- Jeg har hatt stor glede av å gå opp til eksamen

Professor Arnulf Kolstad stortrives som student. Snart begynner 74-åringen på sin tredje doktorgrad.

Etter 25 år som professor ble Arnulf Kolstad student igjen i 2013. Her er han på et orienteringsmøte for nybakte litteraturstudenter. Tre år etterpå er han i ferd med å fullføre masteroppgaven.
Publisert
Vitebegjærlig: Alltid noe nytt å lære.

I disse dager sitter Kolstad hjemme og skriver. Eller han hygger seg med oppgaven, som han sier til UA. I løpet av høsten leverer han nemlig sin masteroppgave i Allmenn litteraturvitenskap.

En nesestyver gjorde at han meldte seg opp som student. Nå er han bitt av basillen.

Ble student framfor emeritus

Det vakte nemlig en viss oppsikt i 2013 da den profilerte professoren ved Psykologisk institutt ble nektet emeritus-status. Spesielt tungt var det at han ikke lenger hadde tilgang til sin mangeårige NTNU-epost. For å omgå avslaget fra SVT-fakultetet, meldte han seg opp som student.

Etter mye fram og tilbake – og med nye koster i ledelsen – snudde institutt og fakultet og ga ham emeritus-status likevel.

Men tre år etterpå er han fortsatt litteraturstudent. Masteroppgaven handler om en av bøkene til den kinesiske nobelprisvinneren i litteratur, Mo Yan. Boka heter «Store bryster og brede hofter».

- Den skal jeg sette tenna i og kose meg med, smiler Kolstad.

LES OGSÅ: Professoren som ble student igjen

Kinesisk realisme

Det er en godt skolert professor, unnskyld student, som redegjør for problemstillinger han tar for seg i oppgaven. Han prøver å se sammenhengen mellom europeisk realisme og kinesisk. For kineserne var de greske tragediene og Aristoteles ukjent fram til 1900-tallet, og de har helt andre referanser for sin litteratur enn det Vesten har. Kolstad vil se nærmere på hvilken utvikling realismen har hatt i Kina.

«Store bryster og brede hofter» er en familiekrønike som gir et godt innblikk i Kinas historie, fra avskaffelse av keiserdømmet, revolusjon, «Det store spranget», kulturrevolusjonen. I oppgaven ser han også på om boka kan sees på som en realistisk roman eller om den bør kategoriseres på annet vis.

- Det er kjempeinteressant. Og Mo Yan prøver ikke å skjønnmale, men kritiserer når han mener det er grunn til det. Han er medlem av kommunistpartiet, men driver samtidig en knallhard kritikk av kinesisk politikk. Han vil få fram sannheten. Det gjør bøkene hans lærerike og gjør at de er stor litteratur, sier han.

Den evige student har hatt stor glede av litteraturstudiene.

- Det å få tilgang til litteratur på en annen måte enn før, og å se sammenhenger mellom politikk, filosofi og litteratur har vært helt fantastisk.

Null eksamensangst

Nå lurer kanskje noen på hvordan det er for en grånende professor å havne blant medstudenter som er 50 år yngre. Helt uproblematisk, forsikrer Kolstad.

- Studentene er veldig hyggelig å ha med å gjøre. Jeg har ikke opplevd at jeg ikke hører hjemme sammen med dem. Jeg har ikke vært interessert i å stikke meg fram, det har jeg ikke hatt noe ønske om. Jeg har prøvd å være som dem og rekke opp handa av og til.

Foreleserne er han også strålende fornøyd med. De er kunnskapsrike og flinke til å formidle.

- Jeg har hatt ekstra stor glede av å gå opp til eksamen. Da har jeg gledet meg som en unge, skyter han inn.

- Hæ! Du er den første jeg noen gang har hørt si noe sånt?

- Det er en kjempeanledning til å sette seg ned i 6 timer og skrive ned alt du vet. For et privilegium. I tillegg leser noen det du har skrevet. Jeg har tatt så mange eksamener jeg kunne. Eksamensangst aner jeg ikke hva er.

Arnulf Kolstad har et viktig ærend med å stille opp til intervju om sitt liv som student. Han mener flere bør gjøre det samme. Og alder er ingen hindring.

- Pussig at ikke flere gjør det samme som meg. Det er fri adgang til universitetet og til forelesningene. Alle kan benytte seg av muligheten til å bli klokere og til å få mental trening.

LES OGSÅ: Arnulfs kamp

Gamliser kan redde humaniora

Ikke minst har han noen tanker om at dette kan bli en redningsplanke for humanoria i en situasjon der noen av fagene har for få studenter.

- Pensjonerte akademikere, gjerne lærere, som har litt bakgrunn fra før, burde strømme til humaniora. Tenk alt det de har å by på: litteraturvitenskap, filosofi og språk.

Den tidligere professoren i psykologi vil gjerne slå et slag for humaniora. Fagene er viktige og må reddes.

- Kunstens betydning for samfunnet skal vi ikke undervurdere. Den er like viktig i det lange løp som oljeteknologien, selv om sistnevnte skaper penger.

Og nå blir han alvorlig. Han liker ikke alt snakket om karriere og at utdanning kun har ett formål: å skaffe seg en godt betalt jobb etterpå.

- Nå fokuseres det på hva fagene kan brukes til, man får et instrumentelt forhold til å studere ved et universitet. Gleden ved fagene blir borte. Da blir det så som så med fornyelse og nyskaping. Det handler om ytre belønning framfor indre glede av å forstå noe. Det er synd at universitetet har bidratt til at studentene først og fremst skal tenke på karrieren, sukker han.

Han forteller at da han i sin tid gikk på NTH, i 60-årene, var det utenkelig å arrangere karrieredager.

- Jeg ante ikke hva en CV var før jeg sluttet på NTH, smiler han.

LES OGSÅ: "Humaniora handler om å utvide horisonten"

Det var ved NTH han først startet som student. Her utdannet han seg til sivilingeniør. Senere ble han doktor ingeniør (dr.ing) og dr.philos med sosialpsykologi som fagområde.

Men to doktorgrader holder ikke når man er evig vitebegjærlig. Nå vil han snart gyve løs på sin tredje:

- Jeg gleder meg til å møte doktorgradsstudenter og bli med på seminarer, kurs og konferanser. Og sitte å hygge meg med å skrive en lengre avhandling. Dette er con amore, jeg har glede av å fordype meg, og det er bra for meg med struktur og input fra andre, sier han.

Etter intervjuet med UA skal han videre til Dragvoll. Han bare må få med seg forelesningene til litteraturprofessor Knut Ove Eliassen. Deretter er det å komme seg hjem igjen, for å skrive enda litt mer på masteroppgaven.

LES OGSÅ: Fire faglærere om Terry Eagletons varsko for humaniora