Den motvillige brura

Dekan Marit Reitan er den motvillige brura som blir giftet bort til de fattige firmenningene fra HiST. Spørsmålet er hva rektor Gunnar Bovim kan fylle brudekista med.
Organisasjon. Marit Reitan kjempet hardt for et felles fakultet mellom samfunnsvitere og økonomer, men stemningen i styret går i annen retning. 
        
            (Foto: Kristoffer Furberg)

Organisasjon. Marit Reitan kjempet hardt for et felles fakultet mellom samfunnsvitere og økonomer, men stemningen i styret går i annen retning.  Foto: Kristoffer Furberg

To kvinner har markert seg på hver sin side i striden om hva det skal bli av dagens fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse (SVT) – fakultetets dekan Marit Reitan og leder for det opprørske Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse (IØT) Monica Rolfsen.

Mens sistnevnte ser ut til å få det nøyaktig som hun ønsket seg – hvem vet, kanskje blir hun ansatt som det kommende Fakultet for økonomis første dekan – må Reitan innse at det ikke ser ut til å gå hennes vei. Den endelige beslutningen er det uansett NTNUs styre som fatter, den 15. februar.

Til en viss grad har striden fått karakter av et svarteperspill: Ingen vil i hus med den omfattende porteføljen av profesjonsutdanninger fra gamle HiST. Reitan fikk fakultetsstyret med på en tilråding hvor disse utdanningene ble plassert i et eget læringsfakultet, sammen med instituttene for psykologi og for pedagogikk og livslang læring (IPL). Med vekt i disiplinfag ble disse to instituttenes oppgave å inngi faglig tyngde i det tenkte læringsfakultetet.

Det likte IPL dårlig. Derfor gikk de ut i UA og anklagde dekanen for å ha ofret dem, mens hun selv ønsket å ta med seg de tyngste SV-fagene inn i ekteskapet med de faglig velrennomerte økonomiutdanningene.

Muligens kan man her tale om å falle for eget grep: Det er nemlig liten tvil om at det falt enkelte styremedlemmer tungt for brystet at både SVT- og HF-dekanene gikk så entydig inn for fusjon i forkant av styrebehandlingen i januar i fjor, hvor de ansattes representanter stemte i blokk og tapte med knappest mulig margin.

Det ligger i kortene at a) rektor og styreleder vil strekke seg langt for å unngå splittelse i styret ved denne avstemningen, og b) om særlig de ansattes representanter kan enes om én løsning, skal det svært mye til for at de eksterne går imot den. Når vi nå får vite at et spisset økonomifakultet er det eneste styrets representanter kan slutte enstemmig opp om, er et vanskelig å ikke tenke et ”takk for sist”.

Etterrasjonalisering er ingen imponerende vitenskap. Vi begir oss likevel inn i den. Hvorfor får vi nå etter all sannsynlighet et Fakultet for økonomi og et Fakultet for læring og samfunnsvitenskap?

Et eget humsamfakultet kom på et tidspunkt på bordet. Samle de sentrale SV-fagene sosiologi, statsvitenskap, geografi og sosialantropologi med det nåværende HF, og samle pedagogene i sitt eget fakultet.

Fordel: Samfunnsviterne slipper å bli belemret med pedagogene fra gamle HiST.

Ulempe: Humaniora er blitt en medalje som får skinne på teknologiuniversitetets rektors bryst.

Bovim kan med selvbevissthet slå seg for brystet uti verden og si ”se på oss, vel er vi et universitet for teknologer og ingeniører, men vi huser fremragende miljø innen musikk, improvisasjon, latin, gresk og mer til.” Da gir det et dårlig signal å etablere et eget fakultet for ditten og datten, som har til felles at det ikke er teknologi/science.

At økonomene får sitt eget fakultet er noe NTNU kan ha strategisk interesse av:

Nå får Norges Handelshøyskole i Bergen seriøs konkurranse. Man kan trekke til seg enda flere av de beste, og mest interessante, studentene.

Men hva med et eget læringsfakultet, slik Reitan og fakultetsstyret hennes gikk inn for? Med den, ikke ubetydelige, justeringen at samfunnsviterne blir samlet i et forholdsvis lite fakultet.

Dette alternativet heftes med minst to ulemper. Den ene er at profesjonsutdanningene blir stående for alene, uten tilført tilstrekkelig faglig tyngde fra disiplinfag. Den andre er at dette fakultetet blir for lite.

Et ekstra moment som tilkommer, er at NTNU-styre og –ledelse antakelig ikke ser strategisk interesse av å la samfunnsviterne skinne. Det holder med humanistene, og nå økonomene.

Likevel er det ikke lurt av Gunnar Bovim å, etter å tvangsgifte Marit Reitan, dertil utstyre henne med slunken brudekiste.

Det skal bli interessant å se hva kista fylles med. Ingen er tjent med sure og bitre samfunnsvitere.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UA-kommentaren:

En debatt på nippet til å gå bananas

Det nærmer seg politisk behandling av NTNUs store campusprosjekt. Det er nå det gjelder. Da er det fristende for aktørene å ty til retoriske virkemidler.

To nye meritterte undervisere ved NTNU

Førsteamanuensis Paula Rice og professor Arne Krokan er tildelt stats som meritterte undervisere.

Bevar ironien?

«Utbygging av Vestskråningen og ivaretakelse av grøntarealer er ikke gjensidig utelukkende. En utadrettet utbygging av Vestskråningen vil sannsynligvis føre til større bruk av den minst brukte delen av Høyskoleparken.» skriver styret ved Studentersamfundet i denne ytringen.

The big challenge: Ein festival for folk flest?

«Store og flotte ord, men handlingar talar som kjend høgare enn ord, og det å setje ein skyhøg pris på billettane gjer festivalen utilgjengeleg for mange studentar. Kven er neste generasjon som skal forsøke å løyse framtidas utfordringar viss ikkje studentane?» skriv studentleiaren i denne ytringa.