Rolfsen på en fredag:

Vote for the Sheriff! Skråblikk på valgkamp i USA

- Hvor ble det av ølet, undrer vår fredagskommentator.

Monica Rolfsen er, foruten å være gjesteskribent i Universitetsavisa, professor og instituttleder ved Institutt for Industriell Økonomi og Teknologiledelse ved NTNU og påtroppende dekan for det nye Fakultet for økonomi.
Publisert Sist oppdatert

Vi er inne i avslutningsrundene med nominasjonsvalg i USA, og det er bortimot helt klart at valget i november kommer til å stå mellom Hillary Clinton og Donald Trump. Mange i Norge heier på Hillary. Dersom hun vinner er det resultatet av en langspurt som startet for ti år siden. Valget i 2006 markerte starten på misnøye med republikanerne, og endte i en markert fremgang for demokratene. To år senere ble Barack Obama valgt til president.

Men valgkamp i USA handler ikke bare om presidenter, senatorer og guvernører. En lang rekke andre posisjoner er også gjenstand for stemmegiving i dette mangfoldige landet. Høsten 2006 hadde jeg permisjon fra undervisning ved NTNU og mine daværende politiske verv, og befant meg på sabattsår i USA. De første månedene var det befriende å slippe å bruke fritiden på å lese reguleringsplaner og andre mursteiner av kommunale sakspapirer. Men da valgkampen startet, seg abstinensen tungt innover meg. I november var det valg på representanter i nasjonalforsamlingen og guvernører i delstatene. Jeg bodde i delstaten New York. Hillary Clinton stilte som senator for tredje gang, og demokraten Eliot Spitzer utfordret republikaneren Pataki om guvernørstillingen som sistnevnte hadde besittet i en mannsalder. Dette burde jo bli riktig spennende.

Som politisk nerd skulle jeg vært euforisk over gode meningsmålinger. Jeg gledet meg sammen med Hillary over den solide nesestyveren som så ut til å skulle bli påført George Bush. Jeg så frem til en kommende mulig kursendring i utenrikspolitikk, forhold i arbeidslivet og kanskje et snev av miljøpolitikk? Det var lov til å håpe.

Men samtidig var jeg temmelig skuffet. Selv om jeg tilsynelatende bodde midt i smørøyet i Hillarys egen stat, merket jeg ingenting til valgkampen. Inndelingen i valgkretser og topartisystemet gjør at kandidatene bruker kreftene sine kun der noe står på spill. I det ultrademokratiske distriktet mitt var det absolutt ingenting å hente for republikanere, og følgelig ingen valgkamp. Hillary Clinton var ikke å se, ikke en gang valgplakater med navnet hennes på var synlig noe sted i universitetsbyen Ithaca. I valget til Representantenes hus gadd ikke republikanerne en gang å stille motkandidat. Guvernørvalget var mer omdiskutert, men det var minimal spenning også her. Valg av vår lokale kvinne til delstatens folkevalgte forsamling i Albany var et eneste langt gjesp, Barbara Lifton så ut til å dra i land en overlegen seier - igjen. I hele oktober og november kunne jeg til min store skuffelse spasere fritt gjennom den bilfrie bykjernen i Ithaca uten å motta en eneste brosjyre, løpeseddel, ballong, drops eller følelsesladet tale. Det var ikke til å holde ut.

Det var kun ett lokalt spenningsmoment: Valg av sheriff! For oss fremstår det litt merkelig å skulle velge mellom sheriffer fra ulike politiske partier. Men slik var det. Tradisjonelt pleier sheriffer å være republikanere. Men i de foregående seks årene hadde sheriffkontoret i Ithaca vært ledet av demokraten Peter Meskill. Murring mot Meskills regime hadde imidlertid funnet sted den siste tiden, blant var det et eller annet med driften av det lokale fengselet folk ikke likte, men som jeg aldri helt fikk tak på. Fengslet hadde en sterk plass i folks bevissthet. Til morgenkaffen kunne jeg i Ithaca Journal daglig lese hvor mange menn og kvinner i ulike aldre som til enhver tid befolket fengselet, og hva de skulle få til middag samme dag.

Meskill hadde to motkandidater. I tillegg til republikaneren Robson stilte en av hans egne ansatte, Tim Little, som uavhengig kandidat. Plakater med Tim Littles navn var det eneste synlige valgmateriale i denne byen. Annethvert hus i mitt valgdistrikt oppfordret forbipasserende til å gi sin stemme til Little. Denne uavhengige sheriff-kandidaten var afroamerikaner, og Ithaca har «diversity» som en av sine sentrale verdier. Men mine kilder i det lokale demokratiske partiet skumlet om at Little var kjøpt, betalt og plantet av republikanerne i den hensikt å splitte progressive stemmer, for dermed å bane vei for den republikanske kandidaten. Dette dramaet nådde sitt høydepunkt da Barbara Lifton påsto dette i lokalpressen. Det førte til et ras av leserinnlegg. Trodde Lifton at velgerne var dumme? Trodde hun de valgte kun etter hudfarge? Og antydet hun at Little ikke var kvalifisert? Og Meskill fulgte opp med daglige, fargerike innstikk i avisen med reklame for seg selv. 

Det ble påkrevd for meg å utforske denne valgkampen nærmere. Dette behovet delte jeg med en annen norsk politisk nerd jeg hadde truffet, en ung Høyrepolitiker som befant seg i utlendighet som utvekslingsstudent. Vi bestemte oss for å delta på demokratenes lokale valgvake, som jeg ad omveier hadde skaffet meg rede på. Den skulle foregå i lokalene til Rørleggernes fagforening i State Street.

Vi la i vei til fots nedover State Street denne fortsatt varme tirsdagskvelden i november. I bagasjen hadde vi ganske overlappende erfaringer fra valgvaker i våre respektive partier gjennom en årrekke. I rørleggernes forening drev et titalls valgkampmedarbeidere med å henge opp flippoverark med valgresultater, de andre tilstedeværende satt med blikket festet på TV skjermen. Det hele så lovende ut, flertall i Representantenes hus var innen rekkevidde.

Men noe var veldig, veldig galt med denne valgvaken. «Hvor er ølet», hvisket min venn, i et lett desperat tonefall. Våre valgvaker hjemme i Norge ble jo ofte temmelig fuktige affærer, når sant skal sies. Vi konkluderte med at denne tørken sikkert var midlertidig, og at de kom til å feire etterpå. Like etter kom mange nye, slitne valgkampmedarbeidere bærende på løpesedler, plakater og T-skjorter jeg ikke hadde sett snurten av gjennom hele perioden. Hvor hadde de vært? Det viste seg at nabo-distriktene hadde hatt mye mer valgkamp enn vi. Det var første gang jeg så en løpeseddel. Altså bortsett fra sheriffens innstikk i avisen. En del journalister flokket seg rundt en dame i 50-årene. Jeg spisset ørene. Kunne dette være Barbara Lifton?

Lederen i lokallaget forsøkte brått å få ørens lyd. Hun annonserte at sheriffen «vår» så ut til å vinne en komfortabel seier. Folk jublet, og det hele begynte å ligne på noe. Like etter ankom han, i cowboyhatt. Damen i 50-årene viste seg å være sheriffens kone. Han hadde også med datteren. Meskill holdt en kort tale, og takket oss for all støtte gjennom denne krevende tiden. TV-kameraene var påslått. Sheriffen felte et par tårer, og takket sin kone og datter spesielt. Det slo oss at tenåringsdatteren hadde tjent på å la være å blåse digre tyggegummibobler i dette rørende øyeblikk. Han avsluttet med å takke Barbara Lifton for å ta belastningen med å skrive brevet. Akkurat da ankom Barbara selv, og takket på sin side for all støtte til sin kampanje. Klimaks ble nådd da Meskill, fortsatt med tårer i øynene, gikk opp på podiet og ga henne en klem. Vi klappet sammen med de andre, mens vi lurte litt på hva som ville skje den dagen Barbara ble tatt av Peter for å kjøre for fort, eller for å snuske på skatten? 

Så ble det annonsert at vi skulle videre til en pub. «Og der skal det feires», ropte partilederen entusiastisk. «Nå har kandidatene i New York tatt alle seiere, det er opp til resten av nasjonen å følge etter», tilføyde hun, litt svulstig. «Endelig!!», mumlet min øltørste venn, og vi fulgte strømmen ut døra. Ute på gaten gikk det opp for oss at alle andre enn vi kjørte bil til valglokalet, og at puben slett ikke lå rett over gaten. Vi fikk sitte på med Barbaras sekretær. Vi ankom puben, kjøpte endelig en øl, og ble tilbudt ost, kjeks, spekepølse og storskjerm. Vi hørte følelsesladede seierstaler fra nyvalgte demokrater landet rundt, og om hvor uendelig mye familiene deres betydde. Vi reiste oss for å kjøpe en ny øl. Nå var vi i gang!

Men brått var lokalet tomt. Bare partilederen og hennes nærmeste nippet til rødvin, mens sheriffen holdt hoff i baren. Var dette det hele? De hadde vunnet sin største seier på 64 år, og feiret med en halvtimes kjeks og ost? «Vi feirer da mer enn dette selv når vi taper», oppsummerte min venn. Men det ble symptomatisk for hele valgkampen: Alt var usynlig, bortsett fra sheriffvalget. Og sheriffen var den eneste i lokalet som bar preg av noe som minnet om feiring.

Vi gikk slukøret hjemover, vandrende langs en gate med døgnåpne og folketomme kjøpesentra. Vi hadde vunnet, kanskje var dette starten på et håp om en bedre verden? Eller ville det bli mye av det samme? Jeg sukket litt, og tok meg i å ønske at jeg heller hadde dratt over grensen til Pennsylvania denne tirsdagskvelden. Der hadde adskillig mer stått på spill.