Ytring:

Likebehandling av førsteamanuenser ved NTNU?

Fast ansatte NTNU-ere søker jobber for å få samme rettigheter som nyansatte, skriver Anne Charlotte Torvatn i dette innlegget.

Publisert Sist oppdatert
Anne Charlotte Torvatn, førsteamanuensis, fakultet for lærer og tolkeutdanning.

Jeg er førsteamanuensis ved NTNU. Jeg har samme utdanning som andre førsteamanuenser (en utdanning jeg har tatt ved NTNU), og jeg har etter hvert en del års erfaring. Jeg har imidlertid en ulempe som jeg sliter med, og det er at jeg var så «dum» å jobbe på HiST før vi ble slått sammen med NTNU. Dermed har jeg i dag helt andre vilkår enn andre førsteamanuenser. Dette var et tema som var mye oppe da sammenslåingen nettopp var blitt kjent, men som nå helt har forsvunnet fra dagsorden.

Urettferdigheten blir tydeliggjort

Nå som tidligere høgskoleansatte og tidligere NTNU ansatte blir kolleger på samme fakultet, blir denne urettferdigheten veldig tydeliggjort. Spesielt blir dette synlig ved at nyansatte ved instituttene som inneholder tidligere høgskoleansatte også får bedre vilkår enn de førsteamanuensene som var ansatt før 2016 (mer om dette lengre ned). Ikke bare er systemet urettferdig. Det medfører også klare organisatoriske utfordringer som må gripes fatt i raskt.

Den første utfordringen er knyttet til tilsetting av nyansatte. Ved vårt fakultet (tidligere avdeling ved HiST) er det lyst ut flere stillinger. De fleste søkerne til disse stillingene er, naturlig nok, i starten av sin akademiske karriere. Dermed har få av søkerne den erfaringen og den mengden publikasjoner som de som allerede er ansatt har. Likevel er det bestemt at uansett hvem som blir tilsatt, skal de ha like vilkår som de som var tilsatt i NTNU før 2016. Det betyr at nyansatte førsteamanuenser får bedre forskningsvilkår enn meg og mine andre tidligere HiST-kolleger som er førsteamanuenser. Mens jeg må søke om FOU-tid, får de nyansatte fast tid automatisk. Dette oppleves som veldig urettferdig.

Søker selv om de har jobb fra før

Enkelte av mine kolleger har blitt så frustrerte over denne urettferdigheten at de faktisk har søkt disse stillingene selv om de altså allerede har fast ansettelse hos oss. Det betyr altså at vi får et problem dersom disse personene blir ansatt. For da har vi fremdeles for få folk totalt sett. Skal vi da gå nedover i søkerlista, eller må vi lyse ut på nytt? Hvis vi må lyse ut på nytt, kan det ta evigheter å få tilsatt noen som ikke er i systemet allerede. Og hvis vi bare gir tilbudet til den neste på lista, ja så er det jo bare for alle som er kompetente til stillingen å søke, og så får alle «nye» og bedre forskningsvilkår etter hvert som vi rykker frem i køen. Dette er med andre ord lite gjennomtenkt. Man må lage klare rutiner for tilsettinger og hvordan man håndterer «gamle» ansatte i tilsettingsprosessene, og man må ha tanker rundt de demotiverende konsekvensene av at personer med liten erfaring får bedre vilkår enn personer med lang erfaring.

Videre er det et problem knyttet til økonomimodellen. Når man begynner å få kolleger på samme fakultet som har ulike ordninger for forskningstid, må man ha ulike systemer for de ulike gruppene. Blant annet vil noen institutter ha all forskningstiden inkludert i folks generelle lønn, mens andre institutt må ha en egen pott for FOU-tildelinger. Dermed kan ikke instituttene få økonomiske tildelinger etter de samme typene beregninger. Dette må tas hensyn til i både den sentrale tildelingen av midler til fakultetene og i den lokale fordelingen på det enkelte fakultet og institutt. Videre må man sette opp egne administrative rutiner for å få inn og behandle søknader om FOU-tid, noe som selvsagt koster ledertid og administrative ressurser. Etter hvert som man ansetter nye, vil man dessuten ha noen ansatte på ett og samme institutt som må søke, mens andre, nyansatte, ikke skal det. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen, og det kan oppstå mye forvirring.

Venter på innspill fra rektoratet

Man må dessuten ha ulike systemer for å følge opp folks forskning. Dersom jeg for eksempel får 35 prosent forskningstid, mens en annen kollega får 45 prosent, kan man ikke vente det samme antallet publikasjoner av oss. Og hva når min kollega og jeg søker om å få midler fra en pott som fakultetet eller NTNU sentralt disponerer? Hvis man bare ser på publikasjonene, vil jeg aldri ha en sjanse til å få de midlene, selv om jeg skulle utnytte mine 35 prosent relativt like bra. Man må med andre ord ha rutiner som regner på forholdet mellom forskningstid og prestasjoner. Dette er svært krevende å utvikle.

Jeg startet med min egen frustrasjon, og jeg tror jeg vil avslutte med den. For jeg tviler på at jeg er alene i å føle meg urettferdig behandlet. Jo lengre tid det går, jo verre føles det. Tankene kommer: Skal jeg bli forbigått i 2017 og 2018 også? Derfor må det snart komme en plan med klare tidsfrister for når man kan forvente at noe blir gjort med dette spørsmålet. Det trengs også av hensyn til økonomimodellen og administrativ struktur. De nye instituttene skal fungere fra 1.1. 2017, og de må vite hvordan de skal håndtere denne saken før denne datoen. Jeg venter derfor på et innspill fra rektoratet om hvordan man ligger an i tenkningen rundt disse spørsmålene. Når kan vi vente likebehandlinger av førsteamanuenser ved NTNU?