Åpen tilgang – svar til Sørensen

Det var da voldsomt! «Likevel virker det som om det er mange, slik som Hansen, som er villige til å ofre karrieremulighetene for en hel generasjon av unge forskere på sine ideologiske altre» skriver Knut Holtan Sørensen i sin ytring 7. november. Nei, Sørensen, vi er ikke villige til å ofre noen som helst på noe som helst alter. Det vi ønsker er en helt nødvendig opprydning i en bransje som teknologien har løpt fra. Overgangen fra sette-basert trykking til den internett-baserte informasjonsteknologien vi har i dag er en større revolusjon enn den Gutenberg stod for i det femtende århundre. Gutenbergs revolusjon må ha vært frykt-fremkallende. Plutselig ble det mye vanskeligere å holde kontroll med spredningen av bøker og det de måtte inneholde av farlige tanker. Det virker på meg som de voldsomme reaksjonene på dagens revolusjon også er fryktreaksjoner.

Bærekraftig bransje?

Den tradisjonelle abonnementsbaserte vitenskapelige forlagsbransjen er glimrende beskrevet i denne artikkelen som stod på trykk i The Guardian 27. juni, 2017. Jeg oppfordrer alle til å koste på seg tiden det tar å lese den. I dag, i motsetning til tidligere, bygger abonnementsmodellen på innføringen av betalingsmurer. Det er disse abonnementsforlagene lever av.

La oss spørre: Er abonnementsmodellen bærekraftig? Svaret er nei. Problemet er at betalingsmurene lekker som siler. Er en artikkel gjemt bak en betalingsmur man ikke nøkkel til, så er det alltid mulig å få tak i den på den ene eller andre måte. Professor Kristian Seip ved Institutt for matematikk skriver i en kommentar til mitt innlegg den 5. november følgende: «I mitt felt som er matematikk, får hele verden tilgang til all relevant forskning fra det øyeblikk artikler legges ut på den åpne preprint-serveren arXiv.org (dekker både matematikk og fysikk). Det kan ta lang tid, kanskje opp til 2-3 år i spesielle tilfelle, før forskningen "publiseres" i et tidsskrift, men dette er irrelevant for tilgjengeligheten og fungerer mer som et kvalitetsstempel som blant annet kan bidra til å styrke forskernes CV.» Hvis man i tillegg til den lovlige egenarkivering og arkivering på preprint-servere som arXiv.org også nevner ulovlig arkivering av artikler slik som Sci-Hub bedriver, så blir det lite igjen av betalingsmurene. Sci-Hub tar sikte på å arkivere åpent alt som publiseres av vitenskapelig litteratur. At forlagene tar dette svært alvorlig ser man på dommen i saken Elsevier la an mot Sci-Hub i 2015. Elsevier vant og fikk tilkjent 15 millioner dollars.

Dette kan jo ikke de abonnements-baserte forlagene leve med i lengden. Det går så lenge ingen stiller spørsmål ved at inntektene kommer usynlig over biblioteks-budsjettene. Problemet er jo at noen har sluppet katta ut av sekken: Nå stilles det spørsmål. Av de politiske myndighetene, av de som forvalter fellesskapets midler.

Åpen tilgang og kvalitet

Argumentet for status quo er som følger: Abonnementsmodellen sikrer kvaliteten fordi man har ingen kobling mellom antall artikler som publiseres og inntektene. Under åpen tilgang har man en slik kobling.

Utnytter man som åpen tilgangsforlag denne koblingen, altså benytter man seg av sub-standard fagfellevurdering for å publisere mer, så er man per definisjon et røverforlag. Og slike finnes i bøtter og spann for det er enkelt å starte et «forlag».

Men, alvorlig talt, det er da ikke vanskelig å kjenne igjen slike «forlag». Sjekk om artiklene – om de har noen – siteres; hvem, hvis noen, publiserer der og så videre. Røverforlagene forsvinner like raskt som de dukker opp.

Eller er det så enkelt?

Sørensen tar for seg forlaget Frontiers i svært negative ordelag i sin ytring, antagelig for at jeg nevnte dette forlaget i min ytring den 5. november. Jeg ble oppmerksom på Frontiers i 2013 som følge av en våknende interesse for åpen tilgangspublisering. Det var også en debatt i full gang som jeg fulgte på den tiden om fagfellevurdering slik den tradisjonelt praktiseres faktisk holder mål. Frontiers, som ble startet i 2007, er uhyre innovativt og tar sikte på å gjøre ting annerledes og bedre. Jeg ble svært fascinert av kjerne-idéene som lå under Frontiers og det jeg oppfattet som nybyggerånd. Så jeg søkte på sjefsredaktørstillingen for Frontiers in Physics som skulle startes det året og fikk den. Jeg kjenner altså i dag virksomheten fra innsiden. (Jeg er også medredaktør i et par tradisjonelle abonnements-baserte tidsskrift, men det er en annen historie.)

Frontiers bygger på den idé at redaktørene i tradisjonelle tidsskrift har for stor makt med hensyn på å styre retningen på forskningen. Dette er tatt til det ekstreme i Nature hvor en liten gruppe redaktører avviser 95% eller så av det som sendes inn uten fagfellevurdering. De bestemmer altså hva som er interessant eller ikke og derigjennom styrer de retningen på forskningen. De har enorm makt. Frontiers ønsker å gjøre dette motsatt. Forskningen skal ikke styres av synsende redaktører. Alle Frontiers’ redaktører er aktive forskere. Når et manuskript ankommer Frontiers in Physics blir det først sjekket av et team for plagiat og andre mulige etiske problemer. Deretter overtas det av en av 294 associate editors som velger ut to til tre fagfeller. På dette tidspunktet kan ingen avvise manuskriptet før fagfellene har gjort sine vurderinger. Man forlanger at minst to fagfeller godkjenner manuskriptet for at redaktøren (the associate editor) skal kunne anbefale manuskriptet akseptert. Er det kun én eller færre som godkjenner, kan redaktøren hente inn enda en fagfelle eller anbefale manuskriptet avvist. The specialty chief editor – nivået over - aksepterer eller avviser manuskriptet på grunnlag av anbefalingen fra nivået under. Hele systemet er satt opp for å forhindre synsing fra redaktørenes side. Det er derfor man skriver “We publish all papers assessed to be technically correct and of good quality” – for hvilket tilleggskriterium skulle man bruke foruten å synse om “viktigheten” av et arbeid? I praksis betyr dette for Frontiers in physics at vi avviser 29% av manuskriptene som blir akseptert til fagfellevurdering. Man skal også legge merke til at de fagfellene som godkjenner et manuskript som blir publisert, får sine navn trykket på artikkelen. Det er ikke et lite incitament for å gjøre en god jobb.

Og hvordan finner man så ut om en artikkel er viktig eller ikke? Etter at den er blitt publisert. Blir den lest, blir den sitert?

Sørensen trekker frem en historie om en redaktør som ble fjernet fordi «hun avviste for mange manuskripter». Her er den korrekte versjonen: hun avviste manuskripter uten råd fra fagfellene. Det vil si, hun synset, stikk i strid med Frontiers’ grunnleggende filosofi. Sørensen latterliggjør Frontiers med denne artikkelen, men jeg ser ikke helt problemet her. Hvis forskerne har funnet en slik sammenheng som de hevder, er det da interessant. Artikkelen er sitert 16 ganger siden den ble publisert i fjor ifølge scholar.google.

Frontiers er nå det fjerde mest siterte forlaget – sitater per artikkel – av alle forlag, bak American Chemical Society, Royal Society of Chemistry og American Physical Society. I flere felt har Frontiers det mest siterte tidsskriftet. Frontiers følges med argusøyne. Det minste feiltrinn, og man har vill vest blant bloggerne. (Jeg mottok en gang mitt eget manuskript for vurdering av ett av de tradisjonelle abonnementsbaserte tidsskriftene. Det skulle blitt ball det om det hadde vært Frontiers og jeg ikke var meg.) Jeg inviterer herved Sørensen til å komme til PoreLab i PTS2 hvor jeg med stor glede skal gå gjennom Frontiers’ fagfelle-vurderingssystem i detalj med ham. Send meg en e-post så avtaler vi.

Før jeg forlater dette temaet, la meg kort skissere eierforholdene i Frontiers. For rundt fem år siden kjøpte Nature Publishing Group (!) aksjemajoriteten i Frontiers. De så tydeligvis på Frontiers som en farlig konkurrent. Men, før de rakk å gjøre noe, kjøpte Springer NPG. Nå lever Frontiers og NPG side om side i fordragelighet med samme eiere.

Jeg opprettholder min påstand om at det er enkelt å se om man har med et seriøst tidsskrift å gjøre eller ikke. Men, man skal vite at drittpakker er det godt om hvis man begynner å lete etter hva folk skriver. Gå derfor etter nøytrale kriterier.

Er forlagene statiske?

Det virker som om Sørensen og andre som uttaler seg negativt om åpen tilgang antar at man må velge mellom tradisjonelle forlag som er abonnementsbaserte eller nye forlag som er åpen tilgangsbasert. Implisitt her ligger det at forlagene ikke kan endre seg. Det er feil. Alle de store forlagene, Springer, Nature Publishing Group, … har startet åpen tilgangstidsskrifter. Det er også blitt vanlig med hybridtidsskrifter blant de tradisjonelle forlagene, det vil si tidsskrifter som er abonnementsbasert men hvor man kan kjøpe åpen tilgang. Jeg spår at Plan S vil få forlagene til å konvertere sine tidsskrifter til åpen tilgang. Europa er stort og vil trekke med seg resten av verden. La oss rette fokus mot Kina for et øyeblikk. Kina er raskt voksende men fortsatt nytt land i forskningssammenheng. Ingen ting har satt seg der ennå. Tror man virkelig at kineserne vil være fornøyd i det lange løp med å gi fra seg rettighetene til sine arbeider til vestlige land når det finnes et stadig tydeligere alternativ? En av sjefene for et av de store vitenskapelige forlagene uttalte nylig at hun så for seg at Kina kom til å lukke seg igjen og starte sine egne tidsskrift. Med åpen tilgang hvor forfatterne beholder alle rettigheter til egne arbeider mener jeg et slikt negativt scenario neppe vil bli virkelighet.

Slapp av, det er ikke farlig

Ja, overgangen til åpen tilgang er en utfordring. Store endringer er det. De skaper frykt og dermed reaksjoner. Jeg er forbauset over hvor sterke de er til Plan S. Jeg, på min side, er overbevist om at vi får en mye bedre tilpasset vitenskapelig publikasjonskultur når modell og teknologi igjen passer overens. Men, her er det som skremmer meg i dette. Når vi ser disse voldsomme reaksjonene på denne saken, hva med de virkelig store endringene hele verdenssamfunnet står overfor med hensyn på klimaet? Hva blir reaksjonene når endringer må skje?

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.