UA mener

Stort engasjement, og hva så?

Debatten i Dokkhuset forrige uke var et folkemøte i klassisk tapning. Energi, innsikt, engasjement. Hva skal man med det?

Det fins et ikonisk videoklipp av en gruppe turister som står på et utkikkspunkt i Alpene. Kameraet er plassert bak og over dem. Turistene ser utover et juv, og fjellet som rager opp på den andre siden. De betrakter en lavine under utvikling. Man hører begeistrede utrop etter som snøraset vokser til imponerende størrelse.

Etter hvert vokser lavinen i omfang og fart, og tilropene stilner. Så demrer det for gruppen at de er i fare. Noen roper skremt, og de begynner å løpe. Så oppslukes de av et hvitt inferno.

UA-debatten onsdag forrige uke var godt besøkt, engasjementet upåklagelig. Det var bokstavelig talt stinn brakke i Dokkhuset. Latter, tilrop og applaus vitnet om stort engasjement. Etter en time og tre kvarter kunne lufta skjæres ut i blokker.

Ingen gikk før debattslutt, mange fortsatte diskusjonen ute i baren over en øl eller et glass vin. Vi var mange som fikk deja vú til gamle dager i Samfundet eller Chateu Neuf. Hvor kom dette heftige engasjementet fra?

Vi våger følgende påstand: Dragvoll har våknet. Lenge har samfunnsviterne, kulturviterne, historikerne, filosofene og psykologene stått på – har man kanskje tenkt – trygg avstand og bivånet lavinen. Nå skjønner man at det er alarm.

Det er bra, og det er på tide. Den pågående debatten trenger disse fagenes innsikter og engasjement. Det er også essensielt at mange av de fremmøtte lot til å ha lenge igjen til pensjonsalderen. At man aktivt bryr seg om den arbeidsplassen man har ambisjoner om å skaffe seg, den faglige verden man nyss har trådt inn i.

Engasjementet på Gløshaugen er viktig. Likeså at seniorene er på banen. Det er også fundamentalt at de får selskap av yngre vitenskapelige, av studenter, og av samfunnsvitere og humanister.

Undertegnede gikk hjem den kvelden med smil om munnen, opplivet hjerte – og en udefinerbar uro i mellomgulvet. Hva nå, tenkte jeg.

Vi var sammen i to timer, deltok i en opplyst og engasjert samtale om et tema vi alle bryr oss om: Hva vil vi med det nye NTNU? Man skjønner at andre bryr seg, at andre grubler og er bekymret, at det er ikke så rent få man er enig med, og kanskje like mange man er uenig med.

Hva skjer så?

Det ble en noe kaotisk debatt, egentlig pågikk 3-4 debatter parallelt. Slik måtte det antakelig bli, for folk hadde mye på hjertet. Hvordan tar man dette engasjementet videre?

Universitetsavisa vil gjøre vårt for at engasjementet vi var vitne til denne kvelden ikke går tapt. Alle gode forslag til hvordan det gjøres, mottas med takk. Det er bare å ta tastaturet eller telefonen fatt.

Innen alt blir hvitt.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UA-kommentaren:

En debatt på nippet til å gå bananas

Det nærmer seg politisk behandling av NTNUs store campusprosjekt. Det er nå det gjelder. Da er det fristende for aktørene å ty til retoriske virkemidler.

To nye meritterte undervisere ved NTNU

Førsteamanuensis Paula Rice og professor Arne Krokan er tildelt stats som meritterte undervisere.

Bevar ironien?

«Utbygging av Vestskråningen og ivaretakelse av grøntarealer er ikke gjensidig utelukkende. En utadrettet utbygging av Vestskråningen vil sannsynligvis føre til større bruk av den minst brukte delen av Høyskoleparken.» skriver styret ved Studentersamfundet i denne ytringen.

The big challenge: Ein festival for folk flest?

«Store og flotte ord, men handlingar talar som kjend høgare enn ord, og det å setje ein skyhøg pris på billettane gjer festivalen utilgjengeleg for mange studentar. Kven er neste generasjon som skal forsøke å løyse framtidas utfordringar viss ikkje studentane?» skriv studentleiaren i denne ytringa.