Det er snart 20 år siden den første vinneren, studentlederen Antero Benedita da Silva, mottok prisen for sin kamp mot undertrykkelsen av folket på Øst-Timor. Prisen, som deles ut i regi av den Internasjonale Studentfestivalen i Trondheim (ISFiT), er i likhet med resten av festivalen basert på studenters frivillige innsats. Hva skjer bak kulissene foran hver utdeling, og hvordan skal jubileet markeres?
Ingeborg Albert Rikheim er leder for Studentenes Fredspris. Til tross for at hun har tatt på seg et stort verv, er det ikke snakk om noen pause fra studiene.
Forberedelsene til hver utdeling tar lang tid. Tre måneder etter at ISFiT-festivalen er ferdig, velges det en ny ISFiT-president, som for 2019 er Tyler Stewart. Presidenten peker ut to visepresidenter, og det er disse tre som rekrutterer resten av ISFiTs hovedstyret for neste festival. Rikheim ble spurt om å bli leder for Fredsprisen i august/september 2017, noe hun takket ja til.
- Det er halvannet år jeg er med, frem til neste festival. Etter det blir det ny president og dermed en ny leder for fredsprisen.
Nominasjoner i fleng
Til tross for at mange stillinger skal fylles og frivillige som skal verves, er det ikke frivillige i ISFiT eller Rikheim selv som bestemmer hvem prisen skal gå til. Et eget utvalg av uavhengige frivillige skal ta denne avgjørelsen, men det er et par steg i prosessen som må skje først.
Gjennom høsten 2017 valgte Rikheim ut lederne for nominasjonsutvalget. Dette var to studenter som studerte på UiO. Disse valgte så ut fem personer fra hele landet til å “researche” kandidater til fredsprisen. Utvalget ble til slutt bestående av tre fra Oslo, en fra Lillehammer, to fra Bergen og en fra Trondheim.
- De tar imot alle nominasjonene, samtidig som de sikter seg ut egne organisasjoner som kan nominere. Det er også slik at hvem som helst i verden kan nominere. Når nominasjonsfristen går ut, som var tidlig i vår, går komiteen gjennom alle nominasjoner og “røsker ut” de som ikke er gode.
Både enkeltpersoner og organisasjoner kan nomineres til prisen. Rikheim får ikke gi et konkret tall på hvor mange søknader de har mottatt, men bekrefter at det er mange. Antallet varierer fra år til år, avhengig av hvor godt de klarer å nå ut til studentene.
Hun forteller at det i år har vært mange spørsmål fra organisasjoner og enkeltpersoner om når de begynner å ta imot søknader. Det er mye engasjement blant studenter omkring dette, og det kan til tider bli intenst.
- Det er flere som sender oss meldinger og spør “Kan vi nominere nå? Kan vi nominere nå?”. Noen nominerer også seg selv. Det kommer også et par tullenominasjoner, men det ser man fort.
“Sektretærene” bak utdelingen
Rikheim forteller at nominasjonskomiteen koker antallet søknader ned fra et hundretall til omtrent tyve som de sjekker nøyere. Deretter velger de ut fem nominasjoner, og utarbeider en rapport som sendes videre til siste komité i rekka: Fredskomiteen.
-- Det er fredskomiteen som tar den endelige avgjørelsen på hvem som vinner prisen. Dette utvalget består av fire studenter utpekt av Norsk Studentorganisasjon (NSO), og fire ekspertmedlemmer som utpekes av oss i sekretariatet.
RIkheim presiserer at disse ekspertmedlemmene er med i kraft av at de er personer med mye kunnskap om temaet, og ikke fordi de skal representere sin egen organisasjon.
I år bestod disse ekspertene av politiker Bjørnar Moxnes, Torunn Tryggestad fra Institutt for fredsforskning, Gro Lindstad fra Forum for Women and Development og Svein Mollekleiv fra Røde Kors. Komiteen har gjennom årene inneholdt mange kjente fjes, deriblant Thorvald Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik og Lucy Smith. Lederen av komiteen er lederen av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, også kjent som SAIH, men har ikke stemmerett i utvalgsprosessen. Ifølge Rikheim hadde fredskomiteen vært meget fornøyd med årets rapport og nominasjoner, og at det hadde vært særs vanskelig å velge ut kun en vinner.
- De skulle ønske de kunne gitt prisen til dem alle.
Arbeidet bak utdelingen av prisen er med andre ord tidkrevende, og krever samarbeid mellom sekretariatet, NSO og SAIH. Rikheim sier at det er seksjonen hun leder i ISFiT som står for ansettelsene av de frivillige som skal bestemme hvem som får fredsprisen. De har ingenting med selve utvelgelsen av vinneren å gjøre.
- Vi kalles jo “sekretariatet” for studentenes fredspris, veldig sexy, ler hun.
- Men administrativt, altså.
Komiteene legger lista
Grunnpillarene i utvelgelsen er at kandidater skal ha jobbet for fred, demokrati og menneskerettigheter, selvfølgelig uten bruk av vold. Hva som vektlegges videre kan variere, men det å kunne validere det som står i nominasjonene de får inn er et viktig aspekt.
- Nominasjonsutvalget møttes til seminar i februar for å bestemme hva det var det skulle fokusere på i utvelgelsesprosessen. Et viktig kriteria er at man skal kunne bevise at de nominerte ikke hadde gjort noe galt, men det er også av betydning hvor mye personen har oppnådd fra før av.
Rikheim forteller at komiteen ikke automatisk velger ut kandidater som har oppnådd mest, men også de som kan trenge at noen satser og tror på deres kampsak. Prisen skal ikke bare være en “klapp på skuldra”, men også være til hjelp i deres arbeid. Balansen mellom å gi anerkjennelse til noen som har kjempet lenge, opp mot det å rette søkelyset mot ukjente forhold og kampsaker, er en utfordring.
- Fokuset er litt forskjellig fra utvalg til utvalg. Vi har vedtektene våre, som gir den grunnleggende oppbygningen, men det er litt opp til de som sitter i fredskomiteen og nominasjonsutvalget hva de mener er viktig for denne prisen.
Internasjonal signifikans
På spørsmål om hun føler prisen, som deles ut i lille Trondheim, faktisk har noe å si internasjonalt, svarer Rikheim at ja, det har den. Det er heller ikke en pris som har helt likt fokus andre steder i verden, så vidt hun vet.
- Det er jo en del priser som kommer fra diverse fond, slik som menneskerettighetsprisen, men det er ikke noen som er ment utelukkende til studenter og unge.
Ett av prisens kriterier er at den utdeles til enten en student eller studentorganisasjon. De må ha hatt en tilknytning til et universitet mens det de nomineres til prisen for har pågått, hvis ikke kan de ikke tildeles prisen.
- Det er en av de viktigste kriteriene. Om vi ikke kan se eller bevise at vedkommende eller organisasjonen er en student, så kommer de ikke videre i prosessen
Prisen har selvfølgelig også en innvirkning på vinneren, som kan være på godt og vondt.
- Det er noe vi har skjønt mer, når vi har snakket med de tidligere vinnerne; hvor stor påvirkning det har hatt for ettertiden. At dette ikke bare er et symbol, et trofé og en “værsågod, du har gjort noe bra”. Vi har også oppfølgningsprosjekter, slik at vi ikke bare forsvinner rett etterpå.
I samtaler med vinneren i 2017, Hajer Sahif, hadde etterfølgene av prisen også kommet opp.
- Hun hadde følt på en “internasjonal beskyttelse”, i tilfelle noe skulle skje henne i hennes eget hjemland. Det snakket også tidligere vinner Ayat (Al-Qurmezi, vinner i 2015) om, at det var et slags “skjold”. Det gir også et håp, det at kampen de har kjempet ikke har vært forgjeves.
I mange av situasjonene er det selvfølgelig vanskelig å oppnå noe på myndighetsnivå: Lovene, rammeverkene og kulturen står, til tross for en aktiv kamp fra studentenes side.
- Men det er det å se at det er verdt å kjempe for, og at det ikke er helt forgjeves. Noen ser på.
Rikheim sier at de spør de nominerte på forhånd om de godtar nominasjonen. Slik kan de nominerte selv kontrollere hvorvidt deres navn får oppmerksomhet internasjonalt. Noen ganger er nemlig ikke det ønskelig. Det kan også være problematisk å ta del i overrekkelsen av prisen. Vinneren i 2013, iranske Majid Tavakoli, har enda ikke kunne komme til Trondheim selv for å motta prisen. Han er under så sterk overvåkning fra regimet at det ikke er mulig å få kontakt med han.
- Det er også noe man ser på i utvelgelsen: Vil situasjonen forverres av at de får prisen? De blir alltid spurt på forhånd om det er mulig for dem, eller om det vil få fatale konsekvenser.
Et gjensyn med tidligere vinnere
I 2019 er det 20-årsjubileum for studentenes fredspris, delt ut for første gang i 1990. Rikheim sier de har opprettet en egen gjeng som skal jobbe med jubileet, men det er en hendelse som skiller seg ut som spesiell for anledningen
- Det største er det at vi har invitert alle vinnerne tilbake til Trondheim til en fredskonferanse, sammen med flere andre organisasjoner.
Andre prosjekter er under planlegging, eksempelvis en dialog blant tidligere vinnere som finner sted på Samfundet, eller “Talk with laureates”, som arrangementet skal hete. Ifølge Rikheim virker det som om de tilbakevendende prisvinnerne ser frem til gjensynet.
- De er alle sammen veldig positive til prisen. Mange av dem sier det har endret noe for dem, og at de er takknemlige for Trondheim, lille Trondheim.
I anledningen 10-årsjubileet for prisen var det også avholdt en fredskonferanse, men nå blir det enda flere som samles. Rikheim sier det blir spennende å få dem tilbake.
- De er alle så forskjellige, men samtidig så like.
Frivilligheten en fordel og ulempe
Med mer administrativt arbeid kommer også de mer praktiske oppgavene knyttet til utdelingen. Det er ikke hverdagskost å organisere besøket og utdelingen, spesielt nå når det er jubileum.
- Det er veldig dyrt, understreker Rikheim.
Støtten til arrangementet kommer primært fra ISFiT. NSO har også bidratt med midler sammen med SAIH, men det er ISFiT som bærer det hele økonomisk.
Organiseringen bak utdelingen av prisen gjøres kun av studenter. Med avhengigheten til frivillig arbeid kommer det mye positivt, men også en del velkjente utfordringer.
- Det er jo det som er litt vanskelig med studentenes fredspris: Vi er jo studenter, alt er studentdrevet. Det er det som er så flott også, at det blir så annerledes hver gang, men det kan være vanskelig å få en kontinuitet i det. Det er liksom begge sidene av det å være frivillig basert.
Rikheim sier at et resultat av at det er en ny gjeng som organiserer hver prisutdeling gjør at man føler det blir veldig deres “eget verk”. Det gjør det lettere å holde på og engasjere de frivillige.
- Man får et enormt eierskap og “passion” for det, når man er organisert på den måten. Men det er jo en fare med det og.
Hun forteller at en annen forbannelse i frivilligheten er at det alltid skal bli bedre enn forrige gang.
- Men jeg er helt sikker på at jeg har gjort mange av de samme feilene som tidligere år. Men man lærer jo ekstremt mye.
Overrekkingen av Studentenes fredspris vil foregå i Trondheim februar 2019.
Rikheim selv er ikke med å kåre vinneren. Noen må drive med organiseringen også.Håkon Pedersen
Fakta
Studentenes fredspris
Studentenes fredspris deles ut annet hvert år til en student eller studentorganisasjon som har bidratt særlig til fred, demokrati og menneskerettigheter.
Prisen gis på vegne av alle studenter i Norge, og administreres av Sekretariatet for Studentenes Fredspris i Trondheim, som oppnevner et nominasjonsutvalg med representanter fra universitet og høyskoler i Norge, samt en uavhengig Fredspriskomité som foretar det endelige valget.
Fredsprisseremonien finner sted under den internasjonale studentfestivalen i Trondheim (ISFiT).
Fredspriskomiteen har ni medlemmer, og er satt sammen av fire representanter fra Norsk Studentorganisasjon, et medlem fra Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), samt fire eksperter og ikke-studenter. Siden 2007 har representanten fra SAIH vært komitéleder.
Rikheim selv er ikke med å kåre vinneren. Noen må drive med organiseringen også.Håkon Pedersen
