Det er blitt sånn

Torsdag ble det kjent at NFR legger ned Program for kjønnsforskning. En uke tidligere fikk vi vite at et internasjonalt ekspertpanel mener norsk forskning er for tematisk styrt. Bekreftes, eller avkreftes, panelets dom herved?

Publisert Sist oppdatert




Ekspertgruppens evaluering begrenset seg til områdene biologi, medisin og helsefag, men det er rimelig å anvende gruppens generaliseringer på hele det norske forskningsområdet. I denne rapporten leser vi følgende:

"Sammenliknet med de aller fleste andre land så er finansiering av forskning i Norge i mye høyere grad distribuert gjennom tematiske forskningsområder eller -programmer, som igjen er godkjent stort sett av departementer og/eller Forskningsrådet."

Av dette følger at ikke mer enn 10-20 prosent av prosjektene etter panelets vurdering faller innenfor gruppen frie prosjekter. Denne vurderingen utfordres av NTNUs prorektor, som peker på at også innen programmene fins muligheter for finansiering av mer frittstående, grunnforskningsorienterte prosjekter. Men hun er enig i at for mye av norsk forskning er programstyrt.

Hvilke følger dette kan få i praksis, så vi denne uka, da det ble klart at Norges Forskningsråd har besluttet å legge ned Program for kjønnsforskning. Det betyr ikke at kjønnsforskningen legges ned, heller ikke at pengene nødvendigvis blir borte. Men midlene omdisponeres.

Dette er forskningspolitisk styring av forskning. Slikt skjer hele tida. Forskningsrådet opplyser selv at man hvert år evaluerer en 8-10 forskningsprogrammer, og beslutter hvilke som skal legges om og hvilke som skal legges ned.

Hva angår nedleggelsen av kjønnsforskningsprogrammet, er det betimelig å spørre om beslutningen ikke bare er forskningspolitisk, men også mediepolitisk motivert. Er NFR “hjernevasket”?

Kjønnsforskerne som ble filleristet av Harald Eia tviler (Bolsø) eller svarer nei (Lorentzen) på spørsmålet om de ser noen sammenheng mellom programserien og Forskningsrådets beslutning. Samtidig ser vi at Bjørn Vassnes, en av Norges fremste forskningsjournalister og en av kjønnsforskningens argeste kritikere, applauderer NFRs nulling av programmet.

Ingen vil trekke programevaluerernes seriøsitet i tvil. Men vi behøver ikke kjenne til evaluerernes TV-referanser for å kunne slå fast at det internasjonale ekspertpanelets dom er treffende. Norsk forskning, og norske forskeres hverdag, er for mye styrt av forskningspolitiske, enn si mediepolitiske, kastevinder.