- Du må bare ringe!

Tor Ivar Eikaas leder Forskningsrådets Brusselkontor, som er en del av Kunnskapskontoret i Brussel. Kunnskapskontoret ble opprettet ifjor, av Forskningsrådet, SIU (Senter for internasjonalisering av utdanning) og Innovasjon Norge, og består av 7 personer, inkludert 2 hospitanter og 2 lokalt ansatte.

Kontoret skal være "et sentralt møtested for norske utdannings- og forskningsaktører som søker internasjonalt samarbeid", som det heter på hjemmesidene deres. Hva innebærer dette i praksis?

- Vi skal være en støttespiller for økt norsk deltakelse i EUs programmer for forskning, innovasjon og utdanning. I tillegg skal vi bidra til å styrke norsk med- og påvirkning, sier Eikaas.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

LES OGSÅ: Rammene for FP9 legges nå

LES OGSÅ: EU-bekymring for svekket folkelig støtte til forskning

Lyttepost

- Hva bruker du en vanlig arbeidsdag til?

- Mye av tiden brukes i møter. Nøkkelordet er nettverksbygging. Vi er en lyttepost mot forskningsbyråkratiet i EU: Horisont 2020 og det niende rammeprogrammet – FP9.

- Og forskere som ringer spør om ...

- Det går gjerne på "fortell oss hva som skjer i H2020 og FP9." Det man ofte er opptatte av, er hvordan man best posisjonerer seg i forhold til disse forskningsprogrammene.

- Og du svarer?

- Absolutt! Vi ønsker nær kontakt med aktørene, og hjelper så godt vi kan.

Men Eikaas er likevel opptatt av at forskere der hjemme bør ta grep for å sette seg inn i situasjonen før man eventuelt drar til Brussel.

- Et godt startpunkt er NCP-ene – National Contact Points – i Forskningsrådet og Innovasjon Norge. Det sitter en rekke høyt kvalifiserte personer der som kan sine respektive fagfelt. De har som hovedoppgave å bistå norske aktører i prosessen fram mot suksessfulle EU-søknader. Den enkelte akademiske institusjon har for en stor del ansatt egne EU-rådgivere fordelt ut på fakulteter og avdelinger. Dette er viktig for å bli brakt "up to speed" og ha best mulig utbytte av møtet med EU-byråkratiet, sier Eikaas.

Fat Cat-syndromet

- Så hvordan gjør norske forskere, og norske universiteter, det?

- Forskerne gjør det generelt ok, men totalt sett har vi betydelig mer å gå på fra norsk side.

- Både Robert-Jan Smits, EUs generaldirektør for forskning og innovasjon og NCP-koordinator Bente Bakos har brukt uttrykket "Fat-cat syndromet" for å beskrive en situasjon hvor norske forskere er fornøyde med å konkurrere om midler hjemme i Norge, framfor å strekke seg etter de høythengende fruktene i Horisont 2020?

- For enkelte forskere har nok dette til dels vært tilfelle, men vi ser at flere og flere miljøer får øynene opp for mulighetene i Horisont 2020, og nødvendigheten av å lykkes internasjonalt.

- Hva karakteriserer dem som gjør det bra?

- De er utadvendte, dyktige til å finne de beste alliansene for å løse de gitte utfordringene og ser verdien av å være med i det internasjonale forskningsfellesskapet, sier Eikaas.

Han berømmer NTNUs aktivitetsnivå i Brussel.

- At universitetet har et eget kontor og en egen representant som kjenner irrgangene her, er meget bra. Massimo gjør en strålende jobb. Så forutsetningene bør være de beste, mener Tor Ivar Eikaas.

Lobbying på høyt nivå

Massimo Busuoli legger på sin side ikke skjul på at han har lange arbeidsdager. Slik må det nødvendigvis bli når han betjener forskere og universitetsbyråkrater fra Norges største universitet.

Busuoli beskriver et komplekst beslutningssystem hvor mange aktører, statlige som private, hører samtaler på kryss og tvers, med hverandre men helst med byråkrater i EU-systemet. I likhet med forskningsråd Are Straume betoner Busuoli at gode argumenter blir lyttet til. Man kan kjenne tilfredsstillelsen av at de blir med videre i systemet: De blir tatt opp og lagt med andre synspunkter og innspill, knadde og framstilt i nye versjoner.

Dette er lobbyvirksomhet i bredt format, bekrefter både Eikaas og Straume. Særlig for et land som Norge, som står på utsiden av unionen, er ekstensiv lobbyvirksomhet alfa og omega dersom ens interesser skal bli tatt hensyn til.

The Guild

De norske universitetene og ledende forskningsinstitusjonene har organisert seg på ulikt vis, i sine bestrebelser på å gjøre sin stemme hørt inn mot EU-kommisjonen. Mens NTNU, Universitetet i Bergen og Sintef har gått sammen om å ha eget hus, og NTNU har ansatt egen lokal representasjon, har Universitetet i Oslo valgt en annen løsning.

UiO er medlem av The Guild – of European Research Intensive Universities. Per i dag teller The Guild 19 medlemmer. De andre, nordiske universitetene representert her er universitetet i Uppsala og universitetet i Aarhus. The Guild ble etablert i 2016, mens Ole Petter Ottersen var rektor ved UiO.

The Guild legger stor vekt på at man er en forening av universiteter som gjør det bra på akademiske rangeringer, sier generalsekretær Jan Palmowski til Universitetsavisa.

- De aller fleste er blant topp 200 på de store rankingene, sier han.

The Guild har som misjon å gjøre omtrent det samme som andre lobbyister i EU: Påvirke Kommisjonen til å se deres behov og prioriteringer.

- Vi er også opptatt av å være en viktig debattarena for forskning og høyere utdanning. Det handler om samspillet mellom universitetene og samfunnet. Ikkje minst med tanke på de utfordringene et fenomen som Fake News byr på, sier Jan Palmowski.