Tvangspreget, familiefiendtlig og diskriminerende fra rektor

I rektors nye "Felles retningslinjer for forskningstermin ved NTNU – internasjonal mobilitet", datert 1.1.2016, heter det under 3. Kriterier for vurdering av søknad om forskningstermin, at ett av kriteriene for tildeling er et "lengre faglige opphold i utlandet". Samme skriv slår fast at "forskningstermin bør primært legges til utlandet".

Det tilhører vår tids mantra at utenlandsopphold er saliggjørende i seg selv. Men det kan jo umulig være universelt sant; for svært mange forskere er det langt bedre å sitte i ro og fred på kontoret, fritatt all undervisning og undervisningsrelaterte oppgaver – med internettforbindelse til eventuelle utenlandske samarbeidspartnere.

At dette absolutt kan være tilfellet, har jeg selv erfart under forskningstermin. En gang jeg hadde forskningstermin var jeg i Norge hele tiden, en annen gang inkluderte terminen en måneds opphold hos samarbeidspartnere i Italia.

Og det er hele poenget: Vi forskere vet hvordan vi organiserer oss optimalt i en forskningstermin. Men jeg registrerer at rektor faktisk her mener å vite vårt eget beste bedre enn vi vet det selv.

Denne politikken er heller ikke imponerende i lys av hensynet til dem med familie. Skal en småbarns- og tenåringsforelder bare dra sin vei, bortreist i månedsvis?

Ikke nødvendigvis, for NTNU gir mobilitetsstipend til dem som tar med familien ut i den store verden. Detter er jo i seg selv veldig bra, og noe NTNU må berømmes for. Men – og der er et par store men. For det første: Å måtte pakke sekken er en stor jobb, og installering "ute" en tidkrevende oppgave. Hvor forskningsmessig irrelevant arbeidskrevende skal det være å ha forskningstermin? Dette kan jo fort komme i konflikt med det uttalte målet i skrivet at forskningstermin skal "gi rom for sammenhengende tid til forskning". For det andre kan man ikke bare anta at barn kan rykkes opp fra skolen, og at ektefellen enkelt kan forlate egen jobb for å bli med på lasset.

Alternativet er da at "forsker drar alene", som det heter. Men dette innebærer at en forsker som ikke ser poenget i å dra utaskjærs, eller som vurderer det som meget negativt å forlate egne barn og ektefelle, eller ikke kan ta dem med, skal tvinges ut av landet – ellers kan vedkommende bare skyte en hvit pil etter forskningstermin fra nå av.

NTNU har en likestillingsrådgiver, samt likestillingsombud ved alle fakultetene og et likestillingsprogram. Jeg vil utfordre samtlige med disse vervene til å tygge på følgende: Hvem tror dere statistisk sett har minst sperrer mot å ego-trippe ved å forlate resten av familien og mele sin egen forskningskake? Kvinner eller oss menn?

Skrivet inneholder også klar beskjed om at "forskningstermin skal ha en internasjonal dimensjon". Hvorfor dét? Ser man virkelig ikke at dette er illegitim diskriminering av forskning der dette ikke er relevant – eksempelvis store områder av forskning på norsk historie.

Konklusjon: NTNU bør snarest vrake kravet til utenlandsopphold og "internasjonalisering", og utstede nye retningslinjer før søknadsfristen for studieåret 2017-18 går ut 1. mai.

Lars Johan Materstvedt

Professor i filosofi ved NTNU, og far til to voksne barn