Ytring:

Hvor langt går medforfatterens ansvar?

Det er praktisk umulig for den enkelte bidragsyter å kontrollere alle detaljer gjort av andre. Man kommer ikke bort fra det faktum at man må ha tillit til sine kolleger, skriver Lydersen i dette innlegget.

Stian Lydersen er professor i medisinsk statistikk.
Publisert Sist oppdatert

Olsen og Haugen skriver i sin ytring i Universitetsavisa at «Professor i medisinsk statistikk Stian Lydersen (NTNU) vil ikke ta ansvar for de artiklene han er medforfatter på. Det ansvaret er han pålagt i følge Vancouver-retningslinjene.»

Jeg setter pris på at mitt innlegg fører til en debatt om medforfatters ansvar. Mitt fokus var hvorvidt en medforfatter kan ansees å være uredelig hvis en kollega har jukset, og dette er noe som medforfatteren verken visste eller burde ha visst. I tillegg vil jeg kommentere noen av Olsen og Haugen sine synspunkt på hva som bør kvalifisere til medforfatterskap.

Som medforfatter tar jeg det formelle ansvar for helheten. Men det er praktisk umulig for den enkelte bidragsyter å kontrollere alle detaljer gjort av andre. Man kommer ikke bort fra det faktum at man må ha tillit til sine kolleger.

For noen år siden opplevde jeg følgende på en doktordisputas: Et av mine bidrag som medforfatter i en artikkel hadde vært å beregne et konfidensintervall der metoden var ganske kompleks. Opponenten spurte kandidaten hvordan dette var beregnet. Kandidaten svarte at det kunne han ikke, dette var gjort av statistikeren. Opponenten var fornøyd med svaret: Moderne medisinsk forskning krever ofte samarbeid mellom forskere med forskjellig kompetanse. Mitt syn er at dersom man bare kan være medforfatter hvis man behersker fullt ut alle aspekter ved den aktuelle publikasjonen, ville mange forskningsresultater forbli upublisert.

Olsen og Haugen bruker formuleringene «praktisk arbeid, for eksempel databehandling eller statistikk» og senere «rutinemessige oppgaver» om arbeid som etter deres syn ikke burde kvalifisere til medforfatterskap. Det kan synes som om Olsen og Haugen ikke betrakter statistikk som et vitenskapelig område. Statistikk er en matematisk disiplin. Jeg vil gjøre Olsen og Haugen oppmerksom på to ting:

For det første: I sitt nummer 1 i år 2000 skrev redaktørene av New England Journal of Medicine en lederartikkel om hva de anså som de elleve viktigste bidrag til fremskritt innen medisin i forrige årtusen. Dette var følgende områder: Elucidation of Human Anatomy and Physiology, Elucidation of the Chemistry of Life, Application of Statistics to Medicine, Development of Anesthesia, Discovery of the Relation of Microbes to Disease, Elucidation of Inheritance and Genetics, Knowledge of the Immune System, Development of Body Imaging, Discovery of Antimicrobial Agents, Development of Molecular Pharmacotherapy.

“Application of Statistics to Medicine” er uthevet av meg.

For det andre: Tidsskriftet Nature publiserte i 2014 en liste over de 100 mest siterte artikler noensinne. Blant de øverste 30 på listen finner man 3 artikler rubrisert som «medical statistics». Og blant de øvrige finnes ytterligere 8 artikler rubrisert som mathematics/statistics, hvorav de fleste er innen statistisk metode.

Substansielle bidrag innen valg av statistisk analysemetode, gjennomføring av analysen, samt tolkning av resultatene er noe som etter mitt syn kvalifiserer til medforfatterskap.

Olsen og Haugen skriver: «Et annet problem er at instituttledere, veiledere og senior professorer kan kreve å være medforfattere på artikler skrevet av andre.» Jeg har kjennskap til tilfeller der en veileder eller en instituttleder forventer eller krever medforfatterskap på en artikkel som vedkommende ikke har berørt på noen måte. Dette er helt klart uakseptabelt, og i strid med Vancouver-retningslinjene. Men dette var ikke et poeng i mitt innlegg.

Utgangspunktet for mitt innlegg i Universitetsavisa var at en svensk ekspertgruppe hadde konkludert med at samtlige 43 medforfattere knyttet til seks artikler knyttet til Macchiarini-saken ved Karolinska Institutet hadde opptrådt vitenskapelig uredelig. Dette overrasket meg. Er det virkelig slik at alle de 43 medforfatterne visste, eller burde ha visst, at artiklene var basert på juks? Eller er det en utvikling mot at en medforfatter kan bli regnet som uredelig selv om vedkommende ikke visste eller burde ha visst at det var juks? I så fall er dette etter mitt syn ikke en ønsket utvikling.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Her kan du lese flere ytringer.