Campusprosjektet – Gammelt og nytt på Gløshaugen

I disse dager er vi midt oppe i en diskusjon om utviklingen av et samlet NTNU rundt campus Gløshaugen. Det gamle NTH vil bli utvidet mot sør, vest eller nord, eller kanskje sågar i flere retninger samtidig. Enkelte av de innkomne forslagene ser også for seg å plassere bygg inne blant den eksisterende bygningsmassen i området, noe som gjør det aktuelt å se nærmere på hvilke verdier den eldre arkitekturen her representerer.

Historisk er området bygget ut etappevis fra nord mot sør, hvilket betyr at den eldste delen av bygningsmassen befinner seg i nord, nærmest Midtbyen. Lengst nord ligger Hovedbygningen – et imponerende bygg i råhugd stein og med fremtrukket midtparti flankert av åttekantede tårn. Bygget ble tegnet av den da ganske unge arkitekten Bredo Greve i 1901, og sto ferdig i 1910.

For få dager siden forelå juryens dom over forslagene til ny campus i Gløshaugen-området. Av de totalt 36 forslagene gikk fem videre til konkurransens andre omgang. Blant disse er fire valgt ut av juryen selv, mens det siste er «folkets favoritt» inPUT (valgt blant Adressas lesere). I tillegg blir to forslag premiert, mens ett må nøye seg med hederlig omtale.

Når det endelige valget skal treffes vil juryen, NTNUs styre og Trondheim kommune måtte ta stilling til en rekke spørsmål knyttet til utforming og beliggenhet. De 36 forslagene spriker ganske mye når det gjelder hvor de ønsker å plassere hovedtyngden av bygningsmassen. Noen vil utvide mot sør i retning Lerkendal og Hesthagen, noen vil utnytte parkområdet mellom Gløshaugen og Elgeseter gate. Også områder på vestsiden av Elgeseter gate og nedre del av Høgskoleparken blir utnyttet i noen av forslagene.

Personlig har jeg ingen klar mening om hvorvidt NTNU bør utvide den ene eller den andre veien. Det som mest opptar meg er hvordan man kan bygge ut og samtidig ta vare på den eksisterende bygningsmassen på Gløshaug-platået. Innenfor området finnes det både bygninger og parkområder som byantikvaren anser å ha antikvarisk verdi, og hensynet til disse må veie tungt i den videre prosessen. Utfordringen er at flere av forslagene vil lokalisere nybygg på en måte som sterkt utfordrer den eksisterende bebyggelsen. Blant disse finner vi et par av juryfavorittene – Uptown Downtown og JUHU NTNU. Det første foreslår å lage et tilbygg til den gamle hovedbygningen mot O.S. Bragstads plass. Det vil i så tilfelle erstatte bibliotekstilbygget fra 1947, som sammen med Hovedbygget er fredet. Etter tegningene å dømme vil det nye tilbygget dessuten bli mye høyere enn det gamle og dermed fullstendig skjule Hovedbygningen fra sørsiden.

Det mest problematiske forslaget er imidlertid JUHU NTNU. Her foreslår man å rive den likeledes fredete trevillaen, det nåværende Infohuset, som ligger i det vakre parkområdet like vest for hovedbygningen. Hensikten er å føre opp et nybygg som vil legge beslag på hele området mellom hovedbygningen og det internasjonale huset, som er et fredet landsted fra 1850.

I dag, som den gangen den ble bygget for over hundre år siden, ligger hovedbygningen på toppen av bakken, godt synlig fra Midtbyen. Dette er fullt og helt i tråd med arkitektens intensjoner, som ga sitt prosjekt navnet Vis­à­vis Domkirken. Hensikten var altså å orientere Gløshaug-området mot Trondheim sentrum – en idé som understrekes av den arkitektonisk anlagte hagen foran hovedbygningen. Trekker man en rett linje fra byggets hovedinngang gjennom Høgskoleveiens øvre del, i retning Midtbyen, vil linjen krysse plassen foran Nidarosdomen. At Greve valgte å orientere bygningen på denne måten var ingen tilfeldighet, med tanke på at Domkirken, som på dette tidspunktet ennå ikke var ferdig restaurert, var et at våre viktigste nasjonsbyggingsprosjekter.

I likhet med hagen, som er inndelt i kvadratiske felt og orientert omkring en midtakse, er også hovedbygningens fasade strukturert symmetrisk, med vinduer i like tall på hver side. Denne strukturen bidrar til å forsterke aksen mellom Gløshaugen og sentrum, slik at arkitektens intensjon blir synlig og forståelig. Ny bebyggelse tett opp til hovedbygningen vil forkludre balansen og svekke forbindelsen til Midtbyen i visuell og estetisk forstand. Juryen og NTNUs ledelse må derfor ta hensyn både til bevaring av eksisterende bebyggelse og bevaring av landskapet. Oppmerksomhet omkring bygninger på den nordlige delen av platået som grenser opp til den fredete delen av parken vil da være spesielt viktig. (Hva Høgskoleparken er og hvilken del av den som er fredet blir forklart i Kristoffer Furbergs artikkel i UA 17/2.)

Også blant de forslagene som ikke gikk videre til finaleomgangen, kan man finne forslag til sanering av eldre bygninger i NTNUs nærområde. Juryen bemerker da også de problematiske aspektene ved riving av eksisterende bebyggelse, og inngrep i den fredete delen av parken, men uten at dette utdypes videre. Fra NTNUs side er man sikkert mest opptatt av å få fortgang i saken ved å foregripe mulige innvendinger fra kontrollinstanser. Dersom antikvariske myndigheter setter foten ned, kan fylkesmannen komme inn i bildet, og godkjennelsesprosessen ta mye lengre tid. Det er det selvfølgelig ingen som ønsker.

Samtidig sitter altså NTNU på betydelige verdier i form av en historisk bygningsskatt. Kan man ikke da si at universitetet i denne sammenhengen, ved siden av å være byggherre og utbygger, også er (eller burde være) en forvalter av historiske verdier? De premierte forslagene trenger slett ikke forkastes, men nødvendigheten av å ta hensyn til det som finnes av kulturminner i området må kommuniseres klarere til arkitektene.