Stråmann, stråmann, bukken min…

En førsteamanuensis og en professor har seg i mellom kokt sammen noe av det underligste jeg har lest på svært lang tid. Og jeg leser mye rart. Under dekke av en sunn skepsis mot teknologi leverer de inn en snodig søknad om litt pedagogisk etterutdanning. Grunntesen deres er at teknologien er til hinder for læring. Min tese er derimot at det er de selv som er det.

Jeg tar et utvalg av påstandene deres punkt for punkt, og om jeg virker krass og gretten, så har jeg blitt oppfattet riktig. Jeg drømmer om at vi snart kan begrave debatten om teknologi eller ikke teknologi, og kanskje komme oss litt videre. 

Først ut er påstanden om at PowerPoint har gjort det unødvendig for foreleser å forberede seg. I tidligere tider måtte man holde styr på både lysark og manus, kan de to fortelle. Hele to (2) hjelpemiddel på samme tid. Dette var krevende, og det var ikke uvanlig at foreleserne var utslitt etter forelesning. Man kunne få spørsmål fra studentene og noen ganger fikk man gode diskusjoner. Tross dette iherdige arbeidet måtte man likevel forberede seg til neste års forelesninger, beretter de videre. 

Dette er gresk for meg. Hva er det med digitale presentasjoner - som i praksis er lysark, bare lagret på en datamaskin i stedet for i en perm - som fjerner forberedelsesarbeidet til det man skal si, hvilke diskusjoner man ønsker å starte, til å finne det som trigger gnisten i foreleser og studenter? Hva er det med dette som tar bort behovet for faglig oppdatering av emnet og av foreleseren?
Kunne man ikke også bruke om igjen lysark eller legge manuskript i en skuff til neste år? Hva er det med bruk av PowerPoint som umuliggjør gode spørsmål og diskusjoner med engasjerte studenter? Selvsagt ingenting.

Her skal dere få et gratis tips med en gang: bruk noe av teknologien tilgjengelig til å få studentene til å sende inn spørsmål i forkant av forelesning eller seminar. Dette sørger for bedre forberedelser og mer interessante diskusjoner, pluss at man bedre utnytter studentenes samlede kapasitet til å finne de gode spørsmålene. Ikke bli overrasket om en eller to av dem stiller bedre spørsmål enn deg. Mye smartere enn å kreve at det vage “deltakelse i undervisning” skal inn som endel av karakteren, som de to foreslår. Vinn - vinn og voilá.

Påstand nummer to: “videoforelesninger gjør at folk ikke møter opp”.
Dere har en påstand, jeg har en annen: Videoforelesninger gjør det mulig for folk som er forhindret fra å delta, å likevel være med. Dette trumfer at et fåtall ikke orker å stå opp. Det er en veldig enkel måte å demokratisere utdanning på. Videoer løser ingenting alene, men det er heller nichts, nothing & nada som verken starter eller stopper med videoer. Om noen lar være å gå på forelesningene deres, så ville jeg rettet lykta i en annen retning enn mot videokameraet. Om alt ved oss som forelesere kan erstattes av en video, er det da virkelig videoen som er hovedproblemet?

Påstand nummer tre: tilfeldige uanmeldte stikkprøver under forelesningene vil kunne få orden på oppmøtet.
Ja, det kan nok stemme. Og så da? Skal vi gjøre universitet og høgskoler enda mer lik videregående skole? Hvorfor skal vi belønne oppmøte framfor faglig innsikt, ferdigheter, analyse, you name it! Hvorfor? Dette har ingenting med sunn skepsis mot teknologi å gjøre, det er utelukkende et ønske om kontroll, men over hva? Over læring og innsikt? Nei, over tilstedeværelse. ? Det finnes helt sikkert fag som har behov for krav om oppmøte, og i så fall: kjør på. For mange teoretisk baserte emner, derimot, er dette behovet temmelig lite akutt. Du kan teste nøyaktig de samme ferdighetene ved hjelp av - trommevirvel - enkel teknologi. Da flytter du selvsagt fokus bort fra tiden med deg, og over til det faglige, men det er kanskje en pris vi kan være villige til å leve med.

Påstand nummer fire: “studentene tar ikke lenger notater fordi alt er tilgjengelig”.
Hvor tar dere dette fra? Siden vi åpenbart er anekdotisk styrt her, så kjører jeg på med det samme: i mine seminarer, grupper og forelesninger, så noterer studentene som bare det. Fordi vi diskuterer, presenterer for hverandre, grubler, vi arresterer (ofte meg), og det er slett ikke gitt hvor vi havner. Dette funker åpenbart ikke over alt, men sånn er det altså hos oss. Notering og en kaffeprat førte i gamle dager til at studentene lærte av hverandre, forteller artikkelforfatterne videre. Igjen føler jeg på kampen mot stråmenn. Har noen gått ut og sagt nei til kaffeprat? Har noen gått ut for å forhindre at studenter tar notater? Ikke så vidt meg bekjent. Jeg kunne faktisk ikke vært mer enig med dem, og kan trøste med at ingenting er forandret. Faktisk så finnes det mange gode muligheter for notater og samarbeid, også med bruk av teknologi.

Jeg er veldig enig med dem i at fysisk tilstedeværelse er et supert utgangspunkt for mennesker som ønsker å arbeide sammen. Jeg har videre 11 års erfaring med å lage og gjennomføre fjernstudier, og jeg behersker det godt, men jeg foretrekker fortsatt å møtes. Samtidig så har jeg altså lært meg å bruke blant annet videoer. Det er fullt mulig å lage gode miljøer for læring i store og små grupper der man sitter langt fra hverandre, enten geografisk eller av andre årsaker. Når jeg samarbeider (om læring) via nettet med folk som sitter et kontinent unna, for eksempel på Nicaraguas østkyst, i Haiti eller i Colombia, så føler jeg ikke at teknologien er et hinder for læring. Tvert om.

Vi skal sloss sammen mot ledelsen med nebb og klør dersom de ønsker å bruke videoer som en måte å redusere ressurser til undervisning på, og jeg er ikke av dem som mener at alt på død og liv må digitaliseres. Om man har grunner til å være lokal, så skal man være lokal. Og jeg vet veldig godt åssen det føles at folk ikke møter opp når jeg skal snakke eller jobbe med studenter. Det er noe dritt. Jeg har også ligget våken og grubla på hvorfor ingen stiller spørsmål, eller møter opp eller engasjerer seg i fagene mine. Vi er 100 prosent enige - her også - om at det er læring som er det viktigste. Det er læring jeg grubler på, og det er opplegg for læring jeg forsøker å få til, hver eneste gang jeg lager noe på jobb, både når jeg lykkes og når jeg går på trynet. 

Dessverre har det aldri vært verken PowerPoint eller eksistensen av videoformatet som har ligget i slutten av svaret mitt når jeg ligger der med nesa i grusen og snufser. Men gud, så deilig beleilig det må være å ha det sånn.