UA mener:

Det bør finnes tilgivelse - også for professorer

Professor Nils Rune Langeland har et alkoholproblem. Han skal ha oppført seg som en drittsekk overfor kolleger. Han har sendt slibrige meldinger til yngre kvinner. Er han dermed uegnet som vitenskapelig ansatt ved NTNU?

Fins det en plass i Akademia for denne mannen?
Publisert Sist oppdatert
Redaktør i Universitetsavisa, Tore Oksholen.

Dekan Anne Kristine Børresen ved Humanistisk fakultet, NTNU, har fått en sak i fanget man må anta hun gjerne skulle vært foruten. Børresen sitter med ansvaret for vurderingen av hvorvidt Nils Rune Langeland, nylig oppsagt professor ved Universitetet i Stavanger, skal vurderes som reell søker til stilling som førsteamanuensis i historie ved Institutt for historiske studier.

Som Universitetsavisa nylig meldte, står Langeland på søkerlista til stilling som førsteamanuensis i «i det lange 1800-tallets historie, det vil si perioden fra ca. 1780-årene fram til 1914.» Søknadsfristen var 31. januar, og da fristen gikk ut hadde 22 personer søkt stillingen.

Langeland har også søkt en stilling som førsteamanuensis i moderne historie ved Høgskolen i Volda.

Undertegnede mangler forutsetninger for å vurdere hvor sterk søker han er til en stilling hvor faglig tyngde og progresjon ligger i vektskåla. Hva vi vet, er at Langeland er én av få søkere med særlig kompetanse på denne historiske tidsepoken. Langeland er også kjent som en god formidler. Han er videre én av to professorer blant de 22 søkerne til stillingen, og ville under normale omstendigheter blitt vurdert som en sterk kandidat.

Samtidig er Langeland én av tre norske professorer som har fått avskjed fra sine stillinger – med andre ord fått sparken. UiS har selv ikke gitt noen utfyllende begrunnelse for at man vil gå til avskjedigelse, utover at man har hjemlet den i statsansatteloven paragraf 26, som blant annet omhandler grov uforstand i tjenesten, grov krenkelse av tjenesteplikter, samt utilbørlig adferd i eller utenfor tjenesten.

Langeland har tidligere fått advarsler for krenkende ytringer i sosiale medier, samt for uakseptabel opptreden overfor kolleger. Han har anket avskjedigelsen til Kunnskapsdepartementet. I mellomtida fortsetter han som professor ved UiS. Advokaten hans avviser at disse ytringene kvalifiserer til betegnelsen «seksuell trakassering».

Utover Langelands slibrige meldinger på sosiale medier og en gammel konflikt med Rune Slagstad er det vanskelig å få tak på hva som konkret foranlediget avskjeden fra UiS. Hvor om allting er: Bør dette avskjedsvedtaket automatisk diskvalifisere ham for vitenskapelige stillinger ved andre institusjoner i norsk akademia?

For å sette det på spissen: Dersom Langelands problem er at han drikker for mye og sender vemmelige meldinger i fylla: Om han lover å holde seg unna alkohol og sosiale medier, har han da fortjent å få en ny sjanse?

Civitas leder Kristin Clemet var inne på problemstillingen i en kommentar nylig, hvor hun reflekterte omkring hvilke følger Trond Giskes, Kristian Tonning Riises og Ulf Lersteins overtramp bør få for dem som politikere. Det må være lov å gjøre seg bort, uten å bli dømt ut for evig tid, mener hun.

Clemet benyttet anledningen til å sitere Jonas Gahr Støre: «Vi må ha et menneskesyn som sier at tilliten du har mistet, skal du ha muligheten til å arbeide tilbake. Vi kan ikke ha det slik at alle mennesker som har tråkket over en grense, er evig fortapt. Et samfunn kan ikke bli totalitært i sin fordømmelse.»

Så hvis en politiker som har innrømt å ha tafset på unge kvinner i fylla bør få en sjanse til, bør ikke det samme gjelde for en professor som har postet slibrige meldinger i fylla?

Skal Akademia være mindre tilgivende enn politikken?

Nils Rune Langeland ble etter hvert en belastning for Universitetet i Stavanger. Man kan være fristet til å spørre om fyren er blitt et ubehag som et moderne, strømlinjeformet universitet helt enkelt ville bli kvitt.

Etter #metoo er det ingen som vil finne på å mene at en professortittel gir adgang til å tafse på mennesker omkring en, ei heller å oppføre seg trakasserende på noe vis. Kravene til alminnelig folkeskikk er de samme også for folk som har en doktorgrad å vise til.

Samtidig skal og må et universitet være vidsynt og tolerant, ikke bare for alternative synspunkter men også for alternative væremåter. Det er greit at det humboldtske universitet er historie (sic). Men man behøver ikke slipe alle kanter av professorene av den grunn.