- Dans bør få en mer sentral plass i skolen

Selv vil hun ikke være med på at hun er i utakt med tidsånden, som stort sett handler om satsing på realfag og teknologi. Tvert imot mener Østern at kunstfag, dans og estetisk tilnærming til læring i undervisningen er veien å gå - og viser til Finland. Men mer om dét etter hvert.

En verden i bevegelse

Det er et snev av historisk sus over professoratet til Østern. Hun er nemlig Nordens første professor i kunstfagdidaktikk med vekt på dans. Arbeidssted: Program for lærerutdanning ved NTNU.

- Hei, det er Universitetsavisa som ringer. Gratulerer med opprykk som professor.

- Tusen takk.

- Nå er du altså professor i kunstfagdidaktikk med vekt på dans. Da lurer jeg på: Hva var det som gjorde at dans ble din uttrykksform?

- Jeg har alltid danset siden jeg var barn, og var veldig tidlig interessert i dans. På et vis lurer jeg på om interessen for dans bare er noe man har med seg fra starten av - for meg var det i hvert fall sånn. Jeg har alltid sett verden i bevegelse, og som en bevegelse. Jeg begynte på barnedans og så bare fortsatte det.

Det er møtet mellom mennesker som danser og beveger seg som fascinerer Østern. Selv er hun utdannet i scenisk dans, med samtidsdans som spesialitet. Hun har holdt mye på med improvisasjon, komposisjon, koreografi – og ulike teknikker som kalles samtidsdansteknikker.

Danselaboratoriet

Tone Pernille Østern er finsk statsborger, men, som hun sier, av nordisk blanding. Hun har norsk far og finlandssvensk mor. Østern er født i Oslo, men flyttet til Finland da hun var åtte år.

- Men så fant kjærligheten meg og da kom jeg til Trondheim, smiler hun.

Og i trønderhovedstaden har hun vært i 16 år. Som dansekunstner og dansepedagog. Her har hun satt spor etter seg. I 2011 ble hun valgt til fylkeskunstner i Sør-Trøndelag fylkeskommune. PhD-arbeidet i dansekunst handler om Danselaboratoriet i Trondheim, der hun følger utviklingen til ei dansegruppe med ulikkroppede dansere.

- Hva er "ulikkroppede dansere"?

- I Danselaboratoriet deltar mennesker med og uten funksjonshemming. Vi kalte det først integrert dans, men så vokste begrepet ulikkroppede fram da jeg arbeidet med doktorgraden. Det blir for eksempel feil å kalle det integrert dans når menn og kvinner danser sammen, eller når folk med ulik hudfarge gjør det. Det er uviktig. Min forståelse av dans handler om at dansen blir til i møte mellom ulike kropper med ulike forutsetninger, forklarer Østern.

Ønsker mangfold

- Den internasjonale komiteen som bedømte det vitenskapelige arbeidet ditt skriver at din kunstnerprofil viser et sterkt samfunnsorientert engasjement – hvordan kommer det til uttrykk?

- Danselaboratoriet er et tegn på det. Jeg ønsker å åpne opp dans som kunstform for flere mennesker, og det innebærer et samfunnsorientert engasjement.

Østern peker på at scenisk dans opp gjennom historien har vært ekskluderende: Av kvinner, av mennesker med ulik hudfarge, av mennesker med funksjonshemming. Disse har ikke hatt tilgang til å være på en scene, og endring har skjedd parallelt med endringer i samfunnet.

- Scenene gjenspeiler derfor samfunnet. Ved å utfordre slike regler om hvem som har plass, viser jeg mitt engasjement. Det handler om inkludering, om å åpne opp for mangfold og gi plass til flere stemmer.

Dans har hatt lav status

Professoren i kunstfagdidaktikk er opptatt av at dans og bevegelse har altfor liten plass i den norske skolen, og i den norske læreplanen. Skolen oppmuntrer i liten grad barn og unge til å danse og skape i bevegelse.

- Hvorfor er det slik?

- Verken dans eller drama og teater har egne kunstfag i den norske læreplanen. Dette speiler det faktum at den subjektive kroppen, den uttrykkende kroppen har vært undertrykt. Kropp har vært synd og belagt med skam. Også vitenskapen har tatt avstand fra kroppen og framhevet tanken. Dans spesifikt har vært forbundet med kvinner og barn og derigjennom fått lavere status blant kunstene. Igjen ser vi at samfunnet, skole og kunst går hand i hand. Det er vanskelig å jobbe med kunst og ikke være samfunnsengasjert, sier Østern.

Kunstfagdidaktisk forskning handler om å undersøke, styrke og utvikle kunstfagenes plass i utdanningsløpet. Kort sagt handler kunstfagdidaktikk om hva, hvordan og hvorfor skal man undervise i kunst.

- Mitt professorat gir en mulighet til å styrke dans og bevegelse i utdanningsløpet, men i lærerutdanningen ved NTNU har jeg erfaring med å jobbe med alle kunstfagene - og også kroppøving, der dans har en plass - understreker hun.

I første omgang er det dansens plass i faget kroppsøving hun ønsker å styrke. Hun vil ha ei mer lekende tilnærming til bevegelse. I dag legger kroppsøvingsfaget i større grad vekt på idrett og prestasjon enn dans og skapende bevegelse.

- Lær av Finland

- Barn og unge trenger å bevege seg mer i skolehverdagen. Da lærer de mer og det fremmer bedre helse. Bevegelse, og dans i vid forstand, er veldig viktig for barn. Det kunstfaglige og estetiske, som dansen er en del av, har mye å si for en mer sanselig og variert tilnærming til læring gjennom hele utdanningsløpet.

- Noen vil kanskje si at du ikke er i takt med din tid. Det er ikke satsing på kunstfag som dominerer den skolepolitiske debatten?

- Her er det to motstridende strømninger som står mot hverandre. Mange miljøer innenfor lærerutdanningen ser på kunstfag; praktisk, variert og sanselig tilnærming, som viktig for læring, mens det på politisk nivå har vært fokus på prestasjoner, gode resultater og karakterer de siste ti årene, sier hun.

Østern viser til Finland som hun kjenner godt. Blant annet var det ved Teaterhögskolan i Helsingfors hun tok sin PhD i danskekunst. Den nye finske læreplanen framhever hvor viktig bevegelse og lek er for læring. Derfor skal drama og teater nå være en del av alle fag, slik at elevene kan få jobbet mer variert med det faglige innholdet.

- I Finland sier de seg ikke fornøyd med det de allerede har oppnådd, på tross av gode resultater. De innser at skolen er for kjedelig og lite variert, og at dagens utdanning ikke er god nok til å dekke samfunnets krav. I framtida vil det etterspørres kreativitet, løsning av komplekse problemer som krever mange ulike perspektiver og teamarbeid. Den nye finske lærerplanen ønsker større vekt på flerfaglighet og skapende virksomhet, forteller Tone Pernille Østern.