Det er mange hjelpende hender og varme hjerter på den greske øya Lesvos, men barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk ser et udekket behov for fagfolk med blikk for de minste og mest sårbare i kaoset.
Hun har tatt i mot dem i synkeferdige gummibåter på stranda. Hun har sittet med søkkvåte og frosne småbarn på fanget, og hun har møtt en liten gutt som har sett moren sin bli sprengt i filler.
Barn er lette å mistolke
- Det er så lett å mistolke barn, og oppfatte dem som bortskjemte, utakknemlige urokråker. Jeg har opplevd å bli bedt om å hjelpe til med å disiplinere barna. Men med mitt barnefaglige blikk ser jo jeg at mange av dem er traumatiserte og har behov for hjelp, sier Katrin Glatz Brubakk.
Hun forteller om den 4 år gamle pakistanske jenta. Foreldrene var sterkt deprimerte etter at de ble nektet å registrere seg som flyktninger av greske myndigheter. De hadde innsett at de ikke ville komme seg videre til fastlandet og videre på flukten. De var ikke i stand til å ivareta den lille jenta.
- Strategien hennes ble å fotfølge alle voksne, og late som hun snublet foran dem så de måtte ta henne opp. Hun gjorde alt for å få oppmerksomhet og for å bli sett av voksne. Hjelpearbeidere så henne bare som et veldig krevende barn og straffet henne indirekte ved å overse henne, forteller Brubakk.
Drømmer om eget barneprosjekt
Mens det akademiske Norge diskuterer hva slags dugnad man kan ha for flyktninger som kommer hit, drømmer universitetslektoren ved NTNU om å løfte et konkret prosjekt for flyktningbarna som kommer i land på Lesvos.
Idéen er at et lite team av psykologistudenter veksler på å reise ned for å ta seg spesielt av barna som har vært med på den farefulle båtturen fra Tyrkia til Hellas . Katrin Glatz Brubakk mener studentene vil kunne identifisere de mest sårbare barna og gi dem ekstra oppfølging.
Søndag reiste en gruppe på fem studenter til Lesvos. Erfaringene de tar med seg hjem vil være viktige hvordan Brubakks idé kan utvikles videre.
- Jeg har stor tro på dette, og vi skal nok få det til, sier barnepsykologen.
Med Brubakks tillatelse gjengir UA utdrag av poster hun la ut på Facebook under sitt siste opphold på Lesvos:
" Var med og tok inn to båter i dag morges (...). Det var beksvart og folk kalde. Men heldigvis ingen alvorlig hypotermi og bare småskader. Men når jeg tar inn over meg omfanget av katastrofen, når jeg kjenner dødsangsten de kommer i land med, når jeg tenker over veien deres videre fylles jeg bare med uendelig bekymring. For selv om det har skjedd enormt mye bra her på øya siden jeg var her første gang i august, har vi likevel dager som på onsdag da tre mennesker døde under flukten mot fred. To familier mistet sine barn, tre andre barn vokser opp uten sin mor".
Svært få med barnefaglig kunnskap
For ikke lenge siden kom hun tilbake til Trondheim etter sitt tredje opphold på øya. Idéen til prosjektet fikk hun på veien hjem.
- Mye har skjedd siden første gang jeg var på Lesvos i august. Fra å nesten være ingen der, er det nå svært mange hjelpende hender i sving: Til å ta i mot båtene, dele ut klær og mat og bidra med praktiske ting. Leger og sykepleiere er det også mange av, men slik jeg ser det er det svært få der med barnefaglig kunnskap, ikke minst om barn og traumereaksjoner, sier Brubakk.
Hun sier hun har funnet én barnepsykolog i løpet av sine tre reiser. I tillegg har hun hørt om en annen som også yter bistand.
- Det er veldig lite, når det kommer opp til 30 000 flyktninger i uka, sier Brubakk.
I et hotell i landsbyen Moria har hun etablert et eget, stort lekerom. Til dette hotellet kommer de mest utslitte og nedkjørte av familiene. I tillegg finnes det et barnetelt i den store flyktningeleiren utenfor landsbyen. Det er hit studentene skal reise.
Utslitte foreldre, traumatiserte barn
Hun sier de ofte ser barn som går for lut og kaldt vann, fordi foreldrene ikke har krefter til å ta seg av dem. Barna bærer på sitt eget kaos.
- Da blir de urolige. De har ingen tilbud. Det er ikke rart de herjer.
Barnepsykologen har mange historier. Om en annen liten gutt som også ble oppfattet som veldig slitsom. Han greide ikke å sitte i ro, var til dels aggressiv og ødela ting.
- Det viste seg at denne gutten hadde sett moren sin bli sprengt i filler på et marked. Slike barn trenger omsorg og hjelp, ikke skjenn for at de er urolige. Da blir bare vondt verre, sier Brubakk.
Hun har ytterligere en liste med 15 navn på studenter som ønsker å reise til Lesvos, men det gjenstår å se om det er praktisk mulig å få til et slikt, varig opplegg som hun ønsker.
- Det er en utfordring å få folk som står midt i gjørma der nede med hendene fulle av hjelpebehov til å tenke på utviklingsarbeid, sier hun.
Vil gjøre en forskjell på veien
- Men kan dere gjøre en forskjell i kaoset og på den korte tiden disse barna er der?
- Det kommer an på hvor man legger lista. Ideelt sett skulle vi hatt lenger tid. Ideelt sett skulle vi møtt disse barna med topptrente barneterapeuter. Men om denne 4-åringen får 3-4 dager med noen som bryr seg, som forstår henne og som kan hjelpe foreldrene hennes til å forstå hvordan de kan hjelpe henne best mulig, kan vi bidra til å gjøre en forskjell.
Kathrin Glatz Brubakk bruker et bilde, og sier at hun og studentene kan gi folk en liten vitaminpille på veien som bidrar til at de holder ut litt lenger.
- Vi løser ikke problemene deres, men vi håper å kunne gi dem litt påfyll. Forhåpentlig kommer de innom flere slike stasjoner på veien slik at de holder ut.
"Jeg klarer det ikke. Selv om jeg vil, så klarer jeg det ikke. Jeg klarer ikke la være å gråte.Tårene renner nedover kinnene der jeg sitter med en klissvåt og iskald liten ettåring på fanget. Hun skjelver og hyler og hendene er illrøde av kulde. Alt - absolutt alt -er vått på dette lille barnet. Til og med håret er vått, fordi båten hun satt i tok i vann rett etter at de dro fra Tyrkia i dag morges".
Å vise medmenneskelighet blir enda viktigere
Én av studentene som drar til Lesvos er Anja Hallan-Wolff, 4-års student på profesjonsstudiet i psykologi. Hun er svært klar på at dette ikke er noe privat bistandsprosjekt. Hun sier de reiser med et ønske om å vise solidaritet med mennesker som er ute på en helt forferdelig og skjebnesvanger ferd.
- Å vise medmenneskelighet og verdighet blir enda viktigere nå, etter at responsen i Europa har kjølnet. Vi er studenter, vi er realistiske i forhold til hva vi kan få til. Likevel kan noen timer med lek, en varm klem og oppmerksomhet bety mye. Om vi kan være med på gjøre en forskjell i noens liv, om det bare er for en liten stund, er det bra, sier Hallan-Wolff.
Studentene har forberedt seg grundig
Gruppen på fem er en del av styret i organisasjonen Psykologistudenter Uten Grenser (PUG), som de stiftet for ett år siden. Dette er psykologistudenter som ønsker å jobbe mer med denne type arbeid. Hallan-Wolf sier det dessverre er slik at dagens psykologistudenter forberedes for dårlig til å arbeide i et mer multikulturelt samfunn. Dette ønsker PUG å gjøre noe med. De arrangerer foredrag og workshops, de sender studenter på praksisopphold og legger til rette for at studentene kan forske innenfor fagfeltet.
For å forberede seg til Lesvos-oppholdet har de jobbet med caseløsninger, de har hatt flere møter med Brubakk og med en psykolog fra RVTS (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). De har også deltatt på workshop om mentalt helsearbeid i krisesituasjoner. De har både jobbet med hvordan de skal møte andre som har det vanskelig, men også hvordan de skal gripe ting an om det blir vanskelig for dem selv.
Vil bruke erfaringene fra Lesvos
- Og så har vi forberedt både leker og sanger. Vi kan bitte litt mer i forhold til andre, når det gjelder å tolke atferd, lese undertekster og se barna, sier Anja Hallan-Wolff, som også er leder i PUG.
Hun sier at studentene tenker at hvordan de bruker erfaringene de får på Lesvos kan være like viktig som det de gjør der.
- Derfor kommer vi til å holde erfaringsforedrag og skrive om oppholdet. På den måten blir vi vitner og kan bidra med å mobilisere til handling hos andre, sier Hallan-Wolff.
Katrin Glatz Brubakk sier det føles veldig trygt å sende disse studentene nedover. De har allerede et godt blikk for barn. De vil være et viktig bidrag der nede. Bare det å leke kan være helende i seg selv. Det å få le, om du ikke har ledd på tre måneder. Det å vite at du kan leke, at mamma er ok, hun sover og blir ivaretatt. Små ting kan bety mye, sier hun.
425 har druknet hittil i år
Det er bare noen dager siden 26 mennesker druknet i havet mellom Tyrkia og Hellas. Godt over 130 000 har kommet til de greske øyene siden nyttår, 38 prosent av dem barn og 22 prosent kvinner.
425 mennesker har omkommet på den hasardiøse ferden så langt i år. Nå kommer våren. Normalt betyr det flere båter, men nå gjenstår å se om avtalen mellom EU og Tyrkia får færre til å legge ut. I vinter har patruljeringen ute på havet økt, noe som har ført til at båtene legger ut på lengre og desto mer farefulle turer, eksempelvis til Italia.
Katrin Glatz Brubakk har liten sans for den storpolitiske avtalen.
- Folk er desperate. Mange vil prøve igjen. Jeg frykter at vi får se en resirkulering av flyktninger. Skal dette fungere må betingelsene i Tyrkia endres. Folk må kunne få jobbe der. Matrasjonene må økes. Hele apparatet som skal gjøre det levelig, må bli mye større og funksjonelt, sier hun.
Kompliserte storpolitiske spørsmål, men universitetslektoren sier at for henne er dette enkelt: Det er en menneskerett å søke asyl. Nå brytes denne retten av land etter land – også Norge.
- Det gjør meg sint. For meg er det å være et ”dugandes medmenneske” en enkel målestokk. Det er vi ikke nå.
"I fire timer krabber båten seg fremover mens de voksne øser vann for livet. De som sitter nede i båten har vann til halsen. De er alle redde de skal drukne. De har hørt historiene om alle ulykkene, de vet at de er i livsfare. Det er fem grader og det sludder. Stopper motoren eller synker båten vil de trolig ikke overleve. I en annen båt i dag er det en fireåring og hennes mamma som ikke gjør det. Havet ble deres grav i dag".
