Stipendiater sliter med å kombinere familieliv og doktorgradsavhandling
Da alenemor Kathrin Weber ved NTNU skulle delta på en konferanse i Frankrike, måtte hun først levere datteren til foreldrene hjemme i Tyskland før hun dro videre til konferansen.
Stipendiat Kathrin Weber synes Norge er et barnevennlig land. Men som alenemor til en datter er timeplanen stram. Det er heller ikke lett å få barnevakt når foreldre og venner er i Tyskland. Espen Halvorsen Bjørgan
Weber er en av flere som har deltatt i DIONs undersøkelse om arbeidsforholdene til doktorgradsstudentene. DION er interesseorganisasjonen for doktorgradsstipendiater, postdoktorer og andre midlertidig vitenskapelig ansatte ved NTNU.
583 stipendiater svarte på undersøkelsen som gjaldt alle, men som rettet spesiell oppmerksomhet mot hvordan det er å få hverdagen til å gå opp når stipendiatene har barn.
I undersøkelsen kommer det fram at mange synes arbeidsforholdene er gode, men at flere stipendiater opplever at det ikke er lett å kombinere doktorgradsprosjekt og familieliv.
Kathrin Weber kom til NTNU for snart tre år siden. Hun og datteren Helena på 4 år kom til et nytt land og en ny by, der de ikke kjente noen fra før. Weber tar en PhD om biomasse og er tilknyttet Institutt for energi- og prosessteknikk. Hun var allerede i gang med et doktorgradsprosjekt i Tyskland, men trivdes ikke og slo spontant til da hun fikk et tilbud fra NTNU.
Den lille familien kom til Norge på en onsdag, allerede på torsdag begynte Helena i barnehagen og mandag var Kathrin på plass ved NTNU. Ingen av dem snakket norsk, men Weber kunne kommunisere på engelsk.
- Det gikk veldig bra å komme hit. Det er en barnevennlig atmosfære i Norge og sjefen min er veldig forståelsesfull. Men det er krevende å være alenemor uten familie og kjente her. Vi har en stram timeplan, forteller hun.
Å få til å delta på forskningskonferanser i andre land, er det vanskeligste. Som den nevnte konferansen i Frankrike. Da måtte hun ta seg fri to ekstra dager, slik at hun først kunne reise til Tyskland med Helena. Mens besteforeldrene passet barnebarnet, dro hun videre til konferansen i Frankrike. Da den var ferdig, reiste hun til Tyskland for å hente Helena før hun kunne dra tilbake til Trondheim.
- Da jeg skulle delta på en konferanse i Sverige, kjøpte jeg en flybillett til søsteren min slik at hun kunne komme til Trondheim og passe Helena, forteller Weber.
Barnevennlige Norge
Stipendiaten mener det burde være en egen barnevakt på slike forskerkonferanser som kan passe barna. En annen ting hun kan tenke seg, er at arbeidsplassen kan ha et eget barnerom. Under travle perioder kan barna komme innom og leke der på kveldstid, mens foreldrene sitter på jobb og arbeider eller må delta på et møte.
Det er heller ikke lett å få til å delta på sosiale aktiviteter på kveldstid, så hun foreslår at det bør være rom for at foreldrene kan ta med seg barna slik at de kan leke sammen.
- Verken Helena eller jeg kunne gå på ski da vi kom hit. Jeg fikk tilbud om skikurs av NTNU, men kunne ikke delta siden kurset ikke var for barn.
Kathrin Weber kommer stadig tilbake til hvor barnevennlig Norge er og hvor fleksibel sjefen er. Hun kan være hjemme med sykt barn uten å få negative reaksjoner fra arbeidsgiveren.
- I Tyskland er det uvanlig med kvinnelige ingeniører. Ingen tenker over at det skaper problemer når de innkaller til møter klokka 16.30. Vi som har barn, må hente i barnehagen før den tid. Det var også et utrolig stress når jeg måtte være hjemme fordi Helena var syk. Da lurte jeg på hva sjefen ville si om meg nå når jeg var borte fra jobb, forteller Weber.
Hun skal levere doktorgradsavhandlingen i desember og det har vært mye arbeid for å få den i havn. Dette er ingen 9-16-jobb, og må hun dra tidligere fra jobb for å følge datteren på turn, så innebærer det mer arbeid på kveldstid i stedet. Fritida handler om å organisere barn og å arbeide med avhandlingen.
Den arbeidsomme stipendiaten og alenemora er ikke i tvil hva som er viktigst for å få tidsklemma til å gå i hop:
- At sjef og kolleger forstår og respekterer situasjonen min, det er det viktigste. Det gjør de ved NTNU og derfor trives vi så godt, slår hun fast.
Han bekrefter at mange PhD-kandidater har problemer å få barnepass, spesielt under hektiske arbeidsperioder der det foregår aktiviteter på kveldstid, eller når de skal delta på konferanser.
Ønsket er derfor en barnehage med stort sett standard åpningstider, men med muligheter for å ha åpent om kveldene eller helgene når noe spesielt skjer.
- Noen ganger er det eksamen eller forelesninger på lørdager. Som en tilleggsmulighet hadde det vært fint å ha en barnehage som har åpent i ferieperioden. Vi foreslår også engelskspråklige grupper. En del av forskerne er her bare en kort periode, sier Busch.
Alexander Busch og samboeren kommer begge fra Tyskland og har to barn. Busch understreker at det ikke må oppfattes slik at de ser på det å ha barn som et problem, men at de er opptatt av å løse de problemene som oppstår når stipendiatene under tidspress skal få fullført doktorgradsavhandlingene.
- Vi tror en barnehage på campus vil være den beste løsningen for alle PhD-kandidater og for alle ansatte. En barnehage ville løse en god del av de problemene som vi har identifisert i undersøkelsen vår.
Det ordinære barnehagetilbudet mener han er bra og det gikk greit for familien å få barnehageplass. Men avstandene er store og de bruker mye tid på å dra hjemmefra, levere, komme seg på campus og hente barna.
- Derfor ville det vært så fint å ha en barnehage på Gløshaugen med fleksibel åpningstid.
Han forteller at timingen er bra siden NTNU nå planlegger samling av campus: Med samling av campus er tiden inne til å utrede muligheten for en slik barnehage på campus. Derfor har DION henvendt seg til campusprosjektet for å høre hva de mener, og fått til svar at de skal ta det opp til diskusjon.
Kan få innpass hos Sit
NTNU hadde opprinnelig egne barnehageplasser for sine ansatte, men da det ble full barnehagedekning forsvant noe av behovet og plassene ble avviklet.
Velferdssjef hos Studentsamskipnaden, Kristin Færø, sier til UA at ved deres barnehager på Moholt og Dragvoll er det studentene som har førsteprioritet. Det hender likevel at stipendiater kan få plass for sine barn hvis ikke alle plassene blir fylt opp. Hos Sit opererer de med vanlige åpningstider, men at de i tillegg har en rekke studentrettede tilbud.
- For eksempel har vi et Kulturverksted hver lørdag på dagtid, som for eksempel kan brukes når studentene leser til eksamen. Vi tenker mye på hvordan vi kan dekke studentenes behov. Jeg skjønner godt at stipendiatene også har behov for barnehageplasser på campus og for lignende ekstratilbud, sier Færø.
- Problem at fakultetene har ulik praksis
I kjølvannet av undersøkelsen foreslår DION en rekke forbedringstiltak for å bedre arbeidsforholdene til stipendiatene, i tillegg til ønsket om en barnehage:
- NTNU må sørge for at fakultetene følger samme praksis for forlengelse av midlertidige kontrakter ved fravær som skyldes amming, omsorg for syke barn og barnehagetilvenning.
- Støtteordninger og tilrettelegging for forskningsopphold i utlandet for stipendiater som reiser med barn, må synliggjøres.
Alexander Busch er også opptatt av at siden stipendiatene har en tilmålt tid å fullføre prosjektene på, bør de få en forlengelse når de er ute i pappaperm og når foreldrene må være hjemme med syke barn.
Det humanistiske fakultet har lenge hatt et tilbud om gjenoppstartsstipend for stipendiater som kommer tilbake etter fødselspermisjon. Stipendiater med mer enn 6 måneders sammenhengende 100 prosent sykmelding eller foreldrepermisjon, og som i tillegg har normalt god progresjon i arbeidet, kan søke om én måneds stipend. Dette skal kompensere for den ekstra tiden det tar å komme inn igjen i doktorgradsarbeidet etter en lengre periode med fravær.
Alle fakultet bør tilby slike ordninger, mener han:
- Det er et problem at fakultetene har ulik praksis. Vi ser stor forskjell på humanistiske og ingeniørvitenskapelige fag. Det skaper forskjellsbehandling.
Busch ønsker å få fram at han disse tiltakene også vil være i NTNUs interesse fordi de vil bidra til fremragende forskning.
Vil være i Norge
Alenemor og stipendiat Kathrin Weber og datter Helena blir i Norge til tross for at hun er ferdig med avhandlingen i desember. Hun har fått en postdoktor-stilling. Datteren har slått røtter i Trondheim og har fått mange venner. Håpet er å få en fast jobb etter hvert. Mange jobber varer bare i 2 år og mange midlertidig ansatte må flytte på seg for å få nye oppdrag, det er ikke så lett når man har familie.
- Vi trives her i Norge, så vi håper at vi kan bli her lenge, sier Kathrin Weber.
