Når studentene samles på Røros for å redde verden

– Vi pleier å si litt smånaivt at vi redder verden, og dialog er en måte å skape endring på makronivå, sier nestleder i Isfit Mathias Kristiansen smilende.

Vi befinner oss på Røros med 15 minusgrader og øde snølandskap. Midt på vidda, blant gamle gruver og dårlig sikt fins en hytte med 35 studenter fra Norge, Ukraina, Colombia og Balkan. I motsetning til vanlige forestillinger om lange late studenthytteturer med alkoholinntak høyt på gjøremålslisten, skjer det noe ganske annerledes her. De skal øve på å lytte.

Nøytral plattform

– I stede for debatt, hvor poenget er å komme seirende ut av den, fokuserer vi på dialog. Målet med samlingen er å skape en trygg plass der folk kan være åpne og ærlige, sier leder for dialoggruppene under Isfit, Synne Eilertsen.

Første dialoggruppene ble arrangert i 1997, hvor Isfit inviterte studenter fra Palestina og Israel til samtale. Siden har Isifit invitert studenter fra ulike konfliktrammede områder til å delta på dialoggrupper hvor ideen er å oppnå forståelse på tvers av situasjoner, og målet er å finne en praktisk tilnærming til fredsbygging. I år er fokuset de «glemte» konfliktene. Fokusområdene i år er Colombia, Ukraina og den vestlige delen av Balkan.

– En del av målet er å lage en bedre verden for unge. Å samle folk er en god start. Dialog er et verktøy, og man håper at metodene studentene kommer over i Røros sender med et verktøy de kan anvende i sitt hjemland, sier Kristiansen.

Han påpeker at vi gjennom media får et inntrykk av at verden består av «oss» og «dem». Når man møter mennesker i person bryter det noen forestillinger.

original

Dialogprinsipp

I øvelsene skal ikke den som lytter komme med et svar eller en konklusjon - bare gi samtalepartneren rom til å fortelle. I stede for å promotere egne synspunkter, prøver man å forstå mennesket man sitter overfor. Det starter enkelt; «fortell om en bok du liker og hvorfor du likte den». Samtalen fyller rommet, hvor folk er delt inn i par. Noen ler høyt, snakker engasjert.

Spørsmålene tar så en mer komplisert selvgranskende vending. «Fortell om en konflikt du har opplevd og løst på en konstruktiv måte». En mer betenkt følelse fyller rommet.

– Man beveger etterhvert tematikken mot deltakernes hverdag og situasjon. Deltagerene forteller om sine egne liv, og om situasjonen i landet de er fra, sier Eilertsen.

Fokus på Ukraina

Etter å ha blitt kjent deles studentene inn i fokusgrupper, hvor de ulike landene diskuteres. Hver person presenterer et problem i sitt samfunnet for gruppa, og kommer med et løsningsforslag.

Oleksandra Hybrenko (25) fra Ukraina er en av deltagerne som har kommet til Røros.

– Ukraina er i en vranglås, og det er ingen fredsprosess over hode. Det var ikke før jeg så dialogeneprogrammet at jeg innså at det faktisk ikke foregår noen dialog mellom konfliktens parter, sier Hybrenko.

I 2014 ble hjembyen hennes, Donetsk, okkupert av pro-russiske separatister. Presidenten hadde tidligere rundt årsskiftet trukket seg ut av forhandlingene om en samarbeidsavtale med EU, som fikk sivile til å protestere i hovedstaden. Da myndighetene sendte politi for å stoppe demonstrasjonen ble det en voldelig affære. I Donetsk ble det også uroligheter. Flere unge menn dekket ansiktene med balaclava-masker, og tok med seg balltre ut i gatene.

– Jeg husker jeg kjørte til universitetet en dag da jeg så mennesker på begge sider av veien iført maskene. Vi visste ikke hva som skjedde, og det var et ganske skremmende syn. Videre okkuperte de administrasjonsbygg og tok kontroll i regionen. Myndighetene sendte styrker for å ta tilbake makten, og slik utviklet konflikten seg i byen. Alt eskalerte til væpnet konflikt med mange drepte, forteller hun.

I dag er konflikten islagt, satt på pause. Det gjør at landet er delt, og ingen tar grep om å løse den anspente situasjonen. Det er ingen progresjon. Dette provoserer, spesielt når det er så mange offer for konflikten, inkludert henne selv og sin familie. Hennes hjem ble ødelagt, og mange har mistet sine nærmeste.

– Det er forferdelig. Jeg ser at de eneste som har interesse av å løse konflikten er sivile, forteller hun.

original

Hvorfor prater ingen sammen?

– Dialogprosessene her på Røros har inspirert meg mye. Hvorfor er det ingen dialog? hvorfor prater ingen sammen? Når folk kan konfrontere hverandre og møte hverandre ansikt til ansikt, skjer det noe. Det er første steget til forståelse og forhandling, sier Hybrenko.

– Det partene trenger er å sette seg ned og lytte til menneskelige historier. Dette må gjøres ved å lytte, uten å dømme, og se på det menneskelige behovet.

Hun tror ikke dialog på det politiske nivået skjer ikke med det første. Dermed vil hun heller ut og møte vanlige folk, yngre mennesker, studenter. Hvis ikke hun selv eller andre studenter vil gjøre noe, vil ingen.

– Jeg vil skape en trygg plattform og invitere mennesker fra begge sider av konflikten, også Russland, for å møtes og prate på et nøytralt sted med nøytral finansiering.

Kvikklunsj og svidde pølser

– Det er tid for uteaktiviteter, roper en av de frivillige fra Isfit.

Studentene har for lengst pakket på seg boblejakke og lue, og sprunget ut i snøen. Rundt hjørnet på hytta har noen begynte å lage snøhuler. Andre tar selfies på den hvite vidda, mens en siste gjeng har tatt på seg skiene.

– Folk er overraskende gira på kulda, ler nestleder Kristiansen.

En gjeng samler seg rundt bålet etter at kulda har bitt litt for hardt i kinnene. Det deles ut Kivikklunsj, og snart er noen svidde grillpølser klare.

– Samtalene går lett. Jeg har inntrykk av at dialogene man har vært igjennom åpner for bedre sosialt samhold. Man har sett hverandre i sårbare situasjoner, fordi mange temaer er emosjonelle. En felles opplevelse av dette skaper en form for trygghet, sier dialoggruppeleder Eilertsen. 

Eksistensiell krise

– Dialoggruppene gir deg nye perspektiver. Du blir eksponert for andres verdier, og stiller spørsmål ved dine egne. Det utgjør nesten en identitetskrise, sier Tyler Stewart, årets Isfit-president.

Han mener møtene i Røros handler om å utfordre egne synspunkter.

– Første gang jeg deltok var jeg sikker i mine holdninger, men plutselig blir jeg utfordret. Jeg innså at jeg måtte ta en runde med meg selv. Det som er mest fruktbart her er at folk er villige til å høre en annen side av saken, engasjere seg i dialogen og endre sine egne perspektiver, sier han.

I ti dager har studentene oppholdt seg på hytta. De skaper relasjoner gjennom ulike øvelser. Hytta på Røros er en nøytral plattform for at mennesker med ulike nasjonaliteter, bakgrunner, språk og synsvinkler skal kunne møtes for samtale om hvordan de politiske spenningen som rammer hjemlandene deres kan løses. Men for å klare det må man først forstå hverandre på et medmenneskelig nivå.

– Vi hadde en øvelse hvor man ikke skulle si noe, bare bevege seg til avmerkede områder som beskrev en påstand. Påstanden kunne være alt fra «Jeg har blitt mobbet» til «Jeg har vært forelsket». Selv om deltakerne er fra ulike land har man noen fellestrekk i livet. Det rørte noe i folk, sier Eilertsen.

Vil ta med dialogen hjem

Dialogene de siste dagene har vært utfordrende. På hytta i Røros har det vært deltagere fra både Vest- og Øst-Ukraina. Hva gjør dette med samtalen? Hvordan er det å drive dialog med en part med motsatt perspektiv på konflikten?

– Det var interessant å finne et felles rom uten å ende opp med å bare kritisere hverandre. Jeg har sett en vilje til å lytte. Selv om man ser konflikten fra ulike vinkler har vi et felles mål. Jeg ser at å finne et kompromiss vil være mulig. Men det var også vanskelig, og vi måtte stadig minne oss på det essensielle målet, og ikke kun kritikken mot hverandre, sier Hybrenko.

For tiden studerer hun journalistikk i Aarhus, men hun ønsker å sette i gang et dialogprogram med ungdommer fra Ukraina. Kan dagens studengenerasjotn være med på å bygge broene?

– Å tilgi vil bli viktig. Det er klart det er vanskelig; mennesker døde. Men vi kan ikke fortsette med denne situasjonen.

Det vil bli utfordrende å samle folk til dialog. Hybrenko har ikke erfaringen med arrangere fredsmekling. Hun trenger finansiering, en nøytral leder av dialogene, og må intervjue studenter som kan være med i dialogen. Hvor mange er interesserte, hvem er de, og hvordan kan hun nå dem? Sikkerhet er også noe som må tas i betraktning.

– Vi må finne ut hvordan vi kan strukturere et slikt program, og samle studenter for dialog. Jeg vil i hvert fall bruke verktøyene jeg har fått gjennom Isfit, sier hun.