Shanghai, lørdag formiddag: Få timer før avreise fra Shanghai er det tide med en første oppsummering: NTNU-rektoren er særdeles fornøyd.
- Ja, det har vært en bra uke. Opplegget har vært godt. For å snakke om NTNU så har våre forskere vært godt forberedt, dels kjenner de folkene de besøker, dels har de med seg noen som skal bli kjent med dem. Vi får en bred, kollegial kontaktflate, det er det som er bra med slike turer.
LES OGSÅ: Nybø tok opp akademisk frihet med kineserne
LES OGSÅ: Stølen lar KD ta seg av politikken
Rektoren kommenterer også at ’Kina er et land hvor stor vekt legges på autoritet’. Det betyr noe at rektorer er med og signerer avtaler.
- Selv sånne generelle avtaler som MOU (Memorandum of Understanding) tillegges stor betydning. For oss spiller slikt ikke veldig stor rolle, men det ser annerledes ut her. Det er så mange forskere som sier at det blir mye lettere for dem når slike samarbeidsavtaler for dem er på plass, med ressurser og lokale prioriteringer. Det tror jeg dem på, sier han.
- Jeg må ikke sensurere meg selv
Men en rundreise på kinesiske universiteter har også avsatt et inntrykk hos NTNU-rektoren når det gjelder den åpne samtales status.
- Det er ikke den samme åpenhet for frie diskusjoner som vi er vant med. Og det er en ganske effektiv justis – man vet hva som er innenfor og hva som er utenfor.
- Kjenner du at du må sensurere deg selv?
- Nei, i det store og det hele gjør jeg ikke det. Derimot kan jeg kjenne at under de formelle møtene hvor vi har navneskilt på, må man opptre med varsomhet.
- Etter vedtatte kriterier er Kina et totalitært samfunn, kan du si det?
- Ja, Kina er et totalitært samfunn. Det må vi forholde oss til. Men når vi har uformelle samtaler er det mange av mine kolleger som har bodd i vestlige land, og de kjenner verden utenfor og verden innenfor. De legger ikke skjul på et det er ulike systemer. Én kollega sier det slik: han legger seg ikke borti politikk, men kjenner at han har tilstrekkelig akademisk frihet til å drive sin forskning som han vil.
Erkjenner fare for selvsensur
- Det som er aller viktigst for meg er at våre forskere ikke opplever å bli sensurert. De må får undervist og forsket som de vil.
- Erkjenner du at det er en fare for selvsensur her – at kinesisk mangel på ytringsfrihet smitter over på forskere ved ditt, ved at de legger bånd på seg av frykt for å bli stengt ute?
- Absolutt.
Bovim mener imidlertid å se forskjell på de ulike universitetene. Noen er mer lukket enn andre. Universiteter med ledere som har internasjonal erfaring er stort sett mer åpne og imøtekommende, opplever han.
Det er ingen tvil om at ulike fag har ulike utfordringer når det gjelder samarbeid på tvers av nasjons- og systemgrenser, mener han. Teknologer, naturvitere, samfunnsvitere, humanister har ulike til sine fag, og på mange vis blir dette enklere for de fag som utgjør hovedprofilen ved hans universitet.
- Det ligger i sakens natur at samfunnsvitere er kritiske til samfunnsstrukturer, og det er åpenbart mye vanskeligere. Våre teknologer som besitter kompetanse som det kinesiske samfunnet har desperat behov for å få kunnskap om, vil jo i sitt daglige virke ikke oppleve så mye av dette.
- Så dermed har du som rektor for Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet en klar fordel når det gjelder å få samarbeidet til å gli?
- Det kan man tenke seg. Det er i hovedsak innen medisin og teknologi at vi har inngått samarbeidsavtaler med Kina.
Bovim legger imidlertid til at man fra NTNUs side også legger vekt på tverrfaglighet, hvor samfunnsvitenskaper og humaniora kommer inn. Og teknologi handler også om energi – og ’energi er politikk’, som han sier.
Kalkulert risiko
- Likevel: Har du en grense for hva du tåler av sensur og innblanding fra kinesisk side?
- Det har jeg. Om våre forskere opplever at de blir sensurert, så er det en absolutt grense. Da vil jeg ikke anbefale at vi fortsetter å være her.
- Men tar du ikke en kalkulert risiko her: NTNU er godt inne i Kina, og går enda tyngre inn. Det vil bli et meget stort tap dersom du som rektor skulle kjenne at det blir nødvendig å trekke universitetet ditt ut av landet?
- Det kan du si. Slik er det med et hvert samarbeid. NTNU har 4200 årsverk i vitenskapelige stillinger. 20 er her nå. Det tapet kan vi ta. Vi må ta slike sjanser. Om NTNU bare tar forskingssamarbeid hvor vi er garantert å lykkes, når vi ikke våre mål. Det følger risiko ved et hvert akademisk samarbeid. Vi er nødt til å ta noen sjanser.
Tror på akademisk dialog
Når det gjelder akademisk samarbeid og akademisk boikott viser rektoren til løpende diskusjoner om hvorvidt man skal ha faglig samkvem med land som Israel, Tyrkia, Brasil – nasjoner hvor det foregår ting som gjør det berettiget å stille spørsmål ved om man gjennom å ha akademisk samkvem, bidrar til å legitimere kritikkverdige forhold i disse landene.
- Jeg har en tro som muligens er naiv, men som jeg ønsker å beholde – en tro på at akademisk dialog er et gode.
NTNU-rektoren viser til at enkelte samarbeidsrelasjoner går flere tiår tilbake. Her bruker Bovim begrepet «meningsbærere», ledende akademikere som har vært i tett inngrep med NTNU-forskere som tar med seg inntrykk og holdninger her inn i sitt virke i Kina – som for eksempel at det er mulig for en stipendiat å motsi sin professor.
- Vi kan også påvirke dem
- Sier du at kulturpåvirkningen kan gå andre veien?
- Ja, vi er likeverdige partnere. Vår åpenhet og demokratiske handlemåter blir lagt merke til, og jeg tror det har en betydning.
- Kina er et samfunn hvor overvåkning er omfattende, og står sterkt i folks bevissthet?
- Ja, det bemerkelsesverdige – og skremmende – er det totale fraværet av debatt. Man bruker for eksempel ansiktsgjenkjenning til å ta forbrytere, og alle synes det er helt flott, ingen diskuterer de problematiske sidene ved det. Det innebærer at det er rom for makthavere til å anvende dette til det de finner opportunt. Det er virkelig skremmende, sier Gunnar Bovim.
