- Nei til degradering av forskere

Arild Underdal har ledet et utvalg som har lagt frem ideer til omorganisering av stillingsstrukturen i universitets- og høyskolesektoren i Norge. Utvalgets mandat var å «sammenligne stillingsstrukturen i Norge med andre land det er naturlig å sammenlikne seg med». Til tross for dette har ikke utvalget i særlig grad foretatt noen systematisk sammenligning med andre land som det er naturlig å sammenligne Norge med, men har i stedet utarbeidet et forslag som bærer sterkt preg av å være hjemmesnekret og som ville gjøre det norske systemet mindre kompatibelt med andre land, og mindre attraktivt for både norske og utenlandske forskere, dersom det ble gjennomført. Det er svært mye i utvalgets rapport som kan og bør kommenteres, men vi vil begrense oss til to ting: Underdals forslag om å innføre en slags «overprofessor» og Underdals forslag om å degradere alle som i dag har forskerstillinger.

«Overprofessor»-forslaget

Underdal foreslår å innføre en stilling overordnet dagens professorer som han kaller «fakultetsprofessor». Dette er uheldig av mange grunner. For det første forstås ordet professor både i Norge og i så å si hele verden som den høyeste tittelen for en forsker og universitetslærer, og dette har vært den aksepterte betydningen i århundrer. Selve betydningen av ordet er en som hevder å være ekspert, dvs. i denne konteksten en forsker og universitetslærer av høyeste rang. Det er viktig at en professor fortsatt er en professor, ikke minst når det gjelder norske professorers stilling internasjonalt. Et slikt forslag ville degradere alle dagens professorer til en annenrangs kategori og førsteamanuenser til en tredjerangs kategori.

Det er riktig at det ved enkelte universiteter i enkelte (hovedsakelig engelskspråklige) land finnes «navngitte professorater» og lignende, men disse forstås der som spesielle stillinger ved den aktuelle institusjonen og ikke som et eget nivå. De regnes altså heller som en spesiell kategori av professorstillinger. Det er uansett umulig å sammenligne slike stillinger mellom ulike institusjoner, og en vanlig professorstilling ved et anerkjent universitet vil oppfattes som en mer attraktiv stilling enn et «navngitt professorat» eller lignende ved en mindre anerkjent institusjon. Slike navngitte professorater er uansett svært lite brukt i Europa, dvs. de landene det er mest naturlig å sammenligne Norge med, og forslag om å innføre dem i Norge virker dårlig begrunnet. Selve tittelen «fakultetsprofessor» virker hjemmesnekret; ved et søk på «faculty professor» var det eneste vi fant et universitet som brukte dette som en spesiell tittel for pensjonerte professorer. Det er ikke en tittel som vil bli bredt forstått internasjonalt, heller ikke om den eventuelt skulle vise seg å være i bruk på en slik måte ved ett eller noen få universiteter.

Underdal viser gjentatte ganger til den angivelige eksistensen av en høyere professorstilling i dag. Vi antar at Underdal tenker på SKO 1404 professor. Dette er en lite brukt stillingskode for en professor som har lederoppgaver, men som faglig er på nivå med andre professorer. Ved UiO har stillingen vært brukt til å ansette noen senter-/instituttledere. Det kan være verdt å vurdere om koden skal brukes mer systematisk. Eksempelvis kunne Oslomet med fordel ansatt seksjonsledere med professorkompetanse som SKO 1404 professor i stedet for å ansette dem som studieledere. Dette er imidlertid en helt annen sak enn å gjøre koden til en «overprofessor» i faglig forstand.

I stedet for å innføre en ny kategori og kollektivt degradere alle professorer (og førsteamanuenser) i Norge bør man heller vurdere å eventuelt oppdatere kravene til vitenskapelig kompetanse noe slik at de gjenspeiler dagens situasjon med økt publisering bedre, dersom nivået på dagens professorer oppleves som et problem.

Degradering av forskere

Det mest oppsiktsvekkende forslaget i Underdal-rapporten er å degradere alle som i dag har stillinger i forskerstigen. Vi er imidlertid ikke sikre på om dette egentlig var Underdals intensjon, for det er mye i rapporten som tyder på at utvalget ikke har satt seg inn i forsker-stillingsstrukturen ved instituttsektoren i Norge og sammenlignbare utenlandske stillinger; bl.a. Underdals forslag til engelske titler som overhodet ikke forholder seg til de titlene som brukes i dag kan tyde på dette. Vi heller derfor mot teorien om at forslaget hvertfall delvis er et arbeidsuhell.

I dag ser stillingshierarkiet slik ut:

original

Først litt historie: Forskerstigen ble i Norge innført rundt 1960, samtidig med at Norge fikk en statlig forskningsinstituttsektor utenfor universitetene. Stigen ble skapt av og for instituttsektoren som betegnelser på deres ordinære og normalt faste stillinger, og i den grad stillingene har vært brukt ved universiteter har universitetene vært sekundære brukere av en annen gruppe institusjoners stillingshierarki. Det har alltid vært full likeverdighet mellom forskerstillingene og de kombinerte stillingene. Forsker I var f.eks. opprinnelig plassert i sjefsregulativet, den høyest lønnede prosenten i den norske statstjenesten, på samme nivå som professorer – samt ekspedisjonssjefer, høyesterettsdommere, biskoper og generaler.

Underdal vil omdøpe forskere (forsker III) til «forskningsassistenter» som «assisterer i forskningsarbeid», seniorforskere (forsker II) til «forskere» som «bidrar inn i andres forskning» og dagens forskere I til «seniorforskere» som bare «leder delprosjekter i forskning». I tillegg vil han innføre en ny stilling med den svært uheldige tittelen «fakultetsforsker» som bare noen få av dagens professorkompetente forskere I skal få. Dette fremstår som en degradering av alle med en hel grad, og vil også bringe Norge i utakt med stillingssystemene i de landene det er naturlig å sammenligne oss med.

I f.eks. Storbritannia utgjør forskerstigen (research career pathway) en av tre likestilte stiger ved akademiske institusjoner. De tre trinnene i stigen er likeverdige med stillingene som professor, førsteamanuensis og universitetslektor og har de samme kompetansekravene. Toppstillingen i forskerstigen er kalt research professor, professorial research fellow eller bare professor, mellomstillingen er kalt senior research fellow og stillingen på universitetslektornivå er kalt research fellow. Disse stillingene vil på norsk oversettes som forskningsprofessor/professor, seniorforsker og forsker. At Norge har en forskerstige som er så lik forskerstigen i Storbritannia, som også brukes i varianter i mange andre samveldestater, er en opplagt fordel når det gjelder forståelsen av norske stillinger internasjonalt og norske institusjoners internasjonale attraktivitet. Også i alle de andre nordiske landene heter mellomstillingen seniorforsker og toppstillingen forskningsprofessor.

Hvis vi ser til USA utgjør forskerstillinger ved universiteter en egen stige, der research professor tilsvarer professor, research associate professor tilsvarer associate professor og research assistant professor tilsvarer assistant professor.

De engelske oversettelsene Underdal foreslår vil ikke bli forstått internasjonalt. Underdal foreslår å betegne dagens norske seniorforskere som «research scientist» og dagens norske forskere I som «senior research scientist» i stedet for dagens engelske tittel research professor (se https://www.ntnu.edu/english-matters/english-titles ). Internasjonalt vil titler med «scientist» typisk være brukt utenfor universitetssektoren, i anvendte sammenhenger innen medisin og naturvitenskap (jf. betydningen av science på engelsk, som er smalere enn norsk vitenskap). Titlene Underdal foreslår er mest typiske for forskningsavdelinger i legemiddelfirmaer og lignende, og «(research) scientist» er der som regel en begynnerstilling for en helt nyutdannet person, mens «senior (research) scientist» er en avansementsstilling på mellomnivået, gjerne for en person med 3–5 års erfaring som anvendt forsker, langt under norsk professornivå. «Faculty research scientist» er en hjemmesnekret tittel som ikke brukes noe sted i hele verden, som ingen vil forstå og som høres ut som en relativt lav stilling for alle med bakgrunn fra engelskspråklige akademiske institusjoner.

Forskerstigen må beholdes

Underdals forslag til endringer i forskerstrukturen virker å primært være motivert av et ønske om å «gjøre noe» med det dårlig fungerende (undervisnings)dosentløpet som ble innført i 2003/2006. Det er helt legitimt å vurdere om dette løpet bør endres eller avskaffes. Resultatet, slik Underdals forslag fremstår, er imidlertid svært negativt for forskerstigen, og tar ikke inn over seg behovene for den sektoren som stigen ble skapt av og for, nemlig instituttsektoren, der stillingene er de ordinære/primære stillingene. Av de tre stigene i dag har forskerstigen aller minst til felles med dosentløpet: Arbeidsoppgavene og kvalifikasjonsgrunnlaget er fullstendig ulike, med 0% sammenfall, og stillingene kan overhodet ikke sammenlignes. Derimot har forskerne arbeidsoppgaver som i stor grad er de samme som arbeidsoppgavene i kombinerte stillinger – der ren forskningsaktivitet utgjør den største delen (typisk rundt 50%) og der undervisningen som typisk utgjør rundt 40% skal være basert på og dermed en forlengelse av denne forskningen – og kompetansekravene er og har alltid vært like. At det er et direkte samsvar mellom forskerstillinger og kombinerte stillinger og kompetansekravene til dem er også et gjennomgående trekk internasjonalt og bidrar til mobilitet mellom f.eks. rene forskningsinstitutter som NUPI og universiteter i Norge, og mellom land, og til at en professor som får tilslag i Forskningsrådet på et stort prosjekt kan gå inn i en ren forskerstilling for en periode. Dette nyter alle, også universitetene, godt av, gjennom at det blir lettere å rekruttere de mest kompetente forskerne. Forskerstigen må beholdes som en egen stige, på samme måte som den utgjør en egen stige i f.eks. Storbritannia, og det må være fortsatt samsvar i kravene til vitenskapelig kompetanse til stillingsnivåene. Noe annet vil undergrave både forskerne og instituttsektoren i Norge, og norsk forskning mer generelt.

Underdal har imidlertid ett godt forslag som er verdt å ta med seg videre: Å invitere forskere inn i undervisning i større grad. Men det er ikke nødvendig å endre stillingsstrukturen for forskere for dette. Universitetene kan f.eks. i økt grad ansette personer i forsker I-stilling (enten ved frittstående institutter som NUPI eller ved eget eller annet universitet) som professor II, en stilling som har som formål nettopp å bidra til faglig utveksling bl.a. mellom institusjoner, og til å trekke inn meritterte forskere i universitetssammenhenger. Å gi forskere ansatt ved eget universitet adgang til å delta i undervisning og veiledning i større grad er også noe universitetene kan gjøre i dag. Problemet her er heller institutt- og undervisningsledere som later som disse forskerne ikke eksisterer. Ved et institutt ved UiO holdt «undervisningsfolket» en sommerfest der de ikke inviterte de par-tre forskerne de hadde som jobbet på mangeårige forskningsrådsfinansierte prosjekter. Slike eksempler fra UiO fremstår mer som arbeidsmiljøproblemer som minner om andre graverende forhold ved det som engang var Historisk institutt enn problemer med selve stillingsstrukturen.

Det eneste det er behov for å endre når det gjelder forskerstigen er å bringe titlene i samsvar med titlene i andre land. Stillingsbetegnelsene med tallkoder er et særnorsk system som ikke brukes i noen andre land. Dagens forsker I, en stilling som krever professorkompetanse, bør formelt betegnes forskningsprofessor, en tittel som flere institutter (bl.a. NUPI) de siste årene har ønsket å innføre og som brukes i alle land det er naturlig å sammenligne oss med. Stillingen forstås internasjonalt som en kategori av professorstilling, med arbeidsoppgaver spisset i retning av forskning og med krav om professorkompetanse. Mellomstillingen på førsteamanuensisnivå bør formelt kalles seniorforsker, en tittel som allerede er i utbredt bruk i Norge om denne stillingen og har vært det i flere tiår. Den laveste forskerstillingen bør fortsatt kalles forsker; selv om ikke alle institutter nyrekrutterer på dette nivået i dag har stillingen fortsatt sin berettigelse, særlig ved de litt mer anvendte instituttene, og det finnes fast ansatte forskere på dette nivået som har 20–30 års erfaring som anvendte forskere. Å degradere dem til assistenter vil være en fornærmelse.