11 grunner til å elske studentene sine

Egentlig skulle fredagskommentaren min handle om noe helt annet. Men i går, torsdag 22. mars, deltok jeg i en paneldebatt om vi ansatte skal ha enekontor eller ikke på vårt nye campus. Jeg sa at i valget mellom eget kontor og studentarealer, ville jeg velge kontoret – og var villig til å gi det standpunktet et ansikt. Jeg var likevel ikke helt forberedt på at «Vil ha kontor framfor areal til studentene» kom til å bli UAs overskrift på saken. Ville ansiktet mitt pryde hver dart-blink i alle NTNUs linjeforeninger? Skulle indianernavnet mitt bli «Snikende studenthater»?

Undervisning er en kjernevirksomhet i universitetet. Uten studenter er vi bare et forskningsinstitutt. Jeg hører dessuten til de som liker å undervise, og som oppriktig savner studentene når jeg har forskningsfri. Debatten som jusprofessor Benedikte Høgberg ved UiO dro i gang om «bortskjemte studenter» har også vært tankevekkende. Det er klart at vi som lærere skal stille krav til studentene våre. Men det siste vi trenger i akademia er skyttergravsretorikk med utestemme (som selvsagt heller ikke var Høgbergs intensjon). I dagens Aftenposten følger Torbjørn L. Knutsen og Bernt Hagtvedt en glitrende, men krass, kronikk om den lave faglige kvaliteten til dagens studenter. De har mange gode poenger, men samtidig krymper hjertet mitt seg litt for studentene mine. Studentene våre.

I stedet for en skarp og misantropisk fredagskommentar har jeg derfor listet opp noen av grunnene jeg har for å være glad i og glad for studentene mine. Å være universitetslærer er jo faktisk en veldig fin jobb, og det er et privilegium å formidle faget jeg brenner for til stadig nye kull med unge mennesker. Listen er på ingen måte uttømmende:

1: Når jeg stiller et spørsmål til auditoriet, og flere enn fem rekker opp hånden. Gode studenter gjør en forelesning bedre.

2: Når en student har lest og lyttet og forstått det jeg sier, og har mot til å være uenig med meg.

3: Når en masterstudent stikker hodet inn kontordøren for å fortelle, med tindrende øyne, at han har gjort et funn. «Et ordentlig funn! Jeg bare måtte fortelle det!» før han springer videre til lesesalsplassen.

4: Når en student forteller at hun har bestemt seg for å slutte, fordi faget har fått henne til å innse at hun vil bli arkitekt. Hvis det er én ting Norge trenger, er det flere arkitekter med kunsthistoriebakgrunn.

5: Når en student spør om å få låne en bok som ikke er på pensum av meg, av ren faglig nysgjerrighet. Jeg blir også veldig glad når han leverer den tilbake.

6: Når en forhenværende student sender postkort (!) for å fortelle at hun nå har sett et maleri i virkeligheten som hun først så og lærte om på en av mine forelesninger.

7: Når jeg overhører studentene snakke om en fest og det a) minner meg om hvor morsomt det var å være 22 år gammel, og b) jeg innser hvor godt det er å ikke lenger være 22 år gammel.

8: Når jeg deler en gammel traver av en fagtekst med studentene, og kommentarene deres får meg til å se den i et nytt lys.

9: Når det går opp for meg at studentene vi har hos oss nå, vil føre det lille fagfeltet vårt videre til en ny generasjon – på en utmerket måte.

10: Når studentene stiller opp på byvandring, ikke bare i Roma og Paris, men i sludd og vind i slapsete Trondheimsgater – som i går. Ikke fordi det er obligatorisk, men fordi de er interessert i å lære noe nytt.

11: Når en student sier at faget har lært henne å se verden på en ny måte.

Her kan du lese flere ytringer