Klagesaker - et dyrt og tidkrevende spill

Stor ble min forbauselse da det etterpå hopet seg opp med ønsker om begrunnelse for karakteren, 84 i tallet. Dette er rekord. Og tilsvarende var det overraskende at hele 37 studenter etterpå klaget på sensuren (tallet har tidligere typisk ligget rundt 10 til 12 klager).

Vi snakker altså om en eksamen hvor studentene i gjennomsnitt gjorde det bra, så hva kan være forklaringa på disse høye tallene?

- Min hypotese er at dette er et utslag av et taktisk spill som blir mulig på grunn av avrunding fra en poengsum mellom 0 og 100 og over til en bokstavkarakter: Hvis studentene har mistanke om at sannsynligheten for å rykke opp en bokstav er langt større enn å rykke ned, har hen alt å vinne og lite å tape på å levere en klage. Men for å kunne vurdere denne sannsynligheten, må studenten først får vite hvor mange poeng som besvarelsen fikk.

Og her har jeg vært dumsnill: de som ba om begrunnelse, fikk i tillegg til løsningsforslaget (som alle hadde fått), tilsendt sin detaljerte poengfordeling på alle deloppgaver, og totalsummen. Det eneste de ikke fikk, var poenggrensene for konvertering fra poeng til bokstavkarakter. Det ble kjent blant studentene at man kunne få tilsendt sine poeng ved å be om begrunnelse, noe 84 av dem altså gjorde. Neste trekk for mottakeren ble så å vurdere om poengsummen var tilstrekkelig nær det man trodde var grensa for bokstav-opprykk. Sjøl om vi sensorer ikke kunngjorde de nøyaktige "bokstav-grensene", har NTNU offentlig tilgjengelig veiledende grenser, og det som brukes ved den enkelte sensur vil ikke ligge så veldig langt fra disse. De veiledende grensene gjorde det dermed mulig for mange potensielle klagere å konkludere at "jeg har alt å vinne og minimalt å tape". Så 37 studenter leverte klage på sensuren.

To nye sensorer ble oppnevnt slik det kreves, og gikk gjennom disse klagene. Tre studenter fikk medhold og rykka opp en bokstav, de øvrige 34 beholdt karakteren fra første runde. Arbeidet med ekstra sensur kostet instituttet ca. 20.000 kr, altså 6.600 kroner pr. student som fikk endra karakter. Dette er veldig dårlig bruk av ressurser, og av tid.

Hva blir mine konklusjoner etter dette?

1. Til neste år får de som ber om begrunnelse ikke oppgitt poengene som de ble tildelt, men må gjøre avtale med meg om å komme innom kontoret for å få en muntlig begrunnelse.

2. (Dette kan ikke jeg sette ut i livet, men likevel:) I teknologi- og realfag, hvor det er ganske lett å vurdere om et svar er korrekt eller ikke og det derfor er praktisk å sette poeng på deloppgaver, burde karakteren rett og slett vært den totale poengsum (0 - 100), uten å måtte konverteres til en bokstav. Da ville de aller fleste insentiver for å påføre NTNU dette ressurskrevende spillet forsvinne for studentene.

3. (Dette kan jeg heller ikke sette ut i livet, men likevel:) Universitetsloven og/eller forskrifter og/eller NTNUs praksis må endres slik at det ikke er så lett å slenge inn en klage. Hadde det vært opp til meg skulle studenter hatt en klage-kvote, slik at de må ha opptjent et visst antall samlede studiepoeng for å kunne klage på sensur i et eller annet fag. Dermed ville de vite at deres klage-adgang var en begrensa ressurs som de ikke måtte overforbruke.

Studenter som kunder

Til slutt en hypotese om bakgrunnen for det rammeverk vi faglærere er pålagt: Jeg tror at politikere og utdanningsbyråkrater utformer lover og forskrifter på bakgrunn av forestillinger om

- at studentene er en (av faglærerne) slags undertrykt gruppe som må "forsvares". Ja, kanskje burde de med dagens terminologi bli kalt "kunder" (på samme måte som det ikke lenger finnes noe så gammelmodig som "passasjerer" på togene)? Og kundene har jo som kjent alltid rett? - I en slik verden bør karakteren bare betraktes som et innspill til første runde i en forhandlingsprosess!

- at en eksamen på et universitet alltid handler om å skrive et essay om et eller annet (for det var slike eksamener den typiske byråkrat eller politiker sjøl var oppe i da de var studenter), og som kjent er bedømmelsen av slikt av og til temmelig subjektiv, så klageretten er viktig. Mens politikeren og byråkraten kjenner lite til den typen fag hvor svarene er ganske lette å bedømme (teknologi, matematikk, naturvitenskap).

Den manglende innsikten i teknisk-naturvitenskapelig undervisning fra slike som bestemmer rammene for vår virksomhet, er et problem.