- I denne fasen vi er nå, må det være lov til å tenke litt fritt, sier Berit Kjeldstad, sjef for utvalget som jobber med faglig lokalisering i campusprosjektet.
Fakultetene kan få redusert betydning, til fordel for alternative former for samlokalisering, som den såkalte Sentermodellen.
Med regjeringsvedtaket om å bevilge 9 milliarder til samlet campus, aktualiseres spørsmålet om hvor folk skal sitte. Campusprosjektet handler om bygningene – hvor mange, hvor store og hvor hen. Men hvem skal fylle de nye bygningene? Hvilke prinsipper skal gjøres gjeldende for hvilke faggrupper som skal samlokaliseres? Dette arbeider Utvalget for faglig lokalisering med, anført av tidligere prorektor Kjeldstad. I utvalget sitter representanter fra samtlige fakulteter, samt tillitsvalgte og studentrepresentanter.
Utvalget skal levere sin innstilling til Rektor over sommeren. Denne innstillingen vil legge tunge føringer på hvordan det samlede universitetet blir befolket.
Kjeldstad oppfordrer NTNUs ansatte til å være med og tenke litt utenfor boksen. Ting behøver ikke å være slik det alltid har vært, poengterer utvalgslederen.
Det klassiske breddeuniversitetet er bygd opp av institutter som er organisert i fakulteter. Slike fakulteter kan fort komme til å fungere som «siloer» i betydningen av at alt som skjer av forskning og undervisning skjer på innsiden av hver silo.
Utvalget åpner med å slå fast at instituttet bør være grunnenheten også i det samlokaliserte NTNU. Men med det som basis kaster utvalget fram noen nye tanker i sin første delrapport.
Fakultetene behøver «ikke nødvendigvis» være samlokaliserte, skriver utvalget, og fortsetter: «i noen tilfeller kan det vise seg fruktbart og hensiktsmessig å samlokalisere institutter fra ulike fakulteter.»
Kjeldstad utdyper dette med å vise til at når HF- og SU-fakultetene flyttes fra Dragvoll er det ikke gitt at de samles i hvert sitt bygg på Gløshaugen. Dette er modellen ved UiO på Blindern hvor man har HF-bygget, SV-bygget, og så videre.
- Men hva med de eksisterende Gløshaugen-fakultetene – skal de få fortsette som før?
- Nei, utvalget åpner opp for å flytte også på teknologimiljøer, svarer Kjeldstad, og viser til at Teknologibygget på Kalvskinnet fraflyttes og at teknologigrupper er flyttet til Gløshaugen, trass i at dette bygget var lagd for å huse nettopp slike miljøer.
Et argument for å la teknologimiljøer få bli der de er, er at man her gjerne finner tunge og dyre laboratorier, som det er dyrt og uhensiktsmessig å flytte på. Nanolaben vil ikke bli flyttet, heller ikke en del tunge laboratorier ved IVF-fakultetet.
- Utover disse må man diskutere seg fram til en operasjonalisering av begrepet ”tunge” og altså ikke flyttbare laboratorier, sier hun.
Senterbasert NTNU?
Dersom fakultetene får redusert betydning som faglig enhet, er spørsmålet hva som kommer i stedet. Utvalget beskriver hvordan man kan «etablere arealer som er dedikert tverrfaglig samarbeid, typisk senter.» Her vises det til ideen om et kommende KAM, samt Senter for psykisk helse.
Slik antydes et organiserende prinsipp for det samlokaliserte NTNU som har en del til felles med sentrene ved St. Olavs hospital.
- Aner vi her en utvikling henimot at det fakultetsbaserte, tradisjonelle universitetet viker plass for et nytt, senterbasert NTNU, Kjeldstad?
- Det skal ikke jeg ha noen fastlåst mening om. Det er muligens en ekstrem tanke. Men igjen: I denne fasen må vi være åpne for alternative måter å tenke på. Uansett er tverrfaglighet svært viktig i det nye universitetet.
Knutepunkt-prinsippet
Sikkert er det at utvalget setter studenten i sentrum i sine skisser for morgendagens universitet. I stedet for at studentene går dit underviserne er, vil man at de ansatte skal gå dit studentene er gruppert. «Det er også et poeng at lokaliseringen må være studentvennlig med tanke på logistikk og aktiviteter, slik at studentene faktisk foretrekker å være på campus,» skriver utvalget.
Derfor bør undervisnings- og læringsarealer konsentreres, etter hva rapporten benevner som «knutepunkt-prinsippet». Det bærende prinsipp tenkes å være «identitetsarealer», der studentene møter «sine egne».
Her må «lærere være forberedt på å forflytte seg mer», skriver utvalget.
- Men samtidig skriver dere at forskningsstrukturen bør konsentreres – blant annet ved å unngå dublering av dyre laboratorier. Er ikke dette motstridende prinsipper? Hvem skal man flokke seg rundt, studenten eller forskeren?
- Jeg er ikke sikker på om det er noen motsetning her, mer et spørsmål om avveining mellom ulike prinsipper, mener Kjeldstad.
Tidshorisonten for den totale campusutbyggingen er også noe uviss. Rapporten antyder 5-7 år før innflytting, men i regjeringens campusbevilgning snakker man om 10 år. Dette har rektor Gunnar Bovim uttrykt misnøye ved, han vil ha prosjektet gjennomført på kortere tid.
Utvalgets endelig anbefaling til Rektor vil det bli muligheter til å kommentere, ifølge utvalgslederen.
- Nå går tiden fort og det er viktig at de faglige diskusjonene løftes opp. Men vi i utvalget tar mer enn gjerne imot synspunkter, understreker hun, og viser til hjemmesiden på intranettet.
- Det er bare å kaste seg over tastaturet, oppfordrer Berit Kjeldstad.
