Essahli på en fredag:

Kunnskap i polariseringens tid

Fremmedfykten øker, de ytterliggående kreftene vinner fram. Hvor er akademia, spør denne ukas gjestekommetator.

Publisert Sist oppdatert

Kan globalkomparativisme brukes som kur mot fremmedfrykt? Akademia bør ta sin rolle på alvor i en tid der økende polarisering og der stadig mer ytterliggående krefter kjemper om definisjonsmakten over vår virkelighetsforståelse.

Tidligere i år kom Dag Herbjørnsrud med boka ”Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid”. "Kopernikus og hans vitenskapelige revolusjon er blitt en avgjørende skapelsesberetning – slik Snorres Heimskringla er det for nordiske forestillinger om norrøn kultur, slik slaget ved Wien i 1683 er det for Eurabia-tenkere", skriver han.

Problemet med disse kulturelle skapelsesberetningene er at det heliosentriske verdensbildet ble diskutert i India år 400, Snorre beskrev selv æsene som asiater, og muslimer kjempet mot ottomanerne i slaget om Wien, er budskapet til Herbjørnsrud. Gjennom å avdekke sammenhenger og gjensidig påvirkning mellom østlig og vestlig tenkning, argumenterer han for en globalkomparativ tilnærming til idéhistorien og andre fagområder.

Finnes egentlig ”Vesten”?

De symbolske men veldig ultimate grensene mellom ”oss” og ”de andre” er et sentralt virkemiddel i valgkampanjene til Donald Trump (USA), Marine Le Pen (Frankrike), og andre høyrepopulistiske partier i Østerrike og Nederland, for å nevne noen få. Det samme gjelder innenfor ekstrem islamistisk ideologi, der ”vesten” er den store fienden, selve motstykket til alt man selv står for.

Her hjemme har vi en innvandringsminister som benytter den samme retorikken i de tilsynelatende evigvarende debattene om integrering, asylpolitikk, og ”norsk kultur”. Det er vesten mot resten.

Men hva er egentlig ”Vesten” med stor ”V”? Noen entydig definisjon finnes knapt, selv om det også på universitetene brukes betegnelser som ”Vestens filosofi”, ”Europeisk kultur” og lignende for å beskrive emner og studier. I et samfunnsvitenskapelig perspektiv burde denne begrepsbruken problematiseres, nyanseres og undersøkes. Hva er kultur, hva kan vi regne som én kultur? Er det vitenskapelig relevant eller forsvarlig å sette katolske Spania i sør og protestantiske lille Norge i nord under samme paraply? I hvilken grad motvirker eller bidrar akademia til å styrke eller svekke verdensbildene til ytterliggående krefter i samfunnet?

Hvor har alle forskerne gjemt seg hen?

Den offentlige debatten kretser rundt enkeltpersoners opplevelse av virkeligheten. Dette er selvfølgelig greit til et visst punkt. Forskning må vike plassen til fordel for Hege Storhaugs inntrykk skildret i hennes siste bok. Interiørsosiolog Kjetil Rolness bruker sosiolog-tittelen sin i debatter som er langt utenfor hans arbeidsområder, uten at dette noensinne påpekes. Hvor er de kompetente fagfolkene? Det finnes utrolig mye forskning som er relevant i disse debattene. Hvor har alle forskerne gjemt seg hen?

Forskere og andre akademikere har et ansvar her, et samfunnsoppdrag. Uansett hvilken side man står på, eller om man velger å forholde seg nøytral, er de etiske normene om spredning av kunnskap fortsatt like gjeldende. Eurabia-teoretikere er nettopp det, teoretikere. Det er ikke tilfeldig at skikkelser innenfor ekstreme miljøer søker seg til universitetene.

I polariseringens tid, der likheter dempes og forskjeller hauses opp i det uendelige, de fleste av dem svært generaliserte og overdrevne, mange av dem direkte usanne, har akademia en viktig rolle. I Globalkunnskap tar Herbjørnsrud til orde for en reorientering. For en grenseoverskridende og upolitsk tilnærming til historien og nåtiden. Det er viktig å la alle stemmer bli hørt, men det er også viktig å ha kunnskapsinstitusjoner som bidrar med så mye kunnskap som mulig.

Som student ønsker jeg flere nøkterne, kunnskapsrike rollemodeller som både er kritiske til rådende paradigmer, egen posisjon, og som knuser myter med kunnskap.