Valgfrihet? Bare glem det om du jobber ved NTNU

Noen ganger skal det ikke mer til enn en kullsyreholdig dråpe før det renner over.

Det er gjerne de små ting som får det til å koke over. Undertegnede har i en årrekke hatt for vane å gå til nærmeste NTNU-kafe et par ganger i uka før lunsj, for å handle ei flaske kullsyreholdig vann. Det skal helst være med limesmak, men sitron, pære eller bringebær går også an. Til nød pære, eller mango. Man får forsøke å være litt frilynt.

Dette har gått bra i en del år nå. For et års tid siden skurret det likevel litt – en dag var det plutselig ikke lenger mulig å kjøpe grønn Farris. Årsak: De som drifter kafeer og dagligvare ved NTNUs campuser har skiftet leverandør. Så da så.

Men man tilpasser seg. Inntil en viss grense. Inntil for noen dager siden. For da lot det seg ikke lenger gjøre å handle kullsyreholdig drikke tilsatt noen som helst smak. Fordi, som den vennlige, men opprådde kvinnen bak disken kunne fortelle: Leverandøren, Telemark, har ikke levert annen enn vann med og uten kullsyre, tross gjentatte purringer på bestillingene.  Enn så lenge får man handlet ønsket drikke på dagligvarehandelen på Stripa, inn til restlageret tar slutt.

På spørsmål om de ikke bare kan bestille slik drikke fra en annen leverandør var svaret at nei, det gikk ikke, man får kun lov til å handle hos Telemark.

Dette ble den kullsyreholdige dråpen uten smak som fikk det til å renne over for undertegnede. Er dette en del av NTNU-rektorens visjon for Nye NTNU? En samlet campus hvor en sentralt plassert bestiller i sin opphøyde visdom får bestemme hva man får å velge mellom – eller snarere ikke velge mellom – å spise og drikke?

Denne vakre tanken, om at professorer,  kontorpersonale og studenter, samt en og annen reporter, vandrer omkring på den Nye Flotte Campusen utover ettermiddager og kvelder, og slår seg ned på en og annen kafe eller uteservering: Er greia at om bestiller har besluttet det sånn, får man holde seg til kaffe uten melk, boller uten rosiner – om den av NTNU utpekte eneleverandøren ikke lenger finner grunn til å tilby annet?

For slik er det blitt: De av oss som ikke er rammet av flyskam, får ikke lenger reise med SAS men må ta til takke med Norwegian, selv om en del av oss helst unngår det Irlandsbaserte selskapet som ifølge kritikere «gjør hva de kan for å bryte ned eksisterende regelverk i arbeidslivet.» Vi tvinges til å skifte mobiloperatør. Vi får ikke velge hvilken frukt vi vil ha på arbeidsplassen. Slik kan man fortsette

Dette, at NTNU som arbeidsgiver velger å flytte stadig flere dagligdagse valg bort fra den enkelte medarbeider (og, i noe mindre grand student) til noen anonyme bestillere, kjennes potensielt invaderende. Muligheten er til stede for at ubehaget utvides den dagen en samlet campus er på plass. Det vil etter alle solemerker ikke være fritt fram for den som måtte ønske det å drive næringsvirksomhet her, slik det er i byen ellers – det vil være opp til et sentralt, besluttende organ – en sentralkomité – å velge hvem som får lov.

Et universitet som drives i stadig større grad som et konsern, enda mer slik ettersom ABE-reformen krever stadig nye innsparinger, og som dermed fjerner den enkeltes valgfrihet i det små: Det er ikke gitt at Nye NTNU blir et trivelig sted å være.  Men det fins fremdeles vann i springen. Vannverket har NTNUs bestillere ennå ingen kontroll på.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Tvingende nødvendig med sterkere fagmiljø

Det handler om være attraktive for studenter, ansatte og for omverden, skriver dekan Egil Solli om de endringene Nord universitet ønsker å gjennomføre.

Gjesteskribenten:

Skam er et hinder for å endre livsstil

Vi trenger ikke mer dårlig samvittighet i folkehelsearbeidet.

Ytring:

Misvisande argumentasjon om InnoCamp på Steinkjer

Eg er provosert over påstandane frå ordførar Gram og Ketil Lindseth sin ville kommentar i media, skriv innsendaren.

Universitetenes rolle i regionene

Nedlegging av studiesteder er foreslått på en slik måte at universitetet skal kunne høste langsiktige effekter i fremtiden.