Professor Heidi Hjelmeland:

Stiller spørsmål ved verdien av NTNUs arbeidsmiljøundersøkelse

Universitetet gjør nå en stor kartlegging av ansattes arbeidsmiljø, men professor Heidi Hjelmeland har gitt opp hele undersøkelsen fordi hun mener spørsmålene ikke kan besvares på en meningsfull måte.

Droppet undersøkelsen. - Det er et alvorlig problem at det for eksempel er tvil om hvilken enhet og dermed ledelse man til enhver tid viser til i sine svar. Dermed er det grunn til å spørre om verdien av arbeidsmiljøundersøkelsen, sier professor Heidi Hjelmeland.
Publisert Sist oppdatert

- Nok en gang har jeg forsøkt å fylle ut en av NTNUs arbeidsmiljøundersøkelser, men - som vanlig – ga jeg til slutt opp, sier Hjelmeland til UA.

Professoren ved Institutt for psykisk helse mener at mange av spørsmålene ikke kan besvares på en meningsfull måte. Andre spørsmål har svaralternativer som ikke gjør det mulig å få frem hva man faktisk mener om hva eller hvem. Hun vet at hun heller ikke er alene om å sette store spørsmålstegn ved undersøkelsen.

- Man vet ikke hvilken enhet eller leder man uttaler seg om. Mange spørsmål oppleves som irrelevante. Jeg vet at noen gjør som meg, dropper helt å svare fordi de ikke skjønner poenget. En del føler nok presset om å delta og svarer som best de kan, andre fyller konsekvent ut svaralternativet «verken/eller» bare for å markere hvor meningsløst de synes det er, sier professoren.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

To ledelser, to campuser

Hun mener noen av problemene reflekterer svakheter ved slike kvantitative spørrekjemaundersøkelser generelt, mens andre gjelder denne undersøkelsen spesielt. Hun illustrerer med eksempler fra egen enhet:

Det nye Institutt for psykisk helse ble opprettet fra 1. januar i forbindelse med omorganiseringen og er oppdelt i fem fagenheter. For å ivareta anonymiteten i forbindelse med undersøkelsen, er to av fagenhetene ved instituttet slått sammen.

Utfordringen er at enhetene har hver sin ledelse og er plassert på to ulike campuser, én på Tunga og én på Øya.

- Vi har med andre ord ingenting med hverandre å gjøre i det daglige. Vi kjenner faktisk ikke hverandre. Denne sammenslåingen gjør det umulig å vite hvilken av de to enhetene man uttaler seg om, både når det gjelder mellommenneskelige forhold, jobbkrav, arbeidsorganisasjon og jobbinnhold, ledelse, og forhold til jobben, poengterer professoren.

Særlig spørsmålsblokken om ledelse er problematisk, påpeker hun. Denne er delt i tre, og i første del skal man uttale seg om sin fagenhetsleder.

- Her vil det for vårt vedkommende ikke gå frem hvilken av de to aktuelle fagenhetslederne man uttaler seg om, sier hun.

Ikke treffsikker nok

I tredje del skal man uttale seg om leder på nivået over, altså instituttleder. Mellom disse to delene skal man uttale seg om sin «nærmeste leder», der definert som den man har eller skal ha medarbeidersamtale med. Av forskjellige grunner skal noen ved hennes fagenhet ha medarbeidersamtale med fagenhetsleder, mens andre skal ha dette med instituttleder.

Hun sier at med mindre anonymitetsprinsippet brytes, vil ikke de som skal analysere skjemaet vite hvem av de to lederne ansatte har uttalt seg om.

- Dette blir ekstra vanskelig å håndtere hvis man for eksempel er fornøyd med sin fagenhetsleder, men misfornøyd med sin instituttleder - eller omvendt, sier Hjelmeland.

Kirsti Undebakke, som koordinerer ARK-undersøkelsen sa til UA torsdag at undersøkelsen har forskningsbaserte skjema, at spørsmålene er forsket på, slik at man får målt det man vil måle.

Heidi Hjelmeland rister på hodet:

- Problemet er at man ikke vet hva eller hvem man måler. Vi vet ikke hvilken leder vi uttaler oss om. Vi vet jo selv hvem vi har i tankene, men det kommer ikke fram i undersøkelsen, sier hun.

Hjelmeland mener at undersøkelsen dermed ikke vil kunne vise hvor eventuelle problemer ligger, når det gjelder spørsmålene knyttet til «nærmeste leder». Hun påpeker videre at under bakgrunnsinformasjon skal man krysse av for om man har hatt medarbeidersamtale i løpet av de siste 24 måneder.

- Noen av oss har kanskje hatt det, men da med en helt annen leder. Flere vil jo til og med ha hatt det ved et helt annet institutt og fakultet enn man er ved nå, på grunn av omorganiseringen. En rekke nye ledere er dessuten ansatt i løpet av inneværende år. Hva skal man da bruke den informasjonen til? undrer Heidi Hjelmeland.

LES MER: Ny storsjekk av arbeidsmiljøet 2012

LES MER: NTNUs arbeidsmiljø blir forskningsstoff 2012

LES MER: Svakheter i oppkjøring, svikt i gjennomføring 2012

LES MER: Gjør store endringer for å øke deltakelsen 2014

Spør om verdien av svar

Andre eksempler gjelder mer generelt. Ett av punktene er formulert slik: «Jeg føler meg motivert og engasjert i arbeidet mitt.»

- Jeg antar at det for mange vil være sånn at man er kjempemotivert for deler av jobben, mens man ikke er like motivert for andre deler, sier hun.

Undersøkelsen ber om at det krysses av på en skala fra svært uenig til svært enig, med «verken/eller» som midtalternativ.

Hjelmeland virker oppgitt.

- Verken/eller? Hvis man verken er motivert eller ikke motivert for sin jobb, hva er man da? Apatisk? Likegyldig? Ingen av delene er tilfelle for mitt vedkommende. Hadde det enda stått «både og», så kanskje man hadde kommet litt nærmere et meningsfylt svar, sier hun, og legger til:

- Man ville jo uansett ikke fått frem hvilke deler av jobben det ene eller det andre gjelder for og hva kan NTNU da bruke svaret til? spør hun.

Noe er meningsfylt, noe er meningsløst

Et annet spørsmål i spørsmålsblokken om forhold til jobben er: «Mine arbeidsoppgaver er meningsfylte».

- Ja, noen av arbeidsoppgavene mine oppleves svært meningsfylte, mens andre oppleves som direkte meningsløse. Hva betyr det da hvis man krysser av for verken/eller her? Mine arbeidsoppgaver er verken meningsfylte eller ikke meningsfylte? Hadde ikke «både/og» vært et litt bedre alternativ her også? spør professoren.

Hun viser til et tredje eksempel, med spørsmålet: «Jeg vil kunne anbefale en god venn å søke stilling på min arbeidsplass.» Hun mener det er uklart hvilken arbeidsplass man egentlig her snakker om, om det er fagenhet, institutt, fakultet, eller NTNU.

- Svaret på dette spørsmålet vil kunne variere svært mye, avhengig av hvilken enhet man svarer ut ifra. De som skal analysere disse dataene, vil imidlertid ikke ha mulighet for å vite hvilken enhet man har tenkt på da man svarte, og dermed gis det liten mulighet til å avsløre på hvilket nivå det eventuelt er problemer som er så store at man ikke vil anbefale sine venner å søke jobb der.

Ikke relevante spørsmål

Hjelmeland påpeker videre at en del spørsmål om jobbkrav ser ut til å gjelde teknisk-administrativt ansatte, uten at dette er angitt.

- Som vitenskapelig ansatt skjønte jeg ikke hva jeg skulle svare på de fleste av disse spørsmålene, fordi jeg ikke opplevde dem som relevante for mitt arbeid. Hva betyr for eksempel: «Jeg vet når en arbeidsoppgave er fullført?» Eller: «Det stilles krav til meg om stadig å utvikle min kompetanse». Er det ikke selvsagt at man i en vitenskapelig stilling stadig må utvikle sin kompetanse? Det ligger vel i sakens natur?

- Slike spørsmål oppleves derfor meningsløse, sier Hjelmeland som viser til at i spørsmålsblokken om arbeidsorganisasjon og jobbinnhold kan teknisk-administrativt ansatte krysse av for «ikke aktuelt» for de spørsmålene som faktisk ikke er aktuelle for dem. Vitenskapelig ansatte har ikke samme mulighet der de burde ha hatt det. Også denne delen av undersøkelsen mener hun derfor det er vanskelig å se hvordan NTNU skal få noe meningsfylt ut av.

Ingen mulighet til å si noe om sentralnivået

I en av de tidligere arbeidsmiljøundersøkelsene mener hun det var et stort problem at man ikke kunne skille mellom institutt og fakultet i sine svar. Dette har man nå løst med ikke å gi ansatte på instituttnivå mulighet til å uttale seg om fakultetsnivået.

- Og sentralnivået får vi jo aldri uttale oss om. Hvorfor ikke, egentlig? Særlig i disse tider med fusjon, omorganisering, campusutvikling, og så videre ville nok mange ønsket seg en slik mulighet, mener Heidi Hjelmeland.

Hun synes også at det, etter omorganiseringen som har hatt store følger for en del ansatte, er mer enn påfallende at en arbeidsmiljøundersøkelse som kommer kort tid etter omorganiseringen ikke har et eneste spørsmål knyttet til denne.

- Selv var jeg ansatt ved et av instituttene som ble nedlagt og vi som jobbet der ble såkalt «innplassert» ved andre institutter. Alt fokuset når det gjaldt innplasseringer var på administrativt ansatte, som sannelig hadde sitt å stri med i denne forbindelse, men det så ut til å komme som en total overraskelse på NTNU at dette også gjaldt en del vitenskapelig ansatte, sier hun.

Hjelmeland mener spørsmålene NTNU stiller burde vært skreddersydd til ulike målgrupper, slik at folk hadde opplevd spørsmålene som relevante.

- Nå favner de ulike grupper med veldig ulike behov, og jeg tror svarene de får må bli vanskelige å tolke og få noe meningsfylt ut av. Det er heller ingen åpne felt der man kan skrive noe, utdype, og få fram nyanser som er viktige for tolkningen av data, konstaterer hun.

Mange spørsmål er tidlig å stille

Professoren mener at prosessen før, under og etter denne innplasseringen definitivt burde vært evaluert. Hun mener det kan virke som om ingen på noen av ledelsesnivåene er interessert i en slik evaluering.

- Mange av spørsmålene oppleves dessuten premature å svare på for noen av oss som nå jobber ved et helt nytt institutt som er spredt på flere campuser, og som knapt har sett instituttleder ennå.

Til slutt sier hun at selvsagt er noen av spørsmålene i undersøkelsen både relevante og helt greie å svare på, men altfor mange er det ikke.

- Det er dessuten et alvorlig problem at det er tvil om hvilken enhet og dermed ledelse man til enhver tid viser til i sine svar. Dermed er det grunn til å spørre om verdien av arbeidsmiljøundersøkelsen, sier professor Heidi Hjelmeland.

LES OGSÅ: Dette svarer NTNU på kritikken