Kritiker eller hoffnarr

Jeg har hatt noen fredagsspalter i UA i løpet av det siste året og takker med dette for meg. Jeg har benyttet egne innsikter og erfaringer til å forsøke å belyse sider ved NTNU, ikke minst de jeg oppfatter som problematiske. I denne sammenheng er UA sin rolle som uavhengig universitetsavis relevant. For det spiller en rolle hvordan avisa håndterer debatt og kritikk: Skal UA være en avis som søker kunnskap, utvikling og en nyansert debatt eller skal den være en avis som først og fremst ønsker konfrontasjon og høy temperatur? For dem som velger å stå fram som kritikere blir det vesentlig at risikoen for å havne i rollen som hoffnarr blir så liten som mulig.

Selv er jeg opptatt av åpne prosesser og tydeliggjøring av standpunkter og begrunnelser, blant annet for utviklingen av NTNU. Både i rollen som fagperson med kunnskap blant annet i organisasjonsfeltet, og med bakgrunn i erfaring som ansatt i en årrekke ved NTNU, opplever jeg å stå støtt som intern kritiker. Begge rollene gir meg innganger til å løfte fram spørsmål knyttet til prioriteringer og beslutninger ved NTNU som jeg mener er problematiske eller mangler faglig grunnlag. Målet med ytringene er alltid å forsøke å påvirke praksis, og da gjerne ved å løfte fram perspektiver fra eget fag som kan belyse aktuelt saksfeltet på nye måter.

Kritiske ytringer er ikke uten risiko, særlig dersom de følges av tabloide overskrifter. Jeg er midt inne i en debatt om ADHD-diagnostisering i Adresseavisen, blant annet fordi avisen skaper førstesidestoff 23/5 med en hvem-har-skylda-vinkling. En virksom samfunnskritikk i et landskap med så mange ømme tær blir vanskelig fordi avisene bidrar til å skape overfladisk debatt heller enn reflektert dialog. Men trenger UA å gjøre som dagspressen?

I kritikken av SVT-dekanus’ rektorstøtte i UA 2. mai gjør UA min handlingskritikk til en personkarakteristikk, og nekter å endre overskriften til en som bedre representerer min kritikk. Redaktør Oksholen mener i epost til meg samme dag at ”dette er vanlig i media”. Trenger det å være vanlig i UA? Kollega Arve Hjelseth drøfter for øvrig samme tematikk i Panorama i dag.

UA-redaksjonen greier heller ikke å følge opp saken mellom prorektor Kari Melby og undertegnede, etter Melbys nedlatende svar på min kritikk at Toppforskprinsipper. UA-redaktør skriver til meg i en epost 21. mars at ”eg tenker at problematikken omkring kriterier for Toppforsk-midler er godt nok dekka, så vi lar det ligge inntil videre”. Det var jo aldri bare for å “få saken dekket” at jeg la hodet på hoggestabben, men fordi jeg mente at prinsippene var problematiske for NTNU sitt breddeargument og at en åpen diskusjon om dette kunne være viktig for en del av fagmiljøene, og kanskje til og med presse fram en diskusjon om endringer. Etter denne kommentaren fra UA-redaktør følte jeg meg rett og slett brukt, fordi åpenheten om Toppforsk også hadde en personlig kostnad.

Og det er da den ubehagelige hoffnarrfølelsen sniker seg innpå. Hoffnarren, som har som eneste oppgave å skape moro og liv og røre, som kanskje kan koste på seg litt sarkasme, men som ikke egentlig tas seriøst, og som i alle fall ikke kan endre noe som helst. Om kritikere opplever seg i en slik rolle dør den lille internkritikken som fortsatt finnes. Er det så Universitetsavisa sitt ansvar å dempe hoffnarrfølelsen? Kanskje ikke? Eller kanskje i noen grad? I alle fall mener jeg at NTNU vil være tjent med et forum hvor intern kritikk ikke tabloidiseres, og hvor en standhaftig redaksjon ikke slipper kritiserte ledere så lett. En redaksjon som evner å hente svar fra de kritiserte vil dempe følelsen av å delta i et narrespill. På denne måten vil kritikken bli mer virksom og kanskje noe som flere finner verdt å bruke tid og ressurser på.

Og da takker en kritisk hoffnarr for seg.