arbeidserfaring, skal ha anledning til faglige utenlandsopphold i løpet av tre år.

Minst 30 prosent av NTNUs postdoktorer uten internasjonal erfaring, må ha et forskningsopphold i utlandet i løpet av perioden.

Og minst 40 prosent av NTNUs ph.d.-kandidater skal ha et forskningsopphold i løpet av perioden.