Mooc-pionér Arne Krokan:

”Byråkrati og juridiske hindre ligger i veien”

Tre år etter at han lanserte Norges første Mooc, er digitalmisjonær og professor Arne Krokans vei i online-universet fortsatt brolagt med utfordringer.

Professor Arne Krokan
Publisert Sist oppdatert

For 3-4 år siden ble Moocs, massive åpne onlinekurs, i regi av verdens ledende universiteter spådd å revolusjonere høyere utdanning. Så ble det ganske stille. På den norske portalen Mooc.no tilbys 18 kurs, ett av dem er Arne Krokans ”Smart Læring”.

- Hva har egentlig skjedd – og hva har ikke skjedd?

- Ved NTNU har det ikke skjedd så mye. Forskjellen fra tre år tilbake er at kursene ikke tilbys som Moocs, men som fleksible kurs på nett. Årsaken er at det er veldig krevende å tilby dette, og at ingen vil betale for det, sier NTNU-professoren.

LES OGSÅ: Fra massiv til minimal interesse

Mooc-revolusjonen kom aldri til Norge

Heller ikke Smart Læring er en Mooc i tradisjonell forstand. Det tilbys som et gratis nettkurs, men bare for dem som vil ta eksamen. Krokans første Mooc, ”Teknologi og samfunnsendring” har 50 betalende studenter dette semesteret.

Krokan, som selv satt i Mooc-utvalget NTNUs prorektor Berit Kjeldstad ledet, mener Mooc-revolusjonen aldri kom hit til landet.

- Utvalget hadde forslag til flere tiltak, blant annet om en nasjonal infrastruktur. Siden har det ikke skjedd noe mer, sier han.

Selv har han gått fra å være superoptimist til å innta en mer resignert posisjon.

- Denne typen studietilbud passer ikke automatisk inn i måten høyere utdanning er designet på, mener han.

Tenkte ikke på utfordringene

- Undervurderte, eller overså du utfordringene?

- Jeg tenkte ikke på utfordringene. Jeg tenkte bare på at dette ville jeg gjøre, og jeg ville bevise at det var mulig å få til. Jeg spurte heller aldri noen om lov til å sette i gang, og det var ingen som spurte om vi hadde lov heller. Det var en positiv bølge.

I dag sier han at Mooc bare er en leveranseform.

- Det vi er nødt til å endre, er måten vi og studentene lærer på. Det kan vi gjøre med det digitale. På samme måte som tavle og kritt er hjelpemiddel for forelesninger, er det digitale hjelpemidler for innovative læreprosesser.

Fra 1 000 til nesten ingen studenter

Den første Mooc-en «Teknologiendring og samfunnsutvikling” hadde over 900 påmeldte høsten 2013. Rundt 50 tok eksamen og fikk kursbevis de to første semestrene. Ett år etter var det langt færre som meldte seg på, og nesten ingen som gjorde noe på kurset. Heller ikke Krokan, som mente nettopp det var forklaringen.

- Jeg foretok meg absolutt ingen ting for å fortelle om kurset, og gjorde lite underveis for å stimulere dem som tok det, fortalte han til UA.

I dag sier han at en må jobbe kontinuerlig med å gi tilbakemeldinger til deltakerne.

- Kurset vi har nå med 1000 deltakere er krevende å følge opp. Uten teamet vårt ville det ikke vært mulig å tilby dette, sier NTNU-professoren.

Byråkrati og New Public Management

Han har også støtt på andre bøyger, som byråkrati og New Public Management-krav.

- Vi fikk penger fra både rektors pott, fra fakultet, institutt, Norgesuniversitetet og Senter for IKT i utdanningen da vi startet. Alle ville vite akkurat hvordan deres penger var brukt. I tillegg gikk prosjektet på tvers av institutter. Det ble et forferdelig styr å finne ut hvilke og hvor mye penger som var brukt til hva og hvor mye som var igjen, sier Krokan.

I tillegg var det folk inne som gikk på 3-måneders kontrakter gjennom hele prosjektet, finansiert av ulike pengepotter. Krokan beskriver kontrollmekanismene som ille. De ble for eksempel spurt hvilke publikasjoner som var finansiert av midlene fra rektors pott.

- Det er som å spørre en 100 meterløper som trener til OL om hvilke løp han har vunnet på grunnlag av ett bestemt av flere kosttilskudd, sier professoren.

Tilbyr dårlig grunnlag for læring

- Du sier at vi ikke har et administrativt system eller regime som støtter innovative, digitale og fleksible læringsformer. Men kan det hende at det overhodet ikke handler om alt dette, men om at digitalfundamentalister som deg undervurderer folks behov for menneskelig kontakt?

- Nei. Ikke i det hele tatt. Det er to typer virkelighet, den virtuelle nettbaserte kommunikasjonen og den som er ansikt til ansikt. Begge er like virkelige. Problemet er at mye av det vi tilbyr i dag gir dårlig grunnlag for læring. Det er ikke variert nok, studentene får ikke nok input, eller vi bommer på nivået studentene er på.

Krokan nevner matematikkundervisning i grunnskolen, der 42 prosent av elevene som tok avsluttende eksamen i matematikk i fjor fikk karakter 1 eller 2.

- Mye tyder på at det er måten undervisningen skjer på som ikke fungerer. Også NTNU har studier med enormt frafall. Med et frafall på opp mot 80 prosent på lektorutdanningen i realfag ved UiO, må en kunne spørre om det vi driver med er optimalt, sier Krokan.

Må diskutere hva som gir best læring

- Du strør om deg med begreper som teknologiplattformer, Canvas, HTML, LMS-funksjonalitet, Twitter, twittersøk, tagging, Facebook-grupper og diskusjonsforum. Alt skal smeltes inn i læringsdesignet. Kan det rett og slett bli for fragmentert og skremmende uhåndterlig for mange undervisere?

- Ja, det tror jeg absolutt. Men jeg er rundt på veldig mange steder, holder foredrag og snakker med folk. Jeg snakker ikke bare om læring, men om digitale prosesser og kunstig intelligens, om ting som endrer samfunnet. Om vi ikke snakker om dette, blir vi bare sittende. Det må gå an å diskutere hva som gir best læring, og hvilke muligheter som finnes for å designe læreprosesser som fungerer bedre.

Ikke viktig om 2 av 10 000 fullfører

Det skal mye til for å rokke ved Krokans optimisme på digitale læringsformers vegne. At bare beskjedne 2-10 prosent fullfører Moocs med å ta eksamen er heller ingen demper på entusiasmen.

- Hva så? De fleste deltakerne ville antakelig ikke tatt kursene om de ikke hadde vært på nett. Og uansett: om 2 prosent av 20 000 fullfører, så er jo det fantastisk mye bedre enn 40 prosent frafall i et auditorium, sier han og fortsetter:

- De som sitter i auditoriet tar opp plass for andre. Universitetets logikk er at man tar opp dem som har best karakterer, i håp om at de også mest sannsynlig fullfører studiet. Men det er jo ikke nødvendigvis slik at dette er de som er best egnet. Auditoriumsundervisning er et knapphetsgode. Digitalundervisning er det ikke. Det spiller derfor ingen rolle om bare 2 av 10 000 fullfører, for de andre har høyst sannsynlig også lært noe.

Bedre læring online?

- Du snakker hele tiden om læringsutbytte. Hva vet vi egentlig om læringsutbyttet hos de som tar Moocs?

- Det kommer vel an på hva en mener med læringsutbytte. Moocs i seg selv gir ikke bedre læring enn mye annet, men ved å kombinere det med adaptiv læring kan vi antakelig gjøre det eklere for mange å gjennomføre fag som matematikk. Ved Arizona State University har de testet dette med positive resultater.

- Adaptiv læring er noe NTNU også forsker på, men pussig nok er det informatikerne og ikke pedagogene som viser mest interesse for dette.

Fra Mooc til Smooc og Pooc

Krokan forteller at hele grupper, eksempelvis hele lærerstaben ved en skole, tar kurset "Smart Læring". De har samlinger, jobber sammen, noe basert på felles leveranser, noe gjør de hver for seg. Det er et eksempel på at man kan ta et digital innhold, skape en arena der folk møtes og studerer sammen.

- Vi gjør slik læring mulig. Her om dagen publiserte en gjeng fra Surnadal bilde i kursets Facebook-gruppe der de satt sammen med kaffekanna i midten og arbeidet med ukens modul. På Årstad vgs I Bergen er over 100 lærere i gang med kurset.

Moocene har gått fra å være massive, åpne og gratis – til å bli stadig mer differensierte tilbud. De har gått fra Mooc til Smooc og Pooc –små åpne online kurs og private åpne onlinekurs.

- Vi ser økt differensiering. I læringsdesign, i bruksområder og i målgrupper, sier Krokan.

Debatt om krittnisser

NTNU-professoren har selv satt i gang en debatt om forelesningens posisjon i høyere utdanning. Han har gått ut mot de tradisjonsbundne underviserne som han kaller krittnisser. Selv om han nærmest beskyldes for å være en monoman, arrogant og enøyd digital fundamentalist, er han glad for debatten.

- Jeg sier ikke at forelesninger ikke er en bra undervisningsform, men de er vel ikke best i alle sammenhenger. Jeg skjærer ikke alle over en kam, og jeg har ikke angrepet noen personlig. Jeg har stilt spørsmål ved om det er smart å gjøre til hovedregel at nesten 90 prosent av undervisningen i høyrere utdanning i Norge benytter en læreform utviklet for flere hundre år siden. Den gang ble det slik fordi en ikke hadde teknologi til å gjøre det på andre måter. Det har en nå.

Kan få til fantastiske ting - om man vil

Han viser også til NTNU-rektor Gunnar Bovims tweet da han nylig besøkte UC Berkeley: "Guide at @UCBerkeley: 36000 students, whereof 25000 are undergraduate. All invited to do research with faculty. Good idea for us at @NTNU?"

- Svaret er at hvis krittnissene får bestemme, kommer det ikke til å skje. Men om jeg får bestemme, skulle vi sette i gang å teste ut i mindre skala først. Deretter skulle vi finne ut hvordan vi kunne organisere oss slik at flere kunne bidra – selv om de er studenter. Studenter får til fantastiske ting. NTNUs studenter har faktisk laget en bil som er raskere enn noen bil det går an å kjøpe i hele verden. Vi kan få til fantastiske ting, men da må vi faktisk ville gjøre det.