EU-bekymring for svekket folkelig støtte til forskning
Brussel: EU bruker enorme pengesummer på forskning og innovasjon. Nå er kommisjonen bekymret over om pengebruken har folkelig støtte i medlemslandene.
Keith Sequeira (t.v.) er opptatt av å finne måter å heve forskningens renommé blant EUs folk. Å bruke merkelappen Mission som tittel på FP9 er én av måtene man vil si noe om at forskningsprogrammet er til for folks beste. Her sammen med NTNU-rektor Gunnar Bovim.Tore Oksholen
Horisont 2020 er stort, men det som kommer etter er enda større. Hvordan vil det niende rammeprogram se ut, hva bør et land som Norge, et universitet som NTNU og dets forskere gjøre for å komme i en best mulig posisjon mens FP9 er under utforming? Dette var tema for en paneldebatt i Brussel onsdag kveld. I panelet satt blant andre rektor Gunnar Bovim og visepresident Martine Rahler i European University Association. De øvrige deltakerne var Alexandre Affre fra Business Europe, Annika Thies fra the Helmholz Association og Einar Bjørnlund fra MHWirth.
Kveldens ubestridte hovedperson var EU-kommisjonær Carlos Moedas høyre hånd, Keith Sequeira. Han løftet fram to utfordringer som FP9 må adressere: Den enorme mengden søknader, og uroen for svekket folkelig støtte til at stadig større summer går til forskning.
Det er enorme pengesummer som er i bevegelse når EU-kommisjonen planlegger sitt neste rammeprogram. Det pågående, Horisont 2020, håndterer 80 milliarder euro. Det kommende rammeprogrammet, det niende, vil få til disposisjon et vesentlig større beløp, tror Nina Sindre.
- Noen snakker om opp mot 160 milliarder, andre, mer edruelige, estimater ligger på 120-130.
Likevel har erkjennelsen av at de gode tidene er over sunket inn, også i EU-kretser. Man kjenner på et sterkere behov for å vise fram den samfunnsmessige betydningen av forskningen man anvender medlemsnasjonenes skattepenger på. Martine Rahler, visepresident av European University Association, kommenterte dette under debatten.
- En stor del av pengene i FP9 er skattebetalernes penger, så de må få noe igjen for pengene, sa Rahler.
Overfor Universitetsavisa poengterer også Annika Thies betydningen av å opprettholde folkelig legitimitet for investeringene i forskning og innovasjon.
- De europeiske nasjonene vil ikke være i stand til å opprettholde dagens levestandard om ikke vi satser hardt på vitenskap, slår hun fast.
- Men er sviktende legitimitet et problem?
- I store deler av Europa er dette et tema, ja. Kanskje ikke i de nordiske landene, muligens heller ikke i Tyskland, men om du ser på hvor mye penger endel europeiske land er villig til å bruke på R&D, ser du at vi har et skikkelig problem, sier Annika Thies.
I intervju med Universitetsavisa etter paneldebatten kopler Sequeira legitimering av forskningsinvesteringer til fenomen som «fake news» og «fake science».
- Kommisjonær Moedas har adressert disse problemstillingene ved flere anledninger i det siste. Vi er på vei mot en verden hvor folk finner det vanskeligere å skille mellom fakta de kan stole på og fakta de ikke kan ha tillit til, sier han.
I denne verdenen kommer forskning til å bli stadig viktigere, framholder Moedas' rådgiver.
- Vitenskapen bør framstå som en garantist for at faktaene som legges fram er tilstrekkelig robuste. For å få til det kan vi ikke bare investere i forskningen: Vi må også endre måten den foregår på. Derfor er vi en sterk pådriver for «Open Science». Alle vitenskapelige tidsskrift i Europa som finansieres gjennom det offentlige skal være offentlig tilgjengelige – det skal ikke være noen hindre i form av abonnementsavgifter, alle skal kunne ta en titt på dem. Hver gang en forsker bruker dataene sine, skal disse være tilgjengelige slik at andre kan kontrollere dem. Forskerne skal ha meget høy integritet. Vi ser at vitenskapen blir stadig viktigere. Fra vår side er det av største betydning at vitenskapen kan utvise full integritet slik at den kan inngi tillit i befolkningen, sier Sequeira.
Søknadsbunken ble for høy
Søknadsraten til Horisont 2020 har vært så høy at innvilgelsesraten har sunket fra 20 til 10 prosent. De mange søknadene er et betydelig problem, ifølge Sequeira.
- Hva gjør EU-kommisjonen for å møte problemet med «oversubscription» – at alt for mange forskere søker om midler fra Horisont 2020?
- På ett vis er dette det rette problemet å ha, for det viser at vi har vært suksessfulle, gjennom at Horisont 2020 er så enormt populært. Hva vi prøver å ikke gjøre, er å holde på slik vi gjorde før, nemlig å formulere svært detaljerte beskrivelser av nøyaktig hva forskerne skal gjøre. Vi fastholder en svært åpen tilnærming, noe som innebærer at prosjektbeskrivelser godt kan være innovative, sier han.
En av de viktige grepene man ifølge Sequeira har tatt, er det han kaller to-stegs kunngjøringer.
- Første steget følges av en rask evaluering, som eventuelt etterfølges av en fullstendig prosjektbeskrivelse. De som når fase to vil ha en garanti for at minst én av tre prosjekter får positivt svar, sier Sequeira.
Denne to-stegs metoden vil medføre merarbeid i forhold til dagens ordning, ved at de som passerer første runde utsettes for en grundigere og mer tidkrevende evaluering.
- Det fins ingen «magic bullet», ingen perfekt løsning, på disse problemene. Men vi tror at dersom vi lykkes med å få til et mer ambisiøst budsjett for forskning og innovasjon, vil vi kunne nå langt i å løse utfordringene det store antall søknader byr på, sier Sequeira.
Forskning i høykostland
Et aspekt av effektiviseringen er å oppmuntre til mer kostnadseffektiv forskning. Dette fikk rektor Gunnar Bovim til å sende ut en bekymringsmelding i panelsamtalen: Hvor lett blir det for universiteter i Norge, som er et høykostland, å nå fram med søknader om forskning som holder samme høye kvalitet som et lavkostnadsland, når personalet som for eksempel kvalitetsikrer prøvetaking og laboratoriearbeid utgjør en betydelig høyere lønnsutgift enn en del andre land.
- Vi kjenner oss forpliktet til prinsippene om eksellense, hvilket innebærer at det utelukkende er prosjektenes kvalitet vi vurdere, og ikke kostnadene. Så om et prosjekt fra et lavkostnadsland har den høyeste kvaliteten, bør pengene gå dit, men om et høykostnadsland kommer med de beste forslagene, er det disse som får ja, uavhengig av hva prosjektet koster. Vi finansierer den beste forskningen, uavhengig av hvor den kommer fra, sier Keith Sequeira.
