Ytring:

Bevar fonetikkfaget

Ja, fonetikkfaget har få studenter og man må jobbe med gjennomstrømningen. Men nei, dette er ikke grunn nok til å legge ned fonetikk som eget fag i Norge.

Fonetikk er et anvendbart og forskningstungt fag som bidrar direkte til viktige samfunnsoppgaver i tillegg til å levere kunnskap til en rekke vitenskaper, ifølge forfatterne av dette innlegget. (Illustrasjonsfoto)
Publisert Sist oppdatert

Skrevet av:
Kaja Borthen, professor i lingvistikk, NTNU
Julie Feilberg, leder for studieprogrammet i logopedi, NTNU
Torbjørn Svendsen, professor i taleteknologi, NTNU
Heidi Brøseth, førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap, NTNU
Inghild Flaate Høyem, førsteamanuensis i tysk språkvitenskap, NTNU
Olaf Husby, førsteamanuensis i norsk som andrespråk, NTNU

Varsko her! Ved Humanistisk fakultet ved NTNU i Trondheim har styret ytret ønske om å legge ned Norges eneste bachelor- og masterprogram i fonetikk, altså vitenskapen om språklydene. Begrunnelsen er at disse studieprogrammene har for få studenter og for dårlig studentgjennomstrømning og derfor ikke har livets rett. Ja, fonetikkfaget har få studenter og man må jobbe med gjennomstrømningen. Men nei, dette er ikke grunn nok til å legge ned fonetikk som eget fag i Norge.

Hva skal vi med fonetikk? Fonetikken hjelper oss med å forstå hva språklyder er, hvordan språklydene produseres av taleorganene og oppfattes av øret og hvordan språklyder i ulike språk skiller seg fra hverandre. Vi som skriver denne kronikken er ikke selv fonetikere, men vi vet hvor viktig fonetikken er for andre fagfelt, som språkvitenskap, logopedi, audiologi og språkteknologi. Dessuten bidrar fonetikken direkte til viktige samfunnsoppdrag. Alle språkstudier har språkets lydsystem som en viktig komponent – man har for eksempel liten glede av en tysk eller fransk ordbok uten fonetiske innsikter. Enhver logoped må ha kunnskap om fonetikk for å kunne hjelpe personer som strever med uttale av språklyder eller med stemmeproblemer. Fonetikken bidrar med kunnskap om taleakustikk som brukes når man lager systemer for syntetisk tale og automatisk talegjenkjenning. Og dersom man har begått en forbrytelse og sagt noe avslørende i et lydopptak, er det fonetikerne man bør frykte. Fonetikerne kan nemlig bistå rettsapparatet med rensing av grøtete lydopptak og stemmegjenkjenning. Fonetikk har med andre ord en rekke viktige bruksområder. Og mens enkelte fagfelt mister sin relevans over tid på grunn av samfunnsutviklingen, vil språklydenes sentrale funksjon i språkproduksjon og språkforståelse – og dermed behovet for fonetikere – aldri bli borte.

Markedskreftene rår, så også på universitetene. Trolig er det dette som gjør at enkelte mener at det er utilrådelig å videreføre fonetikk som eget fag ved NTNU. Tankegangen er at når et fag nesten ikke etterspørres av studentene, er det ikke behov for det. Til dette vil vi si: Noen fag er så spesialiserte at samfunnet aldri vil ha behov for mange personer med denne kompetansen. Og noen spesialiserte fag er så viktige at de som sitter høyere opp i systemet må legge forholdene til rette for deres eksistens uavhengig av lave studenttall. I Norge trenger vi ikke et stort antall uteksaminerte fonetikkstudenter hvert år, men vi trenger noen.

Det er ofte spesialiserte fag som kan bidra til nye faglige utviklinger med stor samfunnsrelevans. Her i Trondheim har fonetikkmiljøet utviklet et nettbasert verktøy og en app som hjelper våre nye landsmenn med å lære seg norsk uttale med utgangspunkt i det morsmålet de har. Dette er utfordringsdrevet humanistisk forskning av den typen som etterspørres og framheves i Humaniorameldingen som ble lagt fram for noen uker siden. Til tross for dette foreslår styret ved Humanistisk fakultet å legge ned fonetikk som eget fag. Det hjelper lite at Kunnskapsministeren framhever humanioras viktighet og etterspør samfunnsrelevans så lenge humanistene selv velger å legge ned samfunnsnyttige fag.

Må vi ha fonetikk som eget fag i Norge? Ett argument som er blitt brukt for å legge ned fonetikkstudiet ved NTNU, er at det fins dyktige fonetikere ellers i verden. Det stemmer, men det holder ikke. For det første har vi ingen garanti for at andre nasjoner vil ta vare på fonetikken, for faget er under press også andre steder i verden. For det andre kan vi ikke regne med at utenlandske fonetikkmiljøer vil ha fokus på norsk språk og norske dialekter. For å sikre at språkfagene, audiologien, logopedien og språkteknologien i Norge har tilgang på fonetiske innsikter i årene framover, trenger nasjonen vår fonetikere som forsker på, og har kunnskap om, det norske språket og de norske språkforholdene. Vi trenger fonetikere her, i Norge.

Dersom fonetikkstudiene legges ned ved NTNU, ønsker man å bruke fonetikernes kompetanse i andre fag. Det påstås at fonetikken fint kan leve videre på denne måten, men en slik omlegging vil ha store negative følger for fonetikken som forskningsfelt. Bare noen få av fonetikkdisiplinene kan brukes i andre studieprogrammer, og det faglige nivået vil måtte bli betydelig lavere enn i dag. Dermed blir mulighetene for å utdanne forskere innen fonetikk svært små. Å kun innordne fonetikk som en del av andre fag vil være det samme som å legge til rette for en sakte utarming og død for faget.

Spørsmålet om fonetikkfaget sin framtid handler i stor grad om hva et universitet skal være. Er universitetet en studentmaskin og først og fremst dét, eller er det en forskningsinstitusjon? Nylig frasa NTNU seg nasjonalt ansvar for fonetikk, til tross for at NTNU, som Norges største universitet og med stor faglig bredde, burde være den ultimate vertsinstitusjonen for et fag som befinner seg i skjæringsfeltet mellom humaniora, naturvitenskap og teknologi. Dette tyder på at vilkårene for små fag ikke har vært gode nok. Universitetene har da også lenge levd med et finansieringssystem som premierer store fag med mange studenter. Men tidene forandrer seg. I Humaniorameldingen anerkjenner Kunnskapsdepartementet at ikke alle fag nødvendigvis må være store for å innfri samfunnsoppdraget, og det åpnes opp for at enkelte små fag kan få tilpasset finansiering. Å legge ned fonetikk ved NTNU uten først å prøve ut disse nye mulighetene, vil være en stor unnlatelsessynd.

Når man ser på studenttallene for fonetikk kan det virke som om fonetikkfaget er et tapsprosjekt hva gjelder undervisning, men tallenes tale er ikke så klare som man kanskje skulle tro. Allerede i dag bidrar fonetikkseksjonen til logopedistudiet, som har mange studenter. I tillegg tilbyr faglærerne fonetikkundervisning «on demand»; det vil si at emner undervises når studentene trenger dem i sin studieprogresjon. Dette gir lave produksjonstall på papiret og kan minne om ressurssløsing, men realiteten er at fonetikkfaget tilbys med minimale ressurser; det er et bonusprogram. Å ikke tilby bachelor- og masterstudier i fonetikk når vi tross alt har fonetikere på huset, vil være elendig ressursutnyttelse. I tillegg vil dette være svært uheldig i et samfunnsperspektiv fordi det fratar Norge muligheten til å utdanne norske fonetikere.

Fonetikkmiljøet har en jobb å gjøre når det gjelder studentrekruttering og studentgjennomstrømning, for noen flere uteksaminerte fonetikere vil samfunnet trolig være tjent med. Men dette ansvaret er ikke fonetikkmiljøets alene; også Humanistisk fakultet bør være en støttespiller i dette arbeidet. Har Humanistisk fakultet gjort alt som står i deres makt for å styrke fonetikkfaget de siste årene? Her er det trolig mer å hente, for de siste årene har fakultetet lagt ned emner og tilgrensende fag som tidligere utgjorde viktige rekrutteringsarenaer for fonetikken.

Fonetikk er et anvendbart og forskningstungt fag som bidrar direkte til viktige samfunnsoppgaver i tillegg til å levere kunnskap til en rekke vitenskaper. Styret ved Humanistisk fakultet skal være sitt ansvar bevisst dersom de beslutter å legge ned landets eneste fonetikkstudium. Dersom forslaget gjennomføres, vil dette være en svært alvorlig handling som kan komme til å ramme mange viktige vitenskaper i Norge. Styret ved Humanistisk fakultet har ansvaret for fakultetets studenttall og økonomi, men det utelukker ikke at man også kan utvise sunn fornuft ut over fakultetsnivå. Kan fakultetsstyrets medlemmer se seg selv i speilet og si «Vi har utvist samfunnsansvar» dersom fonetikkfaget ved NTNU legges ned? Ingen av de ansvarlige skal i alle fall si, etter å ha lest denne kronikken, at de ikke visste hva de gjorde.

Vi tillater oss imidlertid å tro at fakultetsstyret ved Humanistisk fakultet tar til fornuft og lar fagmiljøet, instituttet og fakultetet jobbe med tiltak som kan styrke fonetikkstudiene ved NTNU, slik at Norge ikke berøves en viktig vitenskapelig disiplin.