UA mener:

”Slik kan vi ikke ha det på NTNU”

NTNU har ikke råd til å vente i tyve år på likestilling.

Publisert Sist oppdatert

Tittelen er hentet fra rektor Gunnar Bovims blogg fra i fjor vår. Den gang handlet om hersketeknikker anvendt mot kvinnelige akademikere. Nå handler det om kjønnsubalanse ved NTNU, og jeg gjør rektors ord til mine: Slik kan vi ikke ha det ved NTNU.

Sisyfos anno 2016 er kvinne, og hun heter Svandis Benediktsdottir.

I følge legenden var Sisyfos en konge som ble dømt av gudene til å trille en stein opp mot toppen av et berg. Hver gang han var nesten på toppen trillet steinen ned igjen. Benediktsdottir har vært likestillingsrådgiver i 15 år. Forskjellen mellom henne og Sisyfos er at hun aldri har vært i nærheten av toppen. Likestillingsarbeid ved NTNU har alltid handlet om å rote rundt i lavlandet.

At NTNU ligger langt bak når det gjelder andel kvinnelige professorer er ingen nyhet. NTH var tross alt litt av en mannsbastion, og denne delen utgjør kjernen i NTNUs hovedprofil. Det som er egnet til særlig bekymring i grafene vi presenterer i UA er at også de ikke-teknologiske fagene sliter tungt.

Forklaringene til at det er sånn ligger antakelig i det likestillingsrådgiveren beskriver som et kulturproblem, og vi snakker her om mannskultur. Konkret, som rektoren skriver i sin blogg: hersketeknikker og jantelov.

Alt dette er vel og bra. Problemet diagnostisert. Alle er enig om at vi ikke kan ha det sånn. Hva blir neste skritt?

Det enkle og relativt uforpliktende svaret er at man får ta tida til hjelp. Stimulere kvinner til å ta høyere utdanning, så blir det ordning etter hvert. Vi mer enn aner at rektor lar seg friste av denne soveputen når han skriver at ” noe kan forklares ved at fra en student tas opp og til vedkommende kan bli professor, går det gjerne 20 år.”

NTNU har ikke råd til å vente i tyve år.

I mandagens intervju sier rektor det slik: "Vi er på rett vei, men det går langsomt." Det har han rett i.

Debatten om likestillingstiltak ved NTNU er gammel, det samme er frustrasjonene over at ingenting skjer. Vi siterer daværende styremedlem Kristin Dæhli fra 2007: " Jeg har vært med å diskutere disse problemstillingene i seksten-sytten år nå. Jeg var leder av likestillingsutvalget for tretten-fjorten år siden, og mye av dette er akkurat det samme vi diskuterte den gangen."

NTNU har nå en historisk mulighet til å gjøre noe med ubalansen, når seksti ledere skal tilsettes på ulike nivåer. Å få mange kvinner inn på ulike ledernivå er et godt bidrag til å få bukt med de kulturelt betingede hindrene som kvinner må forsere for å komme seg til høyeste akademiske nivå.

Det er lettere sagt enn gjort å rive hindrene ned. Som UA skriver, framtrer hindrene ofte i form av bortimot usynlige snubletråder, som når mannlige og kvinnelige søkere får sin kvalifikasjoner beskrevet ulikt.

Det er ikke bare enkelt å være universitetsleder i Norge. Særlig ikke når man får lagt nasjonens framtid på sine skuldre: En nylig vedtatt sannhet er at det er kunnskap vi skal leve av når oljen tar slutt. Universitetene skal levere topp forskning, topp kvalifiserte studenter, være de beste fasilitatorer for norsk næringsliv. Oppi det hele skal man håndtere en omfattende restrukturering av hele sektoren. I tillegg kommer krav om økt internasjonalisering, forbedrede prestasjoner på globale rankinger, bidrag til å håndtere flyktningestrømmen, for å nevne noe.

Som prorektor for forskning, Kari Melby, sier det i et intervju på hjemmesidene til Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning: ”Det er ofte mange ting som haster mer enn likestilling i slike store prosesser.”

I dette komplekse bildet er det nødvendig med en kraftanstrengelse for at ønsket om likestilling skal bli mer enn talepunkter ved festlige anledninger, eller bloggposteringer av rektorer med svart samvittighet. Her har rektor ved mannsbastionen NTNU, Gunnar Bovim, et særlig ansvar. Rektoren skal ønske velkommen for konferansen om likestilling i UH-sektoren 6. juni i Trondheim. Vi lover å lytte med interesse på hvilke talepunkter han da serverer.